Etter samlivsbrudd velger noen fedre å ta mer ansvar for barna, mens andre ikke takler omsorgsansvaret. Uansett er hverdagen viktigst. Knut Oftung har forsket på skilte fedre.
– Det hverdagslige ved omsorgen for barna gir sterk mening for skilte fedre, forteller stipendiat Knut Oftung.
Han har nylig sluttført sitt doktorgradsprosjekt Skilte fedre, omsorg, mestring og livskvalitet.
Prosjektet handler om fedrenes fortellinger om omsorg for barna i konkrete situasjoner. Oftung har undersøkt skilte fedres nettverk, omsorgspraksis, mestringsstrategier og måter å være mann på.
– Vanlige aktiviteter som legging, historiefortelling og måltider blir stunder som gir mye mening og som skaper gode følelser.
– Det gir en opplevelse av at det som gikk tapt i bruddet, på mange områder er vunnet tilbake. Barna er med på å strukturere hverdagen for fedrene, skape rytme og en ny orden, sier Oftung.
Vanskelige rammer
Å skulle fungere som en moderne, kompetent og involvert omsorgsperson kan komme i konflikt med det å flytte ut av hjemmet og være relativt lite sammen med barna, ifølge stipendiaten.
Dermed blir mange skilte fedre preget av en spenning mellom den nære omsorgen for barna og de rammene de har for å utøve omsorgen.
- Trygge etablerte rammer betyr mye for fedrene, mens usikre rammer skaper bekymring og uro, forteller Oftung.
I intervju med forskeren forteller mange skilte fedre at de er urolige for samværsordningen, flyttingen eller barnas forhold til venner der de bor.
– En del fedre føler seg perifere og sårbare, eller de klarer ikke å følge opp slik at barna blir fornøyde. Slike problemer og bekymringer blir delvis forstørret og gjøres kroniske for mange skilte fedre, forteller Oftung.
Begrepet «tivolipappa» er et uttrykk for spenningsfeltet mellom å være mindre til stede i hverdagen og å yte omsorg.
– Å underholde og glede barnet gjennom kommersielle aktiviteter står i kontrast til fedrenes ønske om å gjenopprette hverdagen sammen med barnet. For de fleste fedrene tilfredsstiller ikke rollen som tivolipappa kravene til en moderne og kompetent far, sier Oftung.
Mellom null og femti
Knut Oftung
Grovt sett velger norske fedre mellom 0 og 50 prosent av fullt samvær med barna etter samlivsbruddet, mens mødrene får mellom 50 og 100 prosent av tiden i fordelingen av samvær.
- Mannskulturen har destruktive mestringsstrategier. En del menn kobler seg fra, blir tause, har det vondt og isolerer seg. Dette kan forklare hvorfor noen menn velger bort samvær etter skilsmisse.
- Mannen har i vår kultur mulighet til å velge lite samvær etter samlivsbrudd. Det kan ikke kvinnen gjøre uten reaksjoner, sier Oftung.
Måter å være far
Annonse
Oftung bruker begrepet script for å beskrive ulike måter å være skilt far på.
– Forsørgerfaren, hjelpe-til-faren og den likestilte faren er tre hovedscript som er virksomme i Norge i dag, sier Oftung.
De ulike måtene å være far på kan komme i konflikt med hverandre, og stå i et motsetningforhold. For noen blir forholdet til barna radikalt forandret gjennom samlivsbruddet, og de må være far på en ny måte.
Hvordan fedrene takler disse endringene er avhengig av hva slags type far de ser seg selv som.
En far som har samvær annen hver helg og som definerer seg som en hjelpe-til-far, kan oppleve samværet som meningsfylt. Mens en far som har definerer seg som en likestilt far, vil oppleve annen hver helg som en skuffelse.
Gevinst og bekymring
Noen av fedrene Oftung intervjuet, valgte en måte å være far på etter bruddet som var annerledes enn hvordan de var far i samlivet.
Fedre som hadde levd i likestilte forhold før samlivsbruddet kunne av ulike årsaker ha lite samvær etter skilsmissen og bli en hjelpe-til-far.
Mens andre menn gikk motsatt vei, og fikk mer samvær med barnet etter skilsmisse. De gikk fra å være en hjelpe-til-far til en likestilt far - med mer omsorgsansvar for barnet.
- Dette har også en pris. Det å være mye med barna og ha omsorgsansvar er ikke uten bekymring, og fedre som velger dette får et følelsesmessig press som kvinner har tradisjonelt har hatt, avslutter Oftung.
