Hyttekos med brettspill, levende lys og fyr på peisen er bare en del av hyttekulturen. (Foto: Haakon Harriss, Norsk Folkemuseum)
Hyttekos med brettspill, levende lys og fyr på peisen er bare en del av hyttekulturen. (Foto: Haakon Harriss, Norsk Folkemuseum)

Forskerblikk på hyttelivet:
– Folk knytter sterke følelser til hytta

Utsikten fra trammen, utedoen med hjerte, knitringen i peisen. Hytta vekker sterke følelser om slekt og samhørighet, men også om tap, viser stort forskningsprosjekt om hytta.

Publisert

De siste to årene har antropologiprofessorene Marianne Lien og Simone Abram og stipendiat Anita Nordeide, besøkt et 50-talls hytter i Norge.

Forskerne har tittet i hyttebøker, sett på åkleer som har hengt på veggen i generasjoner, beundret skigarder og merket seg graden av vedlikehold. Men viktigst, de har snakket i timevis med de som bruker hytta: kjernefamilien, storfamilien, de inngiftede, vennene.

Resultatet finnes i boka «Hytta – Fire vegger rundt en drøm», som lanseres i disse dager.

Uten filter

– Jeg som er fra Norge og har vokst opp med hyttekultur, burde kanskje ikke ha blitt like overrasket som min engelske kollega Simone over hvor sterke følelser som er knyttet til hytta. Likevel var jeg ikke forberedt på hvor følelsesmessig alt er som har med hytta å gjøre, forteller Lien.

Noen av de som ble intervjuet tok til tårene da de fortalte om barndom og oppvekst på hytta og om hva svigerfar skrev i hytteboka før han døde.

Flere av hyttefolkene var selv overrasket over hvor berørt de ble av å snakke om hytta. Det ble tydelig at hytta vekker følelser på godt og på vondt

– Hytta rommer så mye: forholdet til dine nærmeste, til mor, far og søsken, til den du er i dag og til den du var som barn. Derfor blir ofte hytta så viktig for mange og følelsene litt uten filter, sier Lien.

Det kan derfor bli konflikt når et søskenpar, der den ene er sterkt emosjonelt knyttet til hytta, men den andre har en mer rasjonell tilnærming, skal samarbeide om hytta de begge har tilgang til.

Få fasitsvar

Forskerne ble forbauset over hvor ulikt familier ordner og fordeler råderett over hytta. (Foto: Haakon Harriss, Norsk Folkemuseum)
Forskerne ble forbauset over hvor ulikt familier ordner og fordeler råderett over hytta. (Foto: Haakon Harriss, Norsk Folkemuseum)

Marianne Lien og Simone Abram har gjennom hytteforskningen erfart at det er få fasitsvar på hvordan man skal ha det på hytta. Hverken om hvordan påsken, høstferien, vinterferien og sommeren skal fordeles, om hvem som kan bestemme når det er tid til vedlikehold eller om hvordan det skal gjøres.

Det vanskeligste spørsmålet ligger også ofte og spøker i underbevisstheten: hvem skal overta hytta når den tid kommer.

Forskerne har sett at det som fungerer i den ene familien, kan oppleves som en helt umulig løsning på en annen hytte med en annen familie. Hva som ansees som rettferdig varierer også fra hytte til hytte, selv om rettferdighet og likebehandling av søsken er svært viktig hos de fleste forskerne har snakket med.

I én familie kan de akseptere og være innforstått med at den eldste jenta i hvert slektsledd en dag skal overta hytta, slik den eldste jenta i slektsleddet før gjorde det, mens man i en annen familie insisterer på loddtrekning. I begge tilfeller vel vitende om at de verdiene hytta representerer, uansett ikke kan omsettes i penger.

– I antropologien er vi opptatt av det vi kaller avhendelige og uavhendelige verdier. Hjørneskapet farfar snekret og teppet på veggen, som tante vevde, er i kategorien ikke-avhendelige, og veldig verdifulle for alle som er knyttet til dem. At det er mange slike uavhendelige verdier på en hytte, gjør det ofte spesielt utfordrende for dem som på et tidspunkt må gi avkall på dem, sier Simone Abram.

Samtalene med utallige hytteeiere viser at de er viktig å finne en løsning, som alle kan være fornøyd med og å vise stor grad av raushet med hverandre, dersom man skal beholde et godt søskenforhold. For hytter og arv handler om langt mer enn juss. Både fornuft og følelser må også få plass.

Et vindu mot slekten

Hytteforskerne kaller hytta et vindu mot slekten. Hyttelivet, ulike løsninger på samvær og følelsene rundt hytta gir mye informasjon om slekt og families betydning i Norge.

Det kan være lett å tenke at slekt ikke er så viktig i et land med så sterke velferdsordninger som i Norge, der staten sørger for oss når vi blir syke og eldre. Vi er ikke avhengige av familien på samme måte som for en eller to generasjoner siden. Autonomi er en egenskap som er kulturelt høyt verdsatt, der vi både som enkeltpersoner og som par er opptatt av å få vårt eget når vi etablerer oss.

– Det er langt fra norsk familieliv til afrikanske ættelinjer, der idealet er at alle skal stille opp for alle, sier Marianne Lien, - men avstanden er kanskje ikke er så stor som det kan virke i det urbane Norge.

Hytteforskningen til Lien og Abram viser at slekt fortsatt er viktig i Norge og at hytta er en viktig arena for kontinuitet og samvær med slekt og familie.

– Husk at det ikke er så lenge siden vi ble urbanisert i Norge. For bare et par generasjoner siden, kom de fleste fra spredtbygde strøk, sier Lien.

Hytta er et sted å komme tilbake til igjen og igjen, der man kan puste inn frisk luft og gå barbeint i på marka, vekk fra trange leiligheter i tettsteder eller byer.

I tillegg er hytta et sted man kan være sammen med storfamilien over tid og ikke bare være på besøk, spise middag, drikke kaffe og så gå hjem. Det er et sted, der man også må løse praktiske oppgaver sammen: hente vann i bekken, sette opp et gjerde sammen, fyre opp i ovnen og gå turer sammen.

Er du et hyttemenneske? Forskerne fant at familier med hytte gjerne tester hvordan nye gjester passer inn. (Foto: Haakon Harriss, Norsk Folkemuseum)
Er du et hyttemenneske? Forskerne fant at familier med hytte gjerne tester hvordan nye gjester passer inn. (Foto: Haakon Harriss, Norsk Folkemuseum)

Å bli slekt

Hyttene er et sted der familie, storfamilie og slekt blir formet.

– Å være på hytta er en måte å slektes på eller, som vi kaller det: «å gjøre slekt på», sier Abram. Hun viser blant annet til hyttebøkene og hvor viktig det er at barnebarnet på to år, som er med for første gang, får tegne i hytteboka. Alt som skjer dokumenteres og leses neste gang man er på hytta: Om boden hvor de fem fete ørretene som ble til kveldsmat ble oppbevart, om den sommeren det var så varmt.

Trangboddheten og de lite lydisolerte veggene på mange gammeldagse, primitive hytter kan være en utfordring.

– Når mor og far og treåringen skal prøve å sove og må opp klokken seks, mens de andre sitter oppe og drikker rødvin til halv to, kan det bli trykket stemning dagen etter. Å dyrke parforholdet i køyeseng med svigerforeldre i naborommet, er også utfordrende, sier Lien.

Hun viser til at noen av de godt voksne i slekta løser slike problemer med å la neste generasjon ofte disponere hytta alene og ikke alltid selv insistere på å være der, mens det i andre familier er nettopp det at alle er med som er poenget.

Uskrevne regler

Å være medbrakt på en hytte, for eksempel som kjæreste, er også en måte å prøves ut på. Er du praktisk? Er du et hyttemenneske? Skjønner du nå det er tid for å hente vann? Eller sitter du bare der og drar deg, uten å spørre om du skal ta oppvasken? På godt og vondt blir du målt og veid.

– Det er også viktig som nykommer å være ydmyk og ikke ta for mye plass, eller å begynne å bestemme at ting skal gjøre spå en annen måte enn vanlig, sier Abram.

I boka beskriver forskerne «svigerdøtre på silkepoter», som er svært lydhøre overfor svigerforeldrenes ønsker og uskrevne hytteregler. Men de ser også mange eksempler på at nykommere assimileres inn i hyttefellesskapet og etter hvert får sette sitt preg på det og at de lærer å sette pris på samværet, dugnadene, kortspillet og alt det faste man gjør sammen når man er på hytta.

Hytta står der og venter på innrykk, sommer som vinter. Den er et sted der flere generasjoner er samlet over tid. (Foto: Haakon Harriss, Norsk Folkemuseum)
Hytta står der og venter på innrykk, sommer som vinter. Den er et sted der flere generasjoner er samlet over tid. (Foto: Haakon Harriss, Norsk Folkemuseum)

Bestemt form

Vi skal på «hytta» sier folk rundt lunsjbordet på arbeidsplassene. De bruker bestemt form, som om de andre vet hvor deres hytte er og hvordan den ser ut; 20 kvadratmeter på Hardangervidda eller et palass på Geilo, et naust på Møre eller et hus på Sørlandet.

Men selv om hytter i dag kan være så mangt, assosierer mange stadig, ifølge Marianne Lien, «hytta» med et mer primitivt sted enn hjemme, der det er litt trangbodd, ute i naturen og gjerne et sted som har vært i familien i generasjoner.

Hytter er heller ikke et særnorsk fenomen, som vi i Norge har en tendens til å tro, men er utbredt i de andre nordiske landene, i Canada, Tyskland, New Zealand og ellers i verden.

Hytta og slekta

Hvilken betydning har norske hytter for slektskapstilhørighet og familierelasjoner? Og hva kan en studie av hytter fortelle om norsk slektskap? Prosjektet Norske hytter i et livssyklusperspektiv er et samarbeid mellom Sosialantropologisk institutt ved universitetet i Oslo og Norsk Folkemuseum. I tillegg til vitenskapelige artikler og en populærvitenskapelig bok, vil det bli en utstilling på Norsk Folkemuseum våren 2019.

Men det er den norske hyttedrømmen og virkeligheten forfatterne bak: «Hytta. Fire vegger rundt en drøm», har konsentrert seg om: hytter fra helt nord i Finnmark, hytter i en vestlandsfjord, hytter på høyfjellet, indre Oslofjord og hytter på Sørlandet. De har vært på hytter der tiden har stått stille og hytter der nye generasjoner har tatt over, bygd ut og laget regler for en ny tid.

Det kan også være spennende se mer på de nye nøkkelferdige hyttene og leilighetene som er praktiske, ofte tett tilknyttet slalåmbakken, og gjerne uten en eneste gjenstand som peker på slekta tilbake i tid. Tanken bak slike kjøp kan både være å frigjøre seg fra familiens «klamme hyttekrav» og å en dag bytte leiligheten ut med en båt eller et hus i Spania, nokså smertefritt.

– Dette fenomenet vil være interessant for oss som forskere å se nærmere på. For allerede nå har vi hørt historier om foreldre som har investert i noe de har sett på som utbyttbart, men som har støtt på stor motstand hos barna når de har ønsket å selge, sier Lien.

For barna representerer for eksempel leiligheten i Trysil det stedet de har tilbragt all sin fritid. Og selv om det ikke er et åkle fra bestemor på veggen, eller en peis bestefar har satt opp, så kan en slik leilighet likevel representere det stedet de har vendt tilbake til igjen for å stå på ski, spille kort, være sammen.

– Leiligheten kan altså komme til å romme mange av de samme kvalitetene som hytta foreldrene ønsket seg vekk fra og de møter seg selv i døra. Om det vil gjelde for alle, eller om de nye hytteleilighetene blir mer fristilt fra slekt og familie, det vil framtiden vise, sier Marianne Lien.

Referanser:

Materialiseringer av slektskap: Norske hytter i et livssyklusperspektiv. Om prosjektet på nettsidene til Universitetet i Oslo

«Hytta: Fire vegger rundt en drøm». Bok fra forskerne, lansert i Oslo 29. mars 2019