Tidligere forskning viser at det går dårlig med barn som er vokst opp på barnevernsinstitusjoner, og mye av barnevernsforskningen handler om hvilke tiltak som virker og ikke virker.

– I denne type forskning blir ikke ungdommenes opplevelse viktig, men mer forstyrrende, mener førsteamanuensis Anne Jansen ved Høgskolen i Oslo og Akershus.

Hun har forsket på hvordan barnevernsbarna selv forstår oppveksten og hvilke tanker de har om fremtiden.

– Vi trenger forskning om hvordan ungdommene selv forstår sine liv, hvilke ressurser og kapasitet de har, sier Jansen som har tatt doktorgraden på temaet, sier Jansen.

Styre egen utvikling

Gjennom en rekke intervjuer med barnevernsbarn har hun sett på hvordan disse ungdommene med sine historier har kraft til å styre sin egen utvikling, både i negativ og positiv retning.

– Det er en sammenheng mellom historiene ungdommene forteller og hvordan livet deres utvikler seg, sier hun.

Kan påvirke fremtiden

Måten de forteller om fortiden på, vil også påvirke fremtiden og hvordan de ser på sine muligheter.

Noen historier bidrar til å plassere ungdommene som hjelpeløse.

Andre historier bidrar til at ungdommene forstår at de har kompetanse og mulighet til å påvirke det som skjer videre.

Det handler om hvordan de organiserer sine erfaringer, om hvordan de forstår og forteller om sin egen oppvekst og fremtid.

Leas historie

«Lea»s historie er en av historiene i Anne Jansens forskningsarbeid.

Lea er 17 år, men føler seg eldre på grunn av alt hun har gått gjennom. Hun flyktet fra krigen, det har gjort henne sterkere.

Hun sier: “Alt som har skjedd, har gjort at jeg har blitt sterk, og jeg skal klare å få en fremtid som er god.”

Etter at hun flyktet kom Lea til Norge, bodde på asylmottak før hun rømte og bodde på gaten sammen med kjæresten. Nå bor hun på et ungdomshjem.

Muligheter for endring

Leas historie er det forskeren kaller en “til-tross-for”–historie.

Til tross for alt som har skjedd med Lea, til tross for en vanskelig og problematisk oppvekst, så har hun tro på fremtiden. De vanskelige erfaringene har gjort henne sterkere.

Ungdom som har en slik “til-tross-for”-holdning, har flere muligheter for endring.

– Disse ungdommene ser på sine erfaringer som en kompetanse de kan bruke til å styre livet i riktig retning. De har kommet dit de er, på tross av den vanskelige oppveksten. Det åpner for muligheter. Slik får selvforståelsen kraft, sier Jansen.

Passivt offer

Andre ungdommer, derimot, forteller historier hvor grunntemaet er at hvis bare det hadde skjedd, så ville jeg aldri havnet her, og jeg ville aldri blitt slik jeg har blitt.

– Slike “hvis-bare”-fortellinger gjør barnevernsbarna til et offer for omstendighetene. Denne holdningen eller forklaringsmåten gjør at ungdommene blir et passivt offer for omstendighetene, sier Jansen.

– Mulighetene til å gjøre noe er ikke der. Ungdommene blir dermed låst til dagens hverdag, for alt som kunne gjort en forskjell plasseres i fortiden, sier Jansen.

Historier om fremtiden

Jansen har også sett på hvordan disse ungdommene ser på fremtiden, deres fortellinger og forventninger om fremtiden.

For eksempel vil en vanlig ungdom som ikke har bestemt seg for hva han skal gjøre, se på det som at alle muligheter er åpne.

Ungdom som bor på en barneverninstitusjon, derimot, vil ofte se det på en annen måte.

De tar bare en dag av gangen. En slitsom hverdag gjør det uoverkommelig å ha fremtidsplaner.

– De sier det samme, men begrunner det annerledes. Det får betydning for selvforståelsen, for opplevelsen av hvem du er, sier Jansen.

Viktig for terapeutene

Hvis barnevernsterapeutene er oppmerksomme på ungdommenes egne historier, kan de støtte de historiene som er gode, som fungerer, som løfter frem andre og nye måter å forstå seg selv og sitt liv på. På den måten kan de erstatte historier som ikke fungerer.

De kan tilby andre forklaringsmodeller som ikke stenger, men åpner for mulighetene til å gjøre noe annet, viser forskningen til Jansen.

Slik kan terapeutene bli en medkonstruktør av historiene, slik at ungdommene organiserer sine erfaringer på mer konstruktive måter.

– Her ligger det store muligheter for terapeutene, mener Jansen.