Mange lar være å gi livsviktig førstehjelp fordi de er redde for å gjøre feil. Sammen med tøydukken Jona har Georg Bollig lært førstehjelp til barn i en barnehage i Bergen.
Denne artikkelen er over ti år gammel og kan inneholde utdatert informasjon.
Hva gjør du når ulykken først er ute og noen trenger førstehjelp? Om du er som mange andre, vil du håpe at noen andre tar ansvaret: I Østerrike svarte 68 prosent av deltakerne i en studie at de ikke vil gi førstehjelp av frykt for å gjøre noe galt.
Men førstehjelp behøver ikke være komplisert munn-mot-munn eller hjertekompresjoner. Det kan være noe så enkelt som å se personen, snakke til ham, prøve å vekke ham til bevissthet, ringe nødtelefonen, og legge ham i stabilt sideleie til ambulansen kommer.
Disse fem punktene henger nå på veggen i Hellemyren barnehage i Bergen, takket være Georg Bollig, stipendiat ved Kirurgisk institutt ved Universitetet i Bergen og en livslang forkjemper for førstehjelpsopplæring.
Og ikke minst tøydukken Jona, som han har hatt som hjelper i tjue år.
Får mer empati
– Som ambulansesjåfør har jeg sett mye hva folk har gjort i nødsituasjoner. Og det er nesten ingenting. Folk er redde for å gjøre feil, sier Bollig.
Den tyske stipendiaten har vært førstehjelpsinstruktør siden han var 17. Deretter ble han ambulansesjåfør, og utdannet seg som anestesilege. Siden har han arbeidet på Ullevål sykehus og som overlege i Skien, hele tiden mens han drev med førstehjelpsopplæring.
– Dessverre blir det ikke gitt opplæring i førstehjelp i hverken barnehagene eller på barneskolen. Om vi vil at flere skal kunne hjelpe i akuttsituasjoner, må vi starte med å lære opp barna, sier han.
I en nylig publisert artikkel i Scandinavian Journal of Trauma, Resuscitation and Emergency Medicine, skriver Bollig at ikke bare kan barn lære grunnleggende førstehjelp, det gjør også at de får økt empati, og fører til at de går mer aktivt inn for å hjelpe andre.
Samarbeidet spontant
Bollig hadde allerede undervist i førstehjelp i flere barnehager, da han ble bedt om å gjøre det også i Hellemyren barnehage i Sandviken, hvor sønnen hans går.
Han benyttet sjansen til å gjøre en pilotstudie for å se hvor mye fire- og femåringene i barnehagen lærte, og to måneder etter opplæringen ga han dem en prøve på hvor mye de husket.
– En lærer lot som om hun var bevisstløs, og barna fungerte spontant som et team. De diskuterte seg imellom, og kom frem til at hodet hennes skulle flytes bakover for å åpne luftveiene. Det var interessant å se, forteller Bollig.
Han fikk lett kontakt med barna, ikke bare fordi de allerede kjente ham via sønnen, men også fordi han brukte tøydukken Jona.
– Jona er litt frekkere enn meg, sier Bollig konspiratorisk, mens han finner ham frem fra et skap.
Mens en hånd beveger hodet og den andre beveger armen, er det lett å se hvordan barnehagebarn faller for figuren som kommer til liv i hendene til Bollig.
Noe de voksne ikke kan
Annonse
Det finnes steder i verden hvor førstehjelpsopplæring blir prioritert mer enn i Norge. Det sies for eksempel at om du først skal ha et hjerteattak, bør du få det i Seattle.
– I Seattle holder de et enkelt førstehjelpskurs i løpet av en ettermiddag. Fattige er der på lik linje med rike, forteller Bollig.
Men han legger likevel til at det er vanskeligere å motivere voksne enn å motivere barn.
– Denne kunnskapen har ført til en slags stolthet hos barna. Nå vet de ting som de voksne ikke vet.
– Etter kurset ba for eksempel en av jentene bestefaren om å legge seg på gulvet, og deretter forklarte hun ham om stabilt sideleie og så videre. Bestefaren var lege, så han syntes det var kjempefint, forteller Bollig.
Nå ønsker han seg en mer systematisk opplæring i førstehjelp som blir holdt ved like gjennom skolegangen.
– Det fører til en holdningsendring. Barna får en aktiv holdning til det å hjelpe andre, og nå synes de førstehjelp er helt normalt, sier han.