Gjensyn med pønkermødre

Storsamfunnet trodde det skulle gå dårlig med Blitz-jenter som ble mødre i ung alder. Men det gikk forbausende bra.

Published
Blitz-huset. (Foto: Kjetil Ree/Wikimedia Commons)
Blitz-huset. (Foto: Kjetil Ree/Wikimedia Commons)

De var unge, de var pønkerjenter som fødte med hanekam og rosa hår og hadde venninner med seg på fødestua. Dette var ikke hverdagskost på norske sykehus på midten av 1980-tallet.

Jentene brøt med forventningene samfunnet hadde til mødre på denne tiden.

Åse Broman, høgskolelektor ved Høgskolen i Oslo, skrev hovedoppgave om disse jentene, kalt ”Når pønker ble mor”. Hun dybdeintervjuet 10 unge mødre og observerte dem i mor-barn-grupper.

Etter 25 år lurte hun på hvordan det hadde gått med disse pønkermødrene og barna som barnevernet var så bekymret for den gangen.

Hun fikk tak i de fleste. Nå forsker hun videre på livsløpet til disse kvinnene. Om hvordan jenter som brøt med konvensjonene ble voksne og mødre på nye måter.

Trang fødsel, broket oppvekst

Men først: Hvordan havnet Åse Broman i Blitz-miljøet på 1980-tallet?

Året er 1981. Et hundretalls ungdom okkuperer Skippergata 6a og 6b. Gjennom en lang og kald okkupasjonsvinter forhandler ungdommene med Oslo kommune om få et selvstyrt ungdomshus.

Det ender med et kompromiss. Det etableres et ungdomshus i Pilestredet 30 C med uoffisiell åpning natt til 1. mai 1982. Blitz-huset var født.

Årene som fulgte skulle bli preget av konfrontasjoner med politi og politikere, men også med nynazister. Hele tiden svevde utkastelsestrusselen over det omstridte huset.

Jobbet i UNGBO

I dette landskapet jobbet Åse Broman som sosialpedagog i UNGBO. Hun hjalp boligløs ungdom som trakk ned mot byen og mot Blitzmiljøet.

– Jentene var veldig unge. Foreldrene var redde, og det endte ofte med brudd mellom foreldre og barn. Etter hvert ble pønkerjentene også mødre. Hvordan skulle dette gå? Det var stor bekymring i barnevernet, sier Broman.

– Det ble tatt for gitt at det ikke ville gå bra.

Det ble opprettet mor-barn-grupper og jentene fikk et botilbud.

Blandet gruppe

Åse Broman.
Åse Broman.

Det var ingen spesiell gruppe som søkte seg mot Blitz-miljøet. Her var det arbeiderbarn, akademikerbarn og barn som hadde problemer hjemme.

– Jentene jeg jobbet med levde et ganske utstrukturert liv og var i sterk opposisjon mot samfunnet, mot det bestående. Mange av dem levde tøft. Det var mye rus. De hadde dårlig råd og liten kontakt med foreldrene, sier hun.

– Men det var også mye solidaritet i miljøet. De stilte opp for hverandre og tok vare på dem som ikke hadde det så bra.

Jentene ble mer synlige

Broman sier at det unike med denne perioden var at jentene ble synlig i ungdomsopprøret. Det var ikke lenger bare guttene som var problembarn, men også jentene. De kledde seg og oppførte seg på en tøff måte.

De var spesielt synlige, og de brøt med forventningene man hadde til jenter på den tiden.

Selv om de var tøffe, hadde de en streng moral. De aksepterte ikke utroskap og var opptatt av solidaritet og kollektivisme. Det var mye omsorg og varme i miljøet, påpeker Broman.

De ville også være økonomisk selvstendige. De ville bo alene uten mann og klare seg selv.

Gikk bra

Når Broman møter jentene igjen 25 år senere ser hun at det har gått veldig bra, stikk i strid med hva man trodde den gangen.

Broman trekker frem tre foreløpig hovedtendenser fra forskningsstudien:

  • De har blitt gode mødre, stikk i strid med hva samfunnet mente den gangen.
  • De er i kreative yrker som kunst, kultur og media.
  • De er fortsatt selvstendige kvinner.

– Jentene har tatt med seg mange av de samme verdiene, grunnelementene fra pønkerlivet, i sitt voksne liv. Anti-materialismen er fortsatt viktig, og de er opptatt av solidaritet og av å ta vare på hverandre.

Saken er produsert og finansiert av Høgskolen i Oslo - Les mer