– Barna vet best

Barn med funksjonshemminger må få mer bestemmelsesrett i egen hverdag, sier forsker.

Publisert
(Illustrasjonsfoto: iStockphoto)
(Illustrasjonsfoto: iStockphoto)

Barn med funksjonshemminger

  • 98 prosent av alle funksjonshemmede skoleelever i Norge går på samme skole som de funksjonsfriske.
  • Mange av skolene sliter med tilrettelegging. Og ofte blir de med fysiske funksjonshemminger ekskludert fra aktiviteter som gym og utflukter.

 

Barn med funksjonshemminger er opptatt av å være der det skjer – på lik linje med andre barn.

Men for å få det til i skolesammenheng, er de avhengige av at skolen legger forholdene til rette.

– Barn med funksjonshemminger må bli inkludert i planlegging og organisering av egen skolehverdag i større grad enn det gjøres i dag, sier høgskolelektor og stipendiat Mona Asbjørnslett ved Høgskolen i Oslo.

Vil ikke forskjellsbehandles

– De voksne må lytte til barnas forslag - og forstå at barna har god kompetanse på egen situasjon, sier hun.

Barn med funksjonshemminger ønsker ikke stor forskjellsbehandling fra andre barn.

– De vil ikke at funksjonshemmingen skal bli så synlig, og det kan være en utfordring, sier forskeren som holder på med et doktorgradsprosjekt om barn med fysiske funksjonshemminger og deres sosiale deltakelse på skolen.

– Føler seg ikke annerledes

Flere barn med funksjonshemminger ser ikke på seg selv som funksjonshemmede, noe som antyder at det er et konstruert begrep som kanskje er viktig for voksne å ha, men som barn selv ikke bruker eller føler seg hjemme i.

De føler seg ikke veldig annerledes fra andre barn. De går i vanlige klasser og identifiserer seg med andre barn i klassen.

– Men samtidig har de innsikt i egen funksjonshemming, og snakker gjerne om at ”det og det kan jeg ikke gjøre”. Likevel ønsker de å prøve ut egen kapasitet.

– Det er klart de ønsker å være akkurat som de andre, samtidig så vet de meget godt at de har en funksjonshemming som er ganske krevende. Så de balanserer veldig med det at de vil ikke være til bry, men de vil være som de andre, sier Asbjørnslett.

Rett til å uttrykke seg

Hun tror at nøkkelen til en bedre deltakelse ligger i at fagfolk må diskutere med barnet hva som er greit for barnet og finne ut hva barnet ønsker, samt legge gode planer på bakgrunn av disse vurderingene.

– Retten til å uttrykke seg i egen situasjon er veldig sentral i forhold til å forstå barnets opplevelse av egen situasjon. Det kan være vanskelig for fagfolk å sette seg inn i hvordan det er å ha en funksjonshemming.

– Og er barnet med i diskusjonen, vil hun føle at hun var medvirkende på det som ble besluttet. Å føle at man ikke blir lyttet til kan være ganske sårt.

Dessuten er det slik at barnet gjerne har en annen løsning enn det assistent eller lærer hadde tenkt seg.

Et annet poeng er at noen har funksjonshemminger som ikke er synlige.

– Da er det lett at andre mistenkeliggjør deg. Det er derfor viktig å avklare på forhånd hvor stor grad funksjonshemming barnet har og hvordan ressurser og begrensninger oppleves for barnet.

Utfordring for skolen

Mona Asbjørnslett. (Foto: Tomas Rolland)
Mona Asbjørnslett. (Foto: Tomas Rolland)

– Men klart det er en utfordring for skolene å legge til rette på individuelt nivå. For det å justere seg etter det funksjonshemmede barnets behov, i tillegg til at du har en haug andre elever å passe på, krever mye, sier Asbjørnslett.

– Så det å finne gode løsninger som fungerer for alle, er en stor utfordring for skolen.

Mange barn med funksjonshemminger ønsker for eksempel ikke spesialundervisning, hvis ikke det er en gruppe med andre elever som trenger det samme. For det er ikke all right å bli tatt ut alene.

Men det betyr heller ikke at de alltid ønsker å gjøre det samme som de andre. Det som er viktig er at de får en løsning hvor de føler seg som en del av fellesskapet.

– Ta gym, for eksempel. Så lenge de er i gymsalen med de andre, kan det være greit å være heiagjeng i fotballkampen.

– Det kan også være helt greit med alternativ gym parallelt med fotballen, men man bør bestrebe seg på noen felles aktiviteter også, sier forskeren.

Lenke:

HiO-prosjekt: Om å være der det skjer

Saken er produsert og finansiert av Høgskolen i Oslo - Les mer