Barna blir usynlige

Selv om barnet skal være hovedpersonen, er barnevernet mest engasjert i arbeidet med foreldrene.

Publisert
Barnevernsbarn flytter i gjennomsnitt 2,5 ganger viser ny forskning. (Illustrasjonsfoto: www.colourbox.no)
Barnevernsbarn flytter i gjennomsnitt 2,5 ganger viser ny forskning. (Illustrasjonsfoto: www.colourbox.no)

Barnevernet har føringer som kan komme i konflikt: På den ene siden skal de sikre barna mot sviktende omsorg, og samtidig støtte foreldrene i foreldreoppgaven.

– Samhandlingen mellom barnevernet og foreldrene er en samhandling som går over flere år. I denne perioden forholder barnevernet seg mye til foreldrene, Noe som ofte fører til at barnet blir nærmest usynlig.

– Det skulle vært hovedpersonen, men en blir så opptatt av hva en får til med foreldrene, sier Øivin Christiansen, som snart disputerer ved Universitetet i Bergen.

Han forteller at flere saksbehandlere i undersøkelsen fortalte at barnevernet i mange tilfeller venter for lenge med å gripe inn.

– Hele loven og verdigrunnlaget til barnevernet sier at man skal støtte opp om familien slik at barna kan bli boende hjemme, men det er en tendens til at det går for langt, sier han.

Flytter ofte

Doktorgradsavhandlingen tar utgangspunkt i et prosjekt om barnevernet som var et samarbeid mellom forskningsinstituttet Nova og Uni Helse. 74 barn ble fulgt i åtte år, og det ble gjennomført intervjuer med foreldre, barn, fosterforeldre, institusjonsansatte og saksbehandlere.

Forskningen viste blant annet at de fleste barna opplevde nye flyttinger etter at barnevernet først grep inn. De 74 barna som ble fulgt i prosjektet, opplevde å flytte i gjennomsnitt to og en halv gang. Det var ulike grunner til at det skjedde:

– Når barn blir plassert hjemmefra skjer det ofte akutt, og de kommer til et midlertidig hjem – et barnehjem eller beredskapshjem – først. Om de ikke skal hjem igjen, blir det så en flytting til et mer permanent sted.

– Men om et fosterhjem ikke klarer arbeidet eller synes barnet er for vanskelig, må det flytte igjen, sier Christiansen.

Han mener det er et paradoks at ustabiliteten fortsetter for barnet selv etter at barnevernet har grepet inn, men mener det også er forståelig:

– Ideelt sett skulle man kunne plassert barnet i et fosterhjem hvor barnet hadde garanti for å kunne bli„ men dette er vanskelig å forutsi. Barnevernet jobber hele tiden for at barna skal få en stabil situasjon med færre flyttinger, sier han.

Usikker tilhørighet

Øivin Christiansen har jobbet tretten år i barnevernet. I desember disputerer han ved Universitetet i Bergen. (Foto: Jan Kåre Wilhelmsen)
Øivin Christiansen har jobbet tretten år i barnevernet. I desember disputerer han ved Universitetet i Bergen. (Foto: Jan Kåre Wilhelmsen)

Mange av barna i undersøkelsen fortalte at de fortsatt hadde tilhørighet til sin opprinnelige familie i tillegg til fosterfamilien.. Dette var barn som var rundt ti år da de kom i fosterhjem. Flere fortalte at de ble dradd mellom de to familiene.

– Mange opplevde at de helst ville bo hos sin mor, men sa sa samtidig om fosterhjemmet at ”det er her jeg har det bra”. Det ligger en dobbelthet i det som nok er typisk for dem som har en tofamilietilhørighet, og den kan både være problematisk og positiv, sier Christiansen.

Når barna blir atten år og myndige, avsluttes barnevernets formelle omsorgsansvar.

Selv om de fleste skulle bli boende i fosterhjemmet etter dette, var flere fosterforeldre tilbakeholdne med å tenke langsiktig overfor fosterbarna, som et uttrykk for å respektere at barna selv kan bestemme hvor de vil høre til i framtiden..

– Det som overrasker noe, er at selv om fosterforeldrene opplevde at fosterbarna hørte til i fosterfamilien, mente flere at det var vanskelig å regne med dem i fremtiden.

– I mange tilfeller ser jeg det som uheldig at fosterforeldre ikke mer utvetydig kan snakke om en fremtid der fosterbarnet er en like selvfølgelig del som egne barn. Det kan utilsiktet medføre at også barnet blir mer tilbakeholden, sier Christiansen.

Ifølge statistisk sentralbyrå startet barnevernet nærmere 32.900 undersøkelser i 2010. Dette var en økning på ni prosent i forhold til året før.

Halvparten av tiltakene som ble avsluttet i 2010 førte til vedtak etter lov om barnevernstjenester.