Vi står i fare for å lete etter problemer eller vansker hos barn – vansker som kanskje ikke finnes, advarer Stine Vik ved Høgskolen i Lillehammer. Hun har forsket på betydningen av tidlig innsats-pedagogikken i skole og barnehager. (Foto: Kotin, Shutterstock, NTB scanpix)
Advarer mot å stemple barn som problematiske for tidlig
Tidlig innsats har blitt et mantra i norske skoler og barnehager. – Men kanskje skaper dette også problemer som ikke finnes, sier forsker i pedagogikk.
Siden 2000-tallet har prinsippet om tidlig innsats blitt sett på som løsningen på mange av utfordringene i utdanningssystemet.
Ved å gå tidlig inn med pedagogiske virkemidler og ekstra ressurser, skal dette for eksempel bidra til å redusere frafallet i videregående skole, minske omfanget av spesialundervisning i ungdomsskolen og øke barns faglige ferdigheter på lang sikt.
Dette høres jo vel og bra ut. Men problemet er at vi mangler et teoretisk rammeverk som kan håndtere det komplekse i arbeidet med tidlig innsats, ifølge Stine Vik, forsker og pedagog ved Høgskolen i Lillehammer.
Derfor har hun i doktorgradsavhandlingen sin forsøkt å gjøre noe med dette.
Gjelder alle barn
Tidlig innsats handler om pedagogiske tiltak i barnehage og skole som skal bidra til økt læringsutbytte for alle elever, og i tillegg virke sosialt utjevnende.
– Tidlig innsats handler om å identifisere mulige vanskeligheter eller problemer hos barn så tidlig som mulig, for så å sette inn tiltak for å hindre at disse vanskelighetene oppstår, sier Vik.
Det er altså en allmennpedagogisk strategi som ikke bare rettes mot grupper av barn som allerede har fått påvist en vanske, men mot alle barn.
Uklar definisjon av tidlig innsats
Ifølge Vik er imidlertid problemet at tidlig innsats er uklart definert i styringsdokumentene for barnehager og skoler.
I tillegg er konsekvensene av tidlig innsats lite problematisert i norsk sammenheng.
Derfor mener hun det er behov for kunnskap i utdanningssektoren om hvordan begrepet skal forstås og hva slags fundament denne forståelsen skal bygge på.
Samfunnsborgere eller nyttige for samfunnet?
Stine Vik stiller i sin doktorgradsavhandling spørsmål ved begrepet tidlig innsats i norsk og nordisk utdanning. (Foto: Gro Vasbotten, HiL)
Studiens hovedfunn er at tidlig innsats kan sees i lys av to kulturhistoriske tradisjoner:
Den kontinentale europeiske «Pädagogik-tradisjonen»
Den angloamerikanske «Education-tradisjonen»
Disse bygger på svært ulike forutsetninger og forståelser for målet med opplæring.
Skillet mellom disse to måtene å tenke pedagogikk på gjenspeiles i debatten om målet med skole og barnehage skal være samfunnsdanning eller samfunnsnytte.
Annonse
– Noe forenklet betyr det at pedagogikken i den kontinentale tradisjonen legger vekt på å skulle danne og utvikle den enkelte. En slags menneskeliggjøring, sier Vik.
Den angloamerikanske Education-tradisjonen har derimot fokus på at barna skal bli samfunnsnyttige borgere, og at skolesystemet på en mest mulig effektiv måte produserer disse.
Forståelsen og praktiseringen av tidlig innsats blir naturligvis preget av hvilken av de to tradisjonene man velger å ta utgangspunkt i.
Kostnadsbesparing og effektivitet
– Tradisjonelt sett har norsk pedagogikk stått i et spenningsforhold mellom de to pedagogiske tradisjonene, sier Vik.
De siste årene har imidlertid tidlig innsats vært mer preget av den anglo-amerikanske tradisjonen med fokus på oppdragelse til samfunnsnytte.
Særlig innenfor det norske barnehagefeltet ser vi nå inntoget av programorientert pedagogikk som manualer, standardiserte verktøy og programmer.
Programmene er gjerne hentet fra USA, eller basert på amerikansk tidlig innsats-forskning. Denne viser hvor kostnadsbesparende og effektivt det er med tidlig innsats.
Leter etter problemer som ikke finnes
– Jeg stiller i min studie spørsmål ved om det er uproblematisk å overføre et konsept fra én kulturhistorisk til en annen når man tilhører to svært ulike pedagogiske tradisjoner, sier Vik.
I arbeidet med tidlig innsats er det i mange tilfeller viktig og nødvendig å ta tak i problemer tidlig.
Likevel ligger det noen etisk dilemmaer i denne satsningen. Det kan blant annet føre til at vi leter etter vansker hos alle barn, eller at vi forutsetter at alle barn potensielt sett har eller er et problem.
Annonse
Da innskrenker vi rammen for hva som er normalt hos barn, og vi kan komme til å konstruere problemer som ikke finnes, ifølge forskeren.
– Dette er en diskusjon som jeg tror vi som pedagoger må tørre å ta, sier Vik.
