Barn i familievoldens midte

Barna opplever seg selv som sentrale, delaktige aktører i hjemmevoldsepisoder, tyder en ny studie på.

Publisert
(Illustrasjonsfoto: www.colourbox.no)
(Illustrasjonsfoto: www.colourbox.no)

Tradisjonell forståelse av barn som er vitne til vold i familien, plasserer barnet som et passivt offer. Slik plasserer de ofte ikke seg selv.

Dette kommer frem i en ny artikkel i tidsskriftet  Child and Family Social Work. Forsker ved NKVTS, Carolina Øverlien, har intervjuet 25 barn som alle har søkt tilflukt på et krisesenter sammen med sin mor, om deres opplevelser av volden hjemme.

– Om man tør stille barna åpne spørsmål, og lytter til barnets egen vurdering av sin rolle, kan det komme frem narrativer, altså fortellinger, som kan gi et annerledes bilde av situasjonen, sier Øverlien.

– Alle barna jeg snakket med, ser seg selv som helt sentrale aktører under voldsepisodene. Det er i kontrast til hvordan vi voksne oftest pleier oppfatte barna, sier Øverlien.

Forteller om seg selv, far og mor

– I barnas fortellinger er det de som er hovedperson. De forholder seg til en voldsom, skremmende far og tar i bruk ulike strategier for å roe eller avverge situasjonen.

- Fortellingene gir grunn til å stille spørsmål ved den tradisjonelle forståelsen av partenes rolle i familievoldssaker og understreker den komplekse dynamikken i familier som lever med vold, sier Øverlien.

Forstår ikke hvorfor

Analysen av barnas fortellinger viser også at de færreste av barna forstår hvorfor faren en voldelig, ifølge Øverlien.

– Både fra psykologisk og utviklingsmessig ståsted, er det ansett som viktig at barn får fortelle om potensielt traumatiserende opplevelser.

- Slike narrativer er med på å skape mening for barna og bidrar til å bygge opp deres egen identitet, sier hun.

Hele historien

Forskeren mener det er viktig å se barnas fortelling som et hele, og spørre seg: Hvorfor forteller barna slik de gjør? Hvordan posisjoneres de ulike aktørene? Hva er poenget i deres narrativer?

– De fleste barna forteller om dramatiske situasjoner og alle beskriver faren som veldig, veldig farlig. Det er som om de føler at de må overbevise tilhøreren om at dette virkelig skjer og at pappaen deres er farlig, sier Øverlien.

Noen ganger plasseres faren også som tåpelig og svak. Noen av barna har ikke lenger respekt for ham, men er likevel redde.

Mødrene er ofte passive i barnas fortellinger og har bare unntaksvis en rolle som sentral aktør, ifølge Øverliens analyser.

Still direkte spørsmål

Alle voksne kan komme i kontakt med barn som har vært utsatt for familievold.

Både “den gode nabo”, læreren og psykologen kan treffe barn som forsøker å fortelle dem noe om sin egen situasjon.

Da er det viktig å oppfordre barna til å fortelle og å høre på barnets versjon, som kan være viktig informasjon til den som skal hjelpe, oppfordrer Øverlien.

– Det er viktigere å få frem barnets opplevelse av situasjonen, enn det eksakte hendelsesforløpet, som er en etterforskeroppgave. Mange av disse barna er vant til å ikke bli trodd, eller de tør ikke fortelle.

- Når barna opplever å få respons på sine handlinger under voldsepisoden, når de blir sett som aktører,  bekreftes de som handlende personer, og det styrker barna. Gi positiv tilbakemelding på deres handlinger, det vokser barna på, sier Øverlien.

Referanse:

Øverlien, C. (2012). “He didn't mean to hit mom, I think”: positioning, agency and point in adolescents' narratives about domestic violence. Child & Family Social Work.