Lærerstudentene skal ha praksisuker i skolene for å lære. Istedet fungerer de som ekstrahjelp for lærere som skal løse store og små utfordringer i klasserommet.
Denne artikkelen er over ti år gammel og kan inneholde utdatert informasjon.
Den nye lærerutdanningen ønsker et tett samarbeid mellom praksislærere og høyskolelærere. Men praksislæringen som studentene får står ikke i stil til målene, ifølge førstelektor Kirsten Thorsen ved Høgskolen i Oslo og Akershus. (Foto: Scanpix, Lise Åserud)
– Det er elevenes læring som er i fokus og ikke studentenes læring. Det å veilede studentene blir en sekundæroppgave, mens jobboppgaven er det primære, sier førstelektor Kirsten Thorsen ved Høgskolen i Oslo og Akershus.
I en spørreundersøkelse blant 45 lærere som har i oppgave å veilede lærerstudenter som er ute i praksis, har hun funnet at det er elevenes og ikke studentenes læring som får mest oppmerksomhet.
– I praksis løses daglige utfordringer i klasserommet der og da, og praksislærerne ser på lærerstudentene som en ekstra ressurs i klassen, sier Thorsen.
- Er dette godt nok?
Den nye lærerutdanningsreformen ønsker en integrert lærerutdanning der det er tett samarbeid mellom praksislærere og høgskolelærere, og en innholdsmessig sammenheng mellom teori og praksis.
Men praksisen til studentene ute i grunnskolen skjer ikke i forhold til lærerutdanningens mål og innhold, ifølge Thorsens undersøkelse.
Hun har også dybdeintervjuet praksislærerne om hvordan de oppfatter rollen sin i lærerutdanningen.
Lærerne svarer at «Vi gjør det beste vi kan for å løse utfordringene i klasserommet sammen», men de er usikre på hva det forventes at de skal ha kunnskap om.
Praksislærerne følger dermed skolens planer og elevens mål mer enn fagplaner for lærerutdanningen.
– Jeg stiller spørsmål om dette er godt nok i forhold til vårt mål om utvikling av profesjonskompetanse.
Lærerne trenger bedre kompetanse på det å være veileder for lærerstudentene, mener førstelektor Kirsten Thorsen ved Høgskolen i Oslo og Akershus. (Foto: Kari Aamli, HiOA)
Praksislærere ser på seg selv som dyktige fagpersoner i fag og klasseledelse. De får gode tilbakemeldinger fra rektor og andre lærere, og har gode mellommenneskelige egenskaper. Dette gjør dem til gode rollemodeller.
– Er det å være en god lærer det samme som å være en god praksislærer og hva er innholdet i praksisopplæringen, spør Thorsen.
Erfaring - ikke utdanning
Thorsen mener praksislærerne må bevisstgjøres i forhold til rollen sin. De må få mer legitimitet som lærerutdannere. I hennes utvalg hadde bare èn av sju praksislærere videreutdanning i veiledning.
– Vi må få rektorer og skoleeiere til å prioritere videreutdanning i veiledning, sier Thorsen. – Dette tilbys i dag ved høgskolene, men kan ikke så direkte knyttes til skolens resultater på målinger som videreutdanning av lærere i norsk og andre skolefag.
– Men det å gi god veiledning handler om god praksis for framtida lærere. Vi trenger praksislærere som er utdannet i veiledning og kjenner lærerutdanningens faglige mål.
– I dag opplever vi at flinke lærerne begrunner sin kompetanse som praksislærere ut fra egen erfaring og ikke ut fra utdanningen de har tatt, sier Thorsen.
