Det er kommunevalg, og de politiske partiene har det ekstra travelt med å gjøre seg lekre. Alle er ute etter førstegangsvelgerne, og alle har noen politiske gulrøtter å friste ungdommen med.

Men hva avgjør hvem attenåringene skal tro på? Gode argumenter? Politiske løsninger?

Kanskje det. Men vi har en tung faktor til: politikerens kjønn.

Politikere i slips oppfattes nemlig som mest til å stole på, uansett hvilket parti han tilhører. Mest overbevisende. Mest saklig. Mest kunnskapsrik. Mest troverdig. Selv om han framfører nøyaktig samme budskap som hun i skjørt.

Skuespillerjuks

Valgforsker og førsteamanuensis Toril Aalberg ved NTNU har sammen med professor Anders Todal Jenssen gjennomført en større undersøkelse om førstegangsvelgere og stortingsvalg.

En del av denne undersøkelsen dreide seg om kjønn og budskap, og den ble foretatt slik:

En mannlig og en kvinnelig skuespiller ble hver utstyrt med fem politiske jukse-identiteter: fem falske navn og fem falske partitilknytninger. Deretter framførte de fem ulike politiske taler som tidligere hadde vært holdt av ekte politikere.

Talene var de samme for mannen og kvinnen.

Hver framføring ble filmet, slik at forskerne sto igjen med ti filmer. Med hjelp fra TV Trøndelag ble filmene manipulert slik at det så ut som om skuespillerne sto på Stortingets talerstol, og at dette var ekte nyhetsinnslag fra TV.

Menns parti er best parti

Over 400 elever i siste klasse på videregående skoler i Trondheimsområdet deltok i undersøkelsen, klassevis. Hver klasse fikk se ett av de ti fingerte nyhetsinnslagene.

Deretter besvarte hver elev et skjema med spørsmål om hva de syntes om ulike sider ved talen og taleren, og om partiet og det politiske synet taleren representerte. Svarene ble rangert på en skala fra null til ti.

Selv om svarene ble korrigert for personlige politiske preferanser, var tendensen klar: Menn var best i test, uavhengig av parti.

De elevene som så en tale holdt av mannlig politiker, så en mer kunnskapsrik, overbevisende, troverdig, saklig og inspirerende person enn de som så nøyaktig samme tale holdt av kvinnelig politiker. De så også i større grad en politiker som innga optimisme og framtidshåp.

- Enda mer oppsiktsvekkende, påpeker Aalberg, - er det at de også vurderer den mannlige politikerens parti som bedre enn den kvinnelige politikerens parti.

- Særlig blir talerens kjønn viktig hvis det gjelder et parti førstegangsvelgerne er litt skeptiske til i utgangspunktet.

Men bare for guttene

Rett skal være rett: Det er de unge guttene som lar sine oppfatninger styres av politikerens kjønn. Jentene er mer tilbøyelige til å se på andre sider ved budskapet enn om budbringeren er en dame eller en herre.

- Det er vel den gode nyheten oppi dette: at jentene har kommet såpass langt, slår forskeren fast.

- Men det er trist at de unge mennene ikke har det. Vel er det sånn at unge mennesker lett lar seg påvirke. Kanskje bruker de stereotypier ekstra mye fordi de har så liten erfaring.

- På den andre siden har de kanskje heller ikke etablert så sterke stereotypier ennå. Vi kan jo frykte at stereotypiene bare vil festne seg jo eldre guttene blir.

Hører det vi vil høre

Det var nettopp gamle kjønnsstereotypier som lå til grunn for denne undersøkelsen. Tidligere forskning viser nemlig at velgere uten videre går ut fra at kvinnelige og mannlige politikere har ulike kvaliteter:

De kvinnelige politikerne antas å være gode på familiepolitikk og de mykere sider ved tilværelsen, mens de mannlige vet alt om forsvarspolitikk og de “hardere” ting.

Det er også slik at vi hører det vi tror vi får høre: Snakker en kvinnelig politiker om alt mulig, hører vi en tale om familiepolitikk. Holder en mann samme innlegg, hører vi en tale om forsvarspolitikk og industriarbeidsplasser.

- Derfor ville vi sjekke om kjønnsstereotypiene påvirket andre sider ved den politiske kommunikasjonen, forklarer Aalberg.

Skepsis hos mannlige forskere

Forskerne hadde ventet å finne kjønnsforskjeller hos de unge førstegangsvelgerne. Men ikke så store og ikke så entydig knyttet opp mot guttene.

Toril Aalberg ble likevel mindre forbauset enn sin mannlige medforsker.

- Han ville først ikke tro det, ler hun.

Samme reaksjon har de to fått når de har presentert prosjektet på faglige konferanser:

Kvinnelige forskere er umiddelbart villige til å godta funnene, mens deres mannlige kolleger protesterer i det lengste. De må bruke god tid på å granske undersøkelsen før de blir overbevist.

Aalberg håper imidlertid at noen vil bekrefte funnene med nye undersøkelser.

- Slike eksperimenter bør gjentas før vi kan generalisere, mener hun.

- Og det ville være interessant å se om stereotypiene bare festner seg hos de mannlige velgerne, eller om det skjer forandringer med dem.