Det er lite i politikkundervisningen som kan ligne på kritiske innfallsvinkler, mener Børhaug.

- Det er mye snakk om valg, politikere og Storting. Men undervisningen har ikke tatt opp i seg for eksempel globalisering og Internett, eller mange andre former for politisk makt som går ut over partier og folkevalgte forsamlinger.

Dermed er det en litt utdatert versjon av demokrati og politikk som presenteres i klasserommet.

- Når elevene så bringer kritiske spørsmål inn i klasserommet uten å bli møtt på en skikkelig måte, blir det hele litt moraliserende, synes Børhaug. 

Hva skjer egentlig i klasserommene?

Børhaug jobber ved Høgskolen i Bergen og har skrevet doktorgradsavhandlingen “Oppseding til demokrati: Ein studie av politisk oppseding i norsk skule”.

Begrepet “oppseding” gjenspeiler at eleven har en aktiv rolle i sosialiseringen ved at de fortolker den påvirkningen de blir utsatt for.

- Bakgrunnen min for å gå i gang med dette prosjektet var at jeg i mange år har undervist fremtidige lærere om norsk politikk. Læreplanen for samfunnsfag gjør det til et sentralt mål at faget skal bidra til at elevene blir politisk aktive.

- Samtidig har det vært lite eller ingen forskning på hva som faktisk skjer i klasserommene.

Hvorfor skal jeg bry meg?

- Det spørsmålet som mange tenåringer stiller seg er: Hvorfor skal jeg bry meg? Særlig i den videregående skolen der elevene snart skal få stemmerett, er de opptatt av hvorfor de skal bruke denne, sier Børhaug.

Ved å bruke klasseromsobservasjon som metode, fikk Børhaug et unikt innblikk i undervisningen.

17 skoler har deltatt i den kvalitative delen av undersøkelsen, som omfatter klasseromsobservasjon og intervju. I tillegg er spørreskjemadata fra 250 lærere i samfunnsfag brukt.

- Norske lærere arbeider til dels ganske ordentlig med dette. De er veldig gode på å gi politikk rom og plass i samfunnsfaget, men de er nok ikke så gode på å gi det et oppdatert og kritisk spisset innhold.

- Dette skiller dem fra deres kolleger i mange andre land, som gjerne ikke synes at politikk har noe i skolen å gjøre, og heller fokuserer på ”trygge” fag som historie, foteller Børhaug.

Pseudo-demokratiske elevråd

For å finne ut hvordan den politiske oppsedingen skjer, så Børhaug både på hva som blir formidlet i klasserommene og gjennom elevrådene i ungdomsskolen.

En av målsettingene med å ha elevråd, er at elevene skal forstå hva demokrati er gjennom å erfare det i elevrådene.

- Å si at elevrådene er en illustrasjon på hva demokrati er, blir veldig misvisende. Hvis demokrati er at man velger noen, men at de etterpå ikke har noen selvstendig myndighet, er jo ikke det demokrati. Det er ikke sånn våre kommunestyrepolitikere har det, får vi tro.

Børhaug mener likevel at elevrådene på mange måter er bedre enn sitt rykte.

- De gjør masse konstruktivt arbeid i elevrådene, men det er jo ikke demokrati.

Behov for oppdatering

Børhaug finner på den ene siden at elevrådene ikke er særlig demokratiske, i beste fall er det et pseudo-demokrati.

På den andre siden holder ikke undervisningen følge med samfunnet og den politiske virkeligheten. Børhaug mener det er grunn til å si at det som skjer i fagene bør oppdateres.

- Hvordan dette skal skje er et komplisert spørsmål. Jeg tror det er viktig at man gir plass til kritiske innfallsvinkler, men samtidig er det viktig å opprettholde troen på demokratiet. Det er tross alt det beste vi har, og vi må skape oppslutning om det.