«Før var jeg sånn: Ville dra ned til byen for å lage skikkelig bråk og fortelle til vennene mine etterpå: ‘Vi tok henne der og kastet henne og skikkelig sånn da.’ Så sa vi til hverandre: ‘Å, du er gæern’ og ‘Du er verst’ og sånn, etter at bråket hadde skjedd, så da fikk vi kick av det. Og så fikk vi sånn gæern-rykte.» («Jasmin»)

Jenta som her forteller om sin voldelige fortid er en av informantene for Ann-Cathrin Faldets pågående doktorgradsprosjekt i spesialpedagogikk, som tar for seg jenter, vennskap og vold.

Faldet har intervjuet 13 jenter mellom 12 og 19 år, flere av dem medlemmer av den samme jentegjengen. Alle informantene har erfaring med voldsutøvelse og har vært i kontakt med hjelpeapparatet i forbindelse med dette.

Jentenes fortellinger tegner opp et motsetningsfylt bilde, ifølge Faldet. På den ene sida traff hun på mye råskap av den typen jenta i sitatet ovenfor gir uttrykk for.

– Mange forteller om sitt eget ustyrlige sinne, sier at de liker å slå og er fulle av forakt overfor jenter som finner seg i for mye og ikke vet å slå fra seg. De ser på seg selv som annerledes, tøffe, som «surviviors», forteller forskeren.

– På samme tid er jentene enormt sårbare. Mange er ensomme og sier at de ikke har noen å snakke med. For meg blir det veldig tydelig at dette er ungdommer som trenger hjelp, sier Faldet, som samtidig er opptatt av å unngå en ensidig offerforklaring.

– Disse jentene er helt klart aktører i sitt eget liv, og oppfatter ikke seg selv som ofre. For meg har det vært en viktig utfordring å forsøke å fange opp hvordan de selv oppfatter og beskriver sitt eget liv, sier hun.

«Det blir svart»

«For meg er det sånn, før det blir svart, så er det sikkert celler i kroppen som strømmer opp til hjernen som gjør meg surere, surere og surere, helt til det bare ’boom’. Og da vet jeg ikke selv av meg, eller det blir ikke direkte svart sånn at jeg ikke ser, men det ligger et teppe med masse voldsgreier og da ser jeg meg selv slå henne, og jeg liker å se meg selv også, og når hun ligger og blør så holder det, da er jeg ferdig.» («Cathrin»)

– Flertallet av jentene forteller om et ukontrollerbart sinne som kommer over dem, uttrykt som at det «svartner» eller «klikker» for dem. Sterk aggresjon av denne typen er jo noe primitivt menneskelig, som vi alle har i oss.

– Hos disse jentene kan det se ut som denne sida er litt sterkere, mye som resultat av oppvekstvilkår. Alle har hatt noen erfaringer i livet som er relativt marginale og som er kjente risikofaktorer for vold, rus og andre sosiale problemer, som vold i familien eller alvorlige konflikter med foreldrene, sier Faldet.

«Født inn i barnevernet»

«Cathrin» er typisk sånn sett. Hun har levd med mye vold i familien og sier om seg selv at hun er «født inn i barnevernet».

Men selv om hun opplever sitt eget sinne som tidvis ukontrollerbart, føler hun også at hun velger volden: «Jeg angrer ikke på det jeg gjør. Det jeg gjør er noe jeg har valgt selv, et valg jeg har tatt selv.»

– Jentene har utviklet få handlingsalternativ til å løse konflikter, og vold blir ofte resultatet. Mange av dem ser dette selv, og ønsker seg hjelp til å mestre sitt eget sinne og bli flinkere til å takle konflikter, forteller Faldet.

«Jasmin» opplever at hun er arvelig belastet fra fødselen av:

«Ja, jeg vet at jeg alltid har hatt temperament, jeg ser at jeg har problemer med det. Helt fra jeg var liten har jeg blitt fortalt at jeg var veldig voldelig, at ingen fikk komme nær meg. Jeg var skikkelig sånn «vrææ», jeg slo og sparket. (…) Så alle sier at det går i slekten til pappa, at jeg har fått gener derfra».

– Opplevelsen av å bære med seg et vanskelig temperament fra barndommen av, enten som resultat av arv eller vanskelige forhold i familien, går igjen hos informantene, sier Faldet.

Vil sette seg i respekt

Noen få av jentene forteller som «Cathrin» at de får «kick» av å slåss. Men de fleste av dem utøver vold først og fremst for å sette seg i respekt, og å gi tydelige signaler om at de ikke lar seg pille på nesa.

En av jentene har for eksempel klart å sette en stopper for mobbing ved «å slå fra seg» og opplever det som enormt tilfredsstillende.

– Jentene vet at vold er galt, men opplever samtidig at det noen ganger er nødvendig. Noen fortjener rett og slett bank, mener de. Det kan gjelde mobbere, folk som «ypper» eller som kaller en i gjengen for «hore», forteller Faldet.

«Jasmin» forteller at hun ikke er så «gæern» lenger, og hun har sluttet med uprovosert vold. Men hun er fortsatt opptatt av å sette seg i respekt:

«Nå er det sånn at hvis det virkelig er en grunn til å reagere, så går jeg bare rett bort til personen og ser den rett inn i øynene, for det må man gjøre uten frykt, frykt må man aldri vise. Selv om jeg er en ganske liten person, så må man ha det i øynene at man gir faen, liksom, at man ikke bryr seg om om man lever eller ikke. Man gir faen i livet sitt, og da gir man faen i livet ditt også. Det må gjøres med litt stil, for da blir folk skremt selv om de er to meter høye.»

Kule og gærne

Ved å være «bitchy» eller «klin gæern» skaper jentene frykt og skaffer seg status. Flere av jentene Faldet snakket med mente de var populære og hørte til den «kule» gjengen.

Ifølge Faldet er det imidlertid tidsbegrenset hvor lenge voldelighet gjør deg «kul», og det avhenger også av miljøet.

– På enkelte ungdomsskoler kan det nok gi status å eksperimentere med vold og rus. Men rundt overgangen til videregående skole forventes det at man «skjerper seg». Etter hvert blir slik atferd stadig mer marginalisert, sier pedagogen.

– Bagatelliseres og latterliggjøres

Faldet mener vårt samfunn har et ambivalent forhold til jenter og vold, på den ene sida framstilles det som skremmende og spesielt, samtidig blir det ikke helt tatt på alvor.

– Jenters vold blir ofte bagatellisert – for ikke si latterliggjort – i mediene og i samfunnet ellers. Filmer av jenter som banker jenter blir til og med lagt ut som underholdning på humorsider på nettet!

– Mitt inntrykk er at mange tenker at fordi jenters vold er mindre omfattende og ofte mindre grov enn den volden som utøves av gutter, så er det ikke så farlig, sier Faldet.

Hun forteller at der politiet er raske med å anmelde vold utført av gutter, nøyer de seg gjerne med å ringe foreldrene som reaksjon på jenters vold.

– Jeg tror dette er å gjøre jentene en bjørnetjeneste. Disse jentene trenger å bli møtt og sett for de problemene de har, på lik linje med gutter. Faktum er at de kan ha akkurat like store aggresjonsproblemer som voldelige gutter og det er ingen grunn til å være mindre tøff med dem, slår Faldet fast.

Vanskelig voksenliv

I motsetning til gutter, slutter de fleste voldelige jenter å utøve vold i offentligheten når de blir voksne. Det finnes ikke mange voksne jentegjenger i Norge. Men problemene som forårsaket voldeligheten opphører ikke av den grunn, advarer Faldet.

– Internasjonal forskning viser at disse jentene har stor risiko for psykiske problemer, rusmisbruk og andre sosiale problemer. Mange får seg for eksempel voldelige partnere og blir tidlig gravide.

– Det er uhyre viktig å fange opp disse jentene, ikke minst fordi de også skal bli mødre. At vold kan gå i arv, er velkjent, sier Faldet.