Enten det er snakk om drop-out, mobbing eller rusmisbruk. Risikoutsatt ungdom sliter ofte med å forklare hvorfor de oppfører seg som de gjør.

Derfor blir det heller ikke enkelt for foreldre, skole eller hjelpeapparat å finne løsninger. Den tradisjonelle samtalen med helsesøster eller en psykolog strekker rett og slett ikke alltid til. 

Men så har det altså dukket opp en mer kreativ metode. Nemlig å la ungdommene lage film om seg selv. 

I studien “Ungdomsblikk” har et tverrfaglig team av psykologer og antropologer ved Universitetet i Tromsø fulgt en gruppe ungdommer, og resultatene er så oppsiktsvekkende at det nå er besluttet at studien skal fortsette. 

Gjør stort inntrykk

– Språklige begrensninger hos barn og unge kan føre til at tradisjonell terapi kan by på utfordringer eller komme til kort. “Ungdomsblikk” er en kreativ metode som gir nye muligheter, forteller professor Catharina E. A. Wang ved Det helsevitenskapelige fakultet ved Universitetet i Tromsø. 

For etter at ungdommene lager filmer om sin hverdag og sine problemer, får familien, omsorgspersoner, terapeuter og helsesøster se filmene.

Det gjør ofte stort inntrykk – spesielt hos foreldre og helsepersonell som har prøvd å hjelpe ungdommene med mer eller mindre hell. I filmene kommer ungdommenes egne tanker fram gjennom fortellinger fra hverdagen. Filmene virker oppklarende og gir gjerne svar på hvorfor ungdommene takler hverdagen slik de gjør.

Om ungdommenes helse har blitt bedre etter filmprosjektet, har ikke forskerne noe klart svar på. 

– Vi har ikke målt dette. Men indirekte kan vi si at ungdommene fremstår som mer kompetente ved at de mestrer livene sine bedre, sier Wang.
 

Ungdomsfilmene har også blitt brukt i undervisning og på ulike konferanser.

Rart det ikke brukes mer

Stipendiat og sosialantropolog,  Siren Hope, skal snart levere sin doktorgrad om prosjektet. Resultatene hennes viser at ungdommene så å si er samstemte i at de setter pris på å få lage film om livene sine, for de føler at de får et redskap til å forklare, og at de endelig blir sett, hørt og tatt på alvor.

En av ungdommene, Jørgen Arnor G. Lom, forteller hvorfor han har hatt positive erfaringer.

– Film er et naturlig fortellerspråk for unge i dag, og gir en fantastisk mulighet til å belyse vanskelige temaer fra andre vinkler og i andre kontekster, uttaler han i Tidsskrift for Norsk psykologforening. Han mener det er rart at ikke film brukes mer enn det gjør.

–  Min historie er ikke en historie hvis den ikke blir fortalt. Mye av det terapeutiske ligger nettopp i at man må tenke gjennom hvilke fortellergrep man skal benytte for å fortelle den best mulig, fortsetter han.

Ville forstå de misforståtte ungdommene

Det var førsteamanuensis Trond Waage som i 2005 startet opp ”Ungdomsblikk”. Som sosialantropolog så han at ungdom med problemer ofte ble misforstått.

-  Ungdomstida kjennetegnes av overganger, som den mellom ungdomsskole og videregåendeskole. Slike overganger kan gi ungdommene utfordringer med å kommunisere, og det oppstår gnisninger. Dette kan igjen føre til konflikter, misforståelser og usikkerhet, forklarer Waage.

- I “Ungdomsblikk” har ikke jeg som forsker stilt ungdom spørsmål, men lært dem å lage film om seg selv. Det gir dem et unikt handlingsrom for å utforske sine egne erfaringer og formidle dem. Denne prosessen kan virke forløsende hvis man har problemer med å kommunisere, sier han. 

Dette er medisinsk antropolog ved Institutt for samfunnsmedisin Mette Bech Risør helt enig i. 

– Disse ungdommene har kanskje ikke hatt rom for å gi en forklaring på sin problematiske oppførsel, sier hun. 

Hun ser frem til neste del av prosjektet Ungdomsblikk, som nå skal ta for seg ungdom med medisinske uforklarte lidelser.

Leger sliter med å forstå ungdom

– Ungdom med slike uforklarlige medisinske symptomer, som eksempelvis smerter, blir ofte kasteballer i systemet. De går kanskje fra fastlege til somatisk avdeling på sykehuset, og ender opp med at symptomene blir sett på som et psykisk problem.

Risør forteller at det er forsket mye på voksne med uforklarlige lidelser, men lite på ungdom – noe som er rart i og med at voksne ofte forteller at problemene oppsto i ungdomstiden.

–  Vi håper at filmkurset gir oss en presentasjon av hvordan ungdommene ser på seg selv – at vi får innblikk i det de ikke har lykkes med å formidle gjennom ord. Leger sliter ofte med denne pasientgruppen, og forhåpentligvis får man gjennom Ungdomsblikk satt i gang prosesser og diskusjoner som ikke har vært der før, sier hun.

Psykologspesialist Catharina E.A. Wang har også store forventninger til prosjektet, som det er utlyst to stipendiatstillinger til. 

– Dette er en veldig spennende og praksisnær forskning. En del av denne pasientgruppen har veldig sterke fysiske symptomer, så sterke at de faller utenfor skole og arbeidsliv. Nå kan vi endelig få deres historier og deres forståelse av hva som foregår. I tillegg får de en mestringsfølelse ved å kunne lage film som blir sett og hørt. Det er viktig, mener hun.