Denne artikkelen er produsert og finansiert av Universitetet i Oslo - les mer.

Forsker har undersøkt hvordan hvordan barn med autisme ble inkludert i leken i tre barnehager. (Illustrasjonsbilde: Poznyakov / Shutterstock / NTB scanpix)
Forsker har undersøkt hvordan hvordan barn med autisme ble inkludert i leken i tre barnehager. (Illustrasjonsbilde: Poznyakov / Shutterstock / NTB scanpix)

Slik kan barnehagen hjelpe barn med autisme inn i leken

Fersk studie avdekker forhold i barnehagen som påvirker hvordan barn med autisme kan delta sosialt.

Publisert

Alle barn lærer og utvikler seg sammen med andre barn. Slik utvikler de gode sosiale evner. For barn med autisme er positiv sosial kontakt og samspill med jevnaldrende like viktig som for alle andre barn.

Kathrin Olsen har skrevet en doktorgradsavhandling ved UiOs Institutt for spesialpedagogikk om temaet. I tidligere forskning er det kommet fram at barn med autisme har potensial for sosial kontakt som ofte blir oversett av personalet i barnehagen.

Forskerne er også enige om at mulighetene til læring som små barn med autisme får, har stor betydning for deres videre utvikling.

Olsen undersøkte hva personalet i barnehagen kan gjøre for støtte den sosiale utviklingen til barn med autisme, og hva som eventuelt kan hemme den.

– Jeg så ganske tidlig at det var en sammenheng mellom hvordan barna var inkludert i barnehagefellesskapet og deres muligheter for læring i disse situasjonene, sier Olsen.

Olsen samlet inn et stort materiale, som hun baserer sine funn på.

Dypdykk i hverdagen til barna

Olsen gjorde et dypdykk i hverdagen i tre barnehager. Det var én engelsk barnehage og to norske. I alle tre gikk det et barn med autisme. Vi kan kalle dem «Ole», «Lars» og «Ben».

Olsen fulgte barnehagelærernes arbeid i tre timer daglig i tretten dager i hver barnehage og noterte hva de gjorde.

– Jeg hadde et ekstra blikk på det som skjedde rundt Ole, Lars og Ben. I tillegg filmet jeg de situasjonene der jeg så en voksen i nærkontakt med de tre barna. Det var situasjoner hvor jeg så de snakket eller leste sammen, eller da de støttet barnet i lek med andre barn.

– Hvilke forventninger voksne har, og hvordan de samspiller med barnet, vil ha betydning for hvordan barnet svarer på deres initiativ, og for hvordan barnet forstår seg selv, sier Kathrin Olsen. (Foto: Privat)
– Hvilke forventninger voksne har, og hvordan de samspiller med barnet, vil ha betydning for hvordan barnet svarer på deres initiativ, og for hvordan barnet forstår seg selv, sier Kathrin Olsen. (Foto: Privat)

Totalt samlet Olsen tre timers film hver på Ole, Lars og Ben for å kunne analysere disse samspillene nærmere.

– Etterpå intervjuet jeg barnehagelærerne i de tre barnehagene og foreldrene til Ole, Lars og Ben. Jeg stilte spørsmål om utvikling, samspill og oppvekst. Intervjuene varte halvannen time per person, forklarer Olsen.

Foreldrene fylte også ut spørreskjemaer som handlet om hvor omfattende de mente at autismevanskene til barna deres var.

– Til sist gjennomførte jeg gruppeintervjuer med personalet på barnehagene. Da viste jeg fram fem videoklipp fra videomaterialet jeg hadde samlet inn. Jeg ba dem om å reflektere rundt det de så. De fikk kommentere egen atferd og hva den gjorde med barnet.

Analysen og resultatene er publisert i tre vitenskapelige artikler.

Nedenfor får du et innblikk i hvordan Ole og Lars og Ben hadde det i sine barnehager, hvordan personalet på ulike måter påvirket hvordan de ble inkludert i fellesskapet og mulighetene deres til læring og utvikling.

Lille Ole i den sosiale barnehagen

Lille Ole er fem år og har autisme. Han går i en barnehage på landsbygden i Norge. Han får 13 timer spesialpedagogisk støtte per uke. Sammenlignet med Lars og Ben så har Ole færre autistiske vansker, et høyere kognitivt nivå og er mer sosial enn de to andre.

– Ole var sosialt interessert og ble ofte observert sammen med andre barn. Han lekte mye parallelt med de andre barna, og var med på å leke doktor eller butikk.

De ansatte i barnehagen støttet Ole konsekvent når han var sammen med eller lekte med andre barn.

– Barnehagepersonalet hadde et felles fokus på hvordan de kunne fremme Oles sosiale utvikling, gjennom å støtte ham i deltakelse med andre barn, sier Olsen.

Olsen så at denne praksisen så ut å gi Ole flere muligheter i relasjonen med de voksne og de andre barna. Hun kaller denne barnehagen «relasjonell», det vil si med et fokus på å fremme sosiale deltakelse.

Lille Lars i frilek i naturen

Lille Lars er fem år og har autisme. Han går i en barnehage i en norsk by. Barnehagen legger stor vekt på fri lek i naturen, som de mener har verdi for barns utvikling og opplevelser.

Lars får 30 timer spesialpedagogisk støtte per uke.

Han holder seg ofte på avstand fra andre. Og når han gjør det, tar hverken personalet og de andre barna initiativ til samhandling med ham.

– Jeg så at når personalet prøver å engasjere Lars samspill, avviser han ofte deres forsøk på kontakt.

Lars blir tatt ut av barnegruppa et par timer hver dag for å delta på egentrening, og Olsen tror at dette kan hindre inkludering og deltakelse i sosiale aktiviteter.

I tillegg kan barnehagens pedagogiske plattform, fri lek i naturen, være en motsetning til strukturert trening på eget rom. Det er rimelig å tro at dette kan hindre en helhetlig pedagogisk tilrettelegging og sette lærerne i et krysspress, som kan gjøre dem ambivalente til sin egen praksis.

Personalets negative beskrivelser av Lars, minner om et syn på funksjonshemminger som har fokus på barnets mangler framfor på barnets muligheter, og kan være et uttrykk nettopp for at de er i et krysspress. Tidligere forskning har funnet at dette synet kan begrense barn med funksjonshemminger sine muligheter for sosial deltakelse.

Hun kaller denne barnehagen for ambivalent, ut fra de motstridende føringer som personalet har. Motsetningene kan også gjøre at de ansatte ikke er bevisste på hvordan de kan støtte Lars sosialt.

Lille Ben skal lære

Lille Ben er fem år og har autisme. Han går i en barnehage i en by i England. Han har ennå ikke fått innvilget søknaden om spesialpedagogisk støtte, men fikk allikevel regelmessig opplæring.

Personalet har fokus på å forberede Ben på skolen, heller enn på at han skal være sammen med de andre barna.

Ben tar initiativ til å være sammen med andre barn, men blir ofte avvist.

De ansatte jobber mest med organiserte aktiviteter og er ofte ikke til stede i frileken. Derfor har de få muligheter til å støtte Ben sosialt, ifølge Olsen. Og de får heller ikke vite eller observert hva Ben gjør i slike situasjoner.

– Derfor kan de være mer opptatte av å beskrive hvem han er, framfor hva han kan, sier Olsen.

Det kommer fram i uttalelser som «vi oppfatter han som et vanskelig barn».

Olsen definerer denne barnehagen som instruerende, at det er læring som er i fokus. Hun mener det ikke er gunstig for å fremme sosial deltakelse hos barn som Ben.

Ser de ansatte på barnet med positive øyne?

Når personalet har en felles pedagogisk plattform, en helhetlig praksis og en felles positiv fortolkning av barnet, gir det gode forhold for å gi barn sosial støtte.

Når den pedagogiske plattformen derimot er inkonsistent, lite fleksibel og er mer opptatt av rollen den voksne spiller i barns læring, gir det lav bevissthet og lite sosial støtte.

Personalet må være bevisste og informerte, om de skal klare å fremme sosial deltakelse for barn med autisme, konkluderer Olsen. Da må de voksne også bruke tid med barnet for å utvikle positive relasjoner.

Hvorfor får de som har mest behov for støtte, minst?

Barnehagene til Lars og Ben klarte ikke å få dem til å delta sosialt, slik barnehagen til Ole klarte.

Samtidig peker hun på at Ole hadde færre autistiske vansker, et høyere kognitivt nivå og er mer sosialt interessert enn de to andre.

Men dette handler også om at de som lykkes, får inspirasjon til å gjøre mer av det gode.

– Når de voksne klarer å få barnet til å leke med andre, videreutvikler de metodene sine og får et bedre forhold til barnet. Men når de ikke klarer å få barnet til å delta sosialt, stagnerer de og det påvirker barnet negativt, sier Olsen.

Det kan ifølge Olsen bety at de barna med autisme som har mest behov for støtte fra personalet for å kunne delta sosialt, ikke får den støtten de har behov for.

De voksnes forventinger

De voksne må tolke barn med autisme positivt, både hvordan de uttrykker seg og handler. Skal de hjelpe barnet inn i fellesskapet med andre barn, må de både være sensitive og fleksible.

– Hvilke forventninger voksne har, og hvordan de samspiller med barnet, vil ha betydning for hvordan barnet svarer på deres initiativ, og for hvordan barnet forstår seg selv.

Olsens råd til barnehageansatte som tar seg av barn med autisme:

1. Bevisstgjør din støtte til barn med autisme i hverdagslige situasjoner og gjør det til en del av praksisen i barnehagen.

2. Bruk tid for å bli kjent med og utvikle positive relasjoner til barnet

3. Kartlegg rutinemessig barrierer for sosial deltakelse for barnet med autisme.

4. Utvikle barnets tilbud om strukturert opplæring og deltakelse i det sosiale miljøet til et helhetlig tilbud.

5. Inkludere alle i personalet som daglig omgås barnet på jevnlige møter, der en helhetlig tilrettelegging, opplæring og støtte til barnet drøftes og utvikles.

6. Utvikle felles kunnskap om hvordan man kan samhandle og støtte barna til sosial deltakelse i barnehagen