Det er blant funnene i Kristine Finsæthers ferske masteroppgave om familier med likekjønnede foreldre, der hun har intervjuet seks par mødre om hverdagsliv, omsorgsarbeid og familieprosjektet.

Å gjøre det man kan for at barna skal bli tatt imot og akseptert av omverdenen står sentralt for disse foreldrene. De prøver også å forberede barna på avvisning og intoleranse.

– Mødrene er opptatt av å ruste barna til de skal ut i verden og møte folks reaksjoner på at de har to mødre i stedet for mamma og pappa, forteller Finsæther.

Moren til «Even» sier det slik:

«Vi må ikke lage en kunstig atmosfære, for om vi er åpne i nærmiljøet, så vil hele nærmiljøet også være åpne for hvem vi er. Vi [mødrene] må prøve å ta støyten så langt det går. Det vet vi jo. Vi må ta noen støyter på hvem vi er, og våre valg. For ungens del må vi prøve å ta de støytene vi kan nå, og forsøke å ruste dem til å klare det i fremtiden.»

Åpne mødre og åpne nabolag

Som Evens mor er inne på, sees det å være åpen om familieformen i nærmiljøet som viktig for å legge til rette for barna. De fleste går for eksempel aktivt inn for å informere barnehagemiljøet om at barnet har to mødre.

Flere av Finsæthers informanter forteller også at de bevisst har valgt bort bomiljøer der de forventet negative holdninger til homofile med barn. Moren til «Celine» forteller at de har bosatt seg i et område som regnes som tolerant:

«En annen medmor sa at: ‘ja i X [stedsnavn] så er folk så snobbete, og de har så god oppdragelse at de har vett på å ikke si hva de mener’. Det vet jeg ikke, men det var jo som vi sa, altså når vi valgte å få barn, så begrensa det seg en del for hvor vi kunne bo.»

Støtte fra nettverk

En annen viktig ambisjon for mødrene er å bygge nettverk som skal skape trygghet og stabilitet rundt barna. Flere av dem forteller at de begynte å jobbe systematisk med nettverket allerede før barnet ble født.

– Spesielt styrker kvinnene kontakten med familien, for å sikre barnets relasjon til storfamilien. Det gjelder ikke minst forholdet til den delen av familien som barnet ikke er knyttet til biologisk, altså den såkalte medmors familie, forteller Finsæther.

Alle barna har kommet til ved hjelp av sæddonor, og har dermed en biologisk mor og en medmor. Mødrene til «Kristian» var på forhånd litt usikre på hvordan besteforeldrene på medmors side ville ta imot gutten, men ble positivt overrasket:

«Moren og faren til Kari [medmor] er veldig opptatt av Kristian, og det er det første barnebarnet deres. Om vi hadde noen slags betenkeligheter på forhånd … Og jeg var jo litt for å kjenne etter å føle at det var deres barnebarn. Det gjør dem absolutt. Det er liksom det livet deres dreier seg om akkurat nå.»

– For noen av familiene er det viktig at deres nettverk inneholder mannlige forbilder. Disse foreldrene snakker blant annet om viktigheten av kontakt med og å bruke tid med bestefedre, onkler, mannlige venner eller førskolelærere, forteller Finsæther.

Finsæther har ikke inntrykk av at anstrengelsene for å bygge nettverk er uttrykk for at mødrene frykter at de selv er utilstrekkelige fordi de skiller seg fra det gjennomsnittlige.

– Jeg oppfatter ikke fokuset på å bringe andre mennesker inn i barnets liv som et forsøk på å kompensere. Dette handler mer om at mødrene vet at barnet kan møte negative holdninger som det trenger ressurser for å håndtere, sier Finsæther.

De negative holdningene preger imidlertid ikke hverdagslivet til de lesbiske mødrene nevneverdig. Alle forteller om god støtte fra familie og andre rundt seg. Selv om noen av parene opplever at valget om å få barn utenfor rammene av den heterofile kjernefamilien må begrunnes, møter de jevnt over stor aksept for sitt valg.

Medmor «Camilla» forteller for eksempel at paret har fått flere reaksjoner på at biologisk mor ikke ammet enn på at de er to mødre.

Vil dele på det

Finsæthers masteroppgave har fått tittelen «Vi prøver så godt vi kan, å dele på det…». Psykologen ble slått av hvor viktig det å dele på foreldreskapet var for kvinnene hun snakket med.

– Alle er opptatt av at de skal være to mødre, at den som har født barnet ikke skal ha forrang som mor. Begge skal være aktive og kompetente foreldre, og begge skal knytte sterke bånd til barnet.

– Selv om det varierer litt hvilken betegnelse barnet bruker på de respektive foreldrene, er det stort sett varianter av mamma eller mor for begge mødrene. Det er viktig, forteller Finsæther.

Helt fra fødselen av jobbes det med å sikre tilknytning til medmor. Mødrene deler på omsorgsoppgaver som bleieskift og nattevåk. Der barnet blir ammet, er mødrene opptatt av at ammingen ikke skal komme i veien for medmors kontakt med barnet.

Når barnet flaskemates, deler mødrene på matingen.

Likestilling uten diskusjon

Der paret hadde muligheten, det vil si de juridiske rettighetene på plass, delte de også foreldrepermisjonen.

I de andre tilfellene har medmor funnet andre løsninger for å tilbringe mest mulig tid med barnet den første tida; studier hjemmefra, deltidsarbeid eller ubetalt permisjon.

At medmor har såkalt egentid med barnet anses som viktig for tilknytningen. Evens medmor tok ubetalt permisjon da biologisk mor gikk tilbake i jobb etter at permisjonen var over, og er glad for det.

«Jeg vet ikke om det har gjort så mye med mitt forhold til han, men mer med hans forhold til meg. For jeg tror mitt forhold til han ville vært likedan fra min side, men han blir jo mer knyttet til den han har vært sammen med.»

Også graviditet og fødsel vil de likekjønnede parene helst dele på. I de familiene hvor det er flere barn eller det planlegges flere barn, bærer mødrene frem minst et barn hver.

– De deler på dette som på alt annet. Begge skal få oppleve å være gravide, sier Finsæther.

Generelt forhandles det om fordeling av arbeidsoppgaver og organisering av familielivet. Finsæther har inntrykk av at forhandlingene foregår uten de store konfliktene.

– Sammenlignet med tilsvarende undersøkelser av heterofile par, er det påfallende hvor enige partnerne er om dette. Ingen klager over merbelastning eller at oppgaver bare faller på den ene parten uten at dette er avtalt, sier hun.

Bakgrunn:

Kristine Finsæthers masteroppgave inngår i et større forskningsprosjekt med tittelen «Omsorgskarrierer og dagligliv for barn under 3 år» ved NOVA (Norsk institutt for forskning om oppvekst, velferd og aldring).