Denne artikkelen er over ti år gammel og kan inneholde utdatert informasjon.
"(Illustrasjonsfoto: www.colourbox.no)"
- JA, MEN SÅ SENTRE DA, DUSTEN!! I ÅÅR!!!
De fleste som har vanket i kretser av foreldre med ballspillende barn, har vel fra tid til annen vært vitne til at tilsynelatende anstendige voksne forvandler seg til frådende brøleaper på sidelinja.
Nå har fenomenet endelig blitt undersøkt, av forskere fra University of Maryland.
Etter å ha studert 340 foreldre langs fotballbaner i Washingtons forsteder, konkluderer forskerne med at de voksnes personlighetstype avgjør hvem som står i fare for å bli ubehøvlete under kampen.
Noen foreldre tar rett og slett hendelsene på bana som angrep på egen person, og reagerer med aggressivt selvforsvar, mener Jay Goldstein, en av forskerne bak studien.
Og det er tilfeldigvis nøyaktig den samme mekanismen som får folk til å fly i flint i trafikken.
Ulike personligheter
For å finne ut mer om fotballforeldre som mister fatningen, hanket forskerne inn 340 voksne med ballspillende barn i alderen åtte til 15 år. De måtte svare på en rekke spørsmål både før og etter de håpefulles match.
Før kampen fylte foreldrene ut skjemaer om sin egen personlighet. Ut ifra disse opplysningene kunne forskerne dele de voksne inn i to personlighetstyper – de såkalte kontrollorienterte og de autonomiorienterte.
- Den kontrollorienterte personligheten er de som er mest opptatt av å holde fasaden. De føler at de blir kontrollert av krefter utenfor seg selv. Slike utenforliggende krefter inkluderer berømmelse, penger og status, sier Goldstien til LiveScience.
Autonomiorienterte personligheter er betegnelsen for mennesker som er mer selvmotiverte.
Etter kampen måtte foreldrene svare på spørsmål som dreide seg om hvorvidt de hadde blitt forbanna på grunn av noe som hadde utspilt seg på banen.
De fleste skjuler sinnet
Resultatet viste at hele 53 prosent av foreldrene rapporterte at de hadde følt sinne i en eller annen grad i løpet av kampen. Flesteparten hadde holdt ergrelsen for seg selv, men 40 prosent av de sinte hadde ikke greid å skjule følelsene.
"(Illustrasjonsfoto: www.colourbox.no)"
Rundt 19 prosent hadde mumlet bemerkninger, 10 prosent hadde vendt seg bort fra banen eller skreket kommentarer og åtte prosent hadde reist seg i protest. Noen foreldre hadde også marsjert vekk fra banen, gestikulert eller reagert på andre måter.
Det som irriterte mest, så ut til å være dommeren og barnets eget lag, tett fulgt av uforskammede motstandere, fiendtlige gester og bemerkninger, trenerne og ulovlig spill.
Annonse
Og så viste det seg altså at foreldrene med de mest kontrollorienterte personlighetene hadde størst sannsynlighet for å fly i flint mens poden spilte.
Tar det personlig
De kontrollorienterte foreldrene så ut til å ha mye lettere for å ta det som hendte på banen personlig. De ble oftere røde i ansiktet og oppførte seg oftere dårlig, sammenlignet med de autonomiorienterte voksne.
- Når de oppfattet hendelser under kampen som personlig rettet mot dem selv eller barna deres, ble de sinte, sier Goldstein i ei pressemelding.
Men slike foreldres oppførsel – eller mangel på sådan – er ikke spesielt overraskende, mener psykolog Edward Deci fra University of Rochester.
- Deres følelse av egenverdi blir blandet sammen med hvordan barna deres gjør det i ballspillene. Og så føler foreldrene et intenst indre ønske om å se ungene spille bra, fordi barna er som forlengelser av dem selv, kommenterer han til LiveScience.
Og denne følelsen er visstnok en del av den samme mekanismen som får enkelte bilførere til å miste fatningen i trafikken.
- Hvis du er den typen person som blir sinna når noen avskjærer deg på veien, er du også typen til å bli forbanna når du ser barnet ditt spille, sier Goldstein.
Men hvordan opplever barna at de voksne lar raseriet få utløp langs hvitstripa?
Pust dypt
Selv små utbrudd kan ha sin effekt på ungene, tror Goldstein, som gjerne vil forske videre for å finne ut akkurat hvordan de små spillerne reagerer på beljing og gestikulering fra sidelinja.
I mellomtida har han følgende råd til foreldre som er i ferd med å eksplodere:
Annonse
Pust dypt og kontrollert, fire sekunder innpust og åtte sekunder utpust.
Spis kjærlighet på pinne (det stopper kjeften, og minner deg på at du er der for barnets skyld).
Gjenta beroligende ord eller setninger for deg selv.
Prøv å erstatte sinte tanker med rasjonelle, som ”Dette er barnet mitt sin kamp, ikke min” eller ”Det å gjøre en feil er en god mulighet til å lære”.
Ikke si det første som faller deg inn. Vent 10 sekunder og revurder om utsagnet er så smart.
Ros barnets prestasjoner før du, kanskje, kommenterer resultatene.
Og til slutt hører det med til historien at selv de flegmatiske autonomiorienterte foreldrene kunne hisset seg opp i noen situasjoner. Og når de først hadde fått fyr på pluggene, oppførte de seg som noen gode brøleaper, de også.
Referanse:
Goldstein J. D. & Iso-Ahola S. E., Determinants of Parents’ Sideline-Rage Emotions and Behaviors at Youth Soccer Games, Journal of Applied Social Psychology, juni 2008, vol 38, nr 6, s 1442–1462.
