Preschooler siblings
(Illustrasjonsfoto: Colourbox)
Søsken reagerer forskjellig
Flere forskningsstudier viser at familiefaktorer er viktige for utviklingen av barns posttraumatiske stressreaksjoner. Ny, norsk studie viser imidlertid at det kan være like stor variasjon mellom søskens reaksjoner, som mellom andre barns reaksjoner.
– Studien vår viser at familiepåvirkning kanskje ikke er så viktig som tidligere studier viser til, sier Egil Nygaard, psykolog og forsker ved Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress, NKVTS.
Det finnes mye forskning på sammenhengen mellom familieforhold og barns utvikling av posttraumatiske stressreaksjoner. Særlig mange artikler er publisert om foreldres påvirkning av barna, men ingen tidligere studier har sett på forholdet mellom søskens reaksjoner.
Det har blant annet vist seg at barn reagerer sterkere på katastrofer dersom foreldrene har sterke reaksjoner, eller at mors reaksjoner kan påvirke barnas reaksjoner mer enn barnas egne opplevelser gjør, i tillegg til at sosiale forhold, som foreldres alkoholmisbruk, familievold med videre øker sjansen for at barn utvikler posttraumatisk stresslidelse, PTSD, etter traumatiske opplevelser.
– Siden flere studier viser at familiefaktorer er viktig for barns utvikling av posttraumatiske stressreaksjoner, tenkte vi det ville være en naturlig konsekvens at søsken skulle reagere likere enn andre barn. Det finner vi ikke, sier Nygaard.
Tsunamistudie
Funnene kommer fra en studie av norske barns erfaringer med tsunamien som rammet Sørøst-Asia i desember 2004. Studien er del av en større studie om barns posttraumatiske stressreaksjoner.
38 søskenpar mellom seks og 17 år, er intervjuet om sine opplevelser og reaksjoner på Tsunamien. Alle barna hadde oppholdt seg i et område der Tsunamien rammet. 72 prosent hadde vært i fysisk fare på grunn av bølgen og omlag like mange hadde sett andre bli skadet.
Fire barn hadde venner som døde og godt over halvparten av barna fryktet at de selv ville dø.
Like opplevelser
– Til tross for at søsken stort sett var eksponert for de samme opplevelsene, var det like stor variasjon i reaksjonene 10 måneder etter katastrofen mellom søsknene i undersøkelsen, som mellom tilfeldige par av barn i det samme utvalget, forteller Nygaard.
Han sier det ser ut som at foreldrenes håndtering av en ulykke eller katastrofe påvirker barna, men at man ikke vet hvordan påvirkningen skjer og at man foreløpig vet lite om hvordan søsken påvirker hverandres reaksjoner.
– Det er en viss mulighet for at foreldrene i vår studie har påvirket barnas reaksjoner, men det har ikke minsket ulikhetene mellom søsknenes reaksjoner. Søsken ser ut til å ha like ulike reakjoner som barn som ikke er søsken.
Individuell behandling
– Dette lærer oss at det er viktig å huske på at søsken ikke nødvendigvis trenger lik oppfølging i etterkant av en traumatisk opplevelse. Enkeltindivider kan reagere annerledes og ha andre hjelpebehov enn familien for øvrig, sier Nygaard.
Posttraumatisk stresslidelse, PTSD
En traumatisk hendelse for et barn, kjennetegnes ved at barnet blir redd og føler seg overveldet. Opplevelsen innebærer opplevd trussel mot eget liv eller helse eller det å være vitne til trussel mot andres liv eller helse.
Diagnosen posttraumatisk stresslidelse, PTSD, gis etter kriterier fastsatt i en diagnosemanual som kalles DSM IV. (Diagnostic and Statistical Manual of Mental Disorders, versjon fire). Det er tre kategorier symptomer som må være tilstede;
•Fysiologisk aktivering, barnet er påvakt i fall noe farlig skal inntreffe.
•Gjennopplevelsessymptomer, barnet har mareritt, ”flashbacks” og påtrengende minner fra hendelsen.
•Unngåelse, barnet unngår steder, lyder, lukter mv som minner om den traumatiske hendelsen.
I denne studien er måleinstrumentet UCLAs (University of California) PTSD-indeks brukt for å anslå mengde av posttraumatiske stressreaksjoner.
Referanse: UCLAs PTSD-INDEKS FOR DSM IV, 1998, Pynoos, Rodriguez, Stuber & Frederick.
Referanse:
Nygaard, Jensen & Dyb: Posttraumatic Stress Reactions in Siblings After Mutual Disaster: Relevance of Family Factors, Journal of Traumatic Stress, Vol 23, No. 2, April 2010. pp.278-281, doi: 10.1002/jts.20511.
