Scenario1: Når barna kommer hjem fra skolen er mor blitt hentet av politiet etter en narkotikarazzia. Barnevernet må gripe inn - saken er akutt.

Scenario 2: Nok en gang har barnet rasert rommet og vært voldelig på skolen. Mor orker ikke mer, ber barnevernet ta ansvar og komme med en gang.

Scenario 3: Barnet pakker kofferten og sier til læreren at det ikke kan eller vil bo hjemme lenger.

Noen ganger er situasjonen åpenbar. Kriser har inntruffet og barn må plasseres utenfor hjemmet. Raskt. Barna får ikke tid til å forberede seg på flyttingen og for mange er det uklart hvorfor de skal flytte.

Skal være et unntak

I følge Lov om barneverntjenester skal akuttplasseringer være et unntak, men en landsdekkende undersøkelse gjennomført av Barnevernets Utviklingssenter på Vestlandet (BVUV) og Norsk institutt for forskning om oppvekst, velferd og aldring (NOVA) viser at nesten to tredjedeler av alle plasseringer skjer svært brått.

109 barn, deres foreldre, saksbehandlere, lærere og midlertidige omsorgspersoner ble intervjuet om situasjonen før og etter plasseringen, samt om hvordan selve flyttingen ble gjennomført. Dette er den mest omfattende studien av barnevernets plassering av barn i Norge, og neste måned blir forskningsprosjektet presentert i bokform.

- I tillegg til at så mange av plasseringene utenfor hjemmet ble foretatt akutt, var det overraskende at nesten halvparten av dem ble gjort på initiativ fra en av foreldrene, mener forsker Øivin Christiansen ved BVUV.

- I sakene vi studerte var barna fra 6 - 12 år. Denne aldersgruppen har vært lite utforsket innenfor barnevernet tidligere, men vi hadde ikke forventet at så mange av plasseringene var relatert til barnas atferdsvansker, utslitte foreldre og problemer i forhold til oppdragelse og grensesetting.

Vanskelig beslutning

Bare ett av fem barn ble plassert etter at det først var blitt fattet vedtak i fylkesnemda. De fleste plasseringer ble foretatt med foreldrenes samtykke. Nesten alle familiene var kjent for barnevernet fra før og hadde hatt hjelp i form av støttekontakt, besøkshjem og ulike typer behandling i flere år.

- Hvorfor er det så mange som må flytte så brått hvis barnevernet har kjent til situasjonen?

- Ofte er det en episode som har fått begeret til å flyte over, enten for foreldrene eller for barnevernet. Mange ganger har man nok vurdert å gripe inn tidligere, men det er en bred enighet om at det å skille foreldre og barn er et virkemiddel man skal unngå så lenge som mulig. Omsorgsovertakelse er alltid en vanskelig beslutning, og i mange tilfeller vil saksbehandlerne prøve alt annet først. I tillegg er det et problem at disse familiene flytter mye og at det er stor gjennomtrekk blant barnevernsarbeidere, noe som gjør at man mangler den kontinuiteten som kreves i forhold til oppfølging.

For stor gjennomtrekk

Christiansen mener det skorter på systematisk oppfølging og evaluering av sakene fra barnevernets side, og at det i flere tilfeller burde være mulig å utsette flyttingen noen dager, slik at man fikk bedre tid til å forberede barnet. Han etterlyser også et videre perspektiv på innsatsen, for eksempel i forhold til familienes boligsituasjon.

- Familiene vi studerte hadde i gjennomsnitt flyttet fem ganger i løpet av barnets liv. Foruten at det har medført betydelige belastninger for voksne og barn, innebærer det også at de måttet forholde seg til flere ulike saksbehandlere. Hadde man klart å gjøre noe med den ustabile boligsituasjonen, kunne dette kanskje fungert forebyggende. Noe annet vi må jobbe med er bedre oppfølging og kontinuerlig kompetanseheving for de som jobber i barnevernet, for å unngå den store gjennomtrekken, sier Christiansen, som selv har jobbet i felten og vet hvor utfordrende denne jobben kan være.

- Barnevernets myndighet til å plassere barn utenfor hjemmet er en av de mest inngripende og kontroversielle oppgaver som er lagt til en offentlig instans, og det er klart at slike beslutninger er en belastning for dem som arbeider med det. Forestillingen om at det bare er dét barnevernstjenesten dreier seg om står sterkt i befolkningen, kanskje særlig på grunn av medias fremstilling av enkeltsaker. At syv av ti barn får hjelp mens de bor hjemme sammen med foreldrene er det få som vet, det samme gjelder den økende andelen av henvendelser til barnevernet fra fortvilte foreldre. Disse utviklingstrekkene kan kanskje tyde på at denne forestillingen sakte er i ferd med å endre seg og at man i større grad ser på barnevernet som hjelpende instans, sier han.

Bare en fjerdedel flyttet hjem

Alle sakene i forskningsprosjektet ble fulgt opp ett år etter plasseringstidspunktet. Selv om mange av plasseringene var ment som midlertidige, var det kun en fjerdedel av barna som hadde flyttet hjem igjen.

- På dette punktet skiller nok norsk barnevern seg fra mange andre land. Det kan kanskje være et signal om at man har ventet for lenge med å gripe inn, slik at foreldrene har gitt opp når barnevernet først tar over ansvaret. Samtidig viser dette et sterkt ønske om å sikre barna stabilitet. I andre land er det vanlig at barn flytter mye til og fra, noe vi tror kan virke negativt på barnas utvikling.

- Hvordan reagerte barna på flyttingen når de ikke hadde blitt ordentlig forberedt på hva som skulle skje?

- Reaksjonene var ytterst forskjellige, og det er for tidlig å si hvorvidt det har noen langvarige følger. Mange av barna har hatt et omskiftelig liv med mange dramatiske hendelser, og den plutselige flyttingen føyer seg sånn sett inn i en rekke for flere av dem. Vi ønsker imidlertid å følge opp barna for å se hvordan de fungerer over tid. Målsettingen er å foreta en oppfølging av barna i et nytt prosjekt i 2003-04.