Er det en forskjell på å fortelle barn at Jesus er Guds sønn og å overbevise dem om at jo, det er faktisk en nisse som har vært på ferde og gjort all melka i barnehagen grønn?

– Prinsipielt sett er det flere fellestrekk om man tar utgangspunkt i barnas perspektiv. Og det gjør de færreste, sier Ragnhild Laird Iversen.

Hun er forsker ved institutt for kultur, religion og samfunnsfag på Universitetet i Sørøst-Norge (USN).

Hun har forsket på religion i barnehager. Da hun gjorde feltarbeid, ble hun kjent med den freidige nissevarianten for første gang: Rampenissen. 

Hvem har bæsja i vasken?

Iversen var på besøk i barnehagen for å observere juleforberedelsene.

– Barna viste meg nissedukka og fortalte at han kom ut om natta og gjorde rampestreker, forteller Iversen.

Dette var i 2019, og Rampenissen var fortsatt en relativt ukjent figur. 

I dag er han en veletablert del av adventstiden. Hvem har bæsja i vasken? Hvem har pakket inn stolen i dopapir? Hvem har pyntet juletreet med bleier?

Rampenissen selvfølgelig.

Debatten går hett om julegudstjenester bryter med forkynningsforbudet overfor norske barn. Men det er så langt ingen høylytte protester mot virkemidlene som tas i bruk for å overbevise barn om at den magiske nissefiguren lever.

Iversen synes det var et interessant perspektiv å bruke. Hun ville studere den tilsynelatende ufarlige, rødkledde krabaten.

Sterke virkemidler for overbevisning

Iversen forteller at de voksne i barnehagen bruker samme virkemidler for å overbevise barna om at Rampenissen gjør rampestreker som man bruker når man skal overbevise noen om religion. 

– De sentrale faktorene er de samme, sier Iversen.

Hun ramser opp eksempler som at barnehageansatte er personer som har tillit hos de små. Dermed gir det ekstra tyngde når de insisterer på at nissen lever. 

Overbevisningen om hans eksistens skjer på en sosial arena der det er vanskelig å si imot. Og barna får fysiske bevis som underbygger påstandene.

– Det er en overbevisningsprosess som startet som en lek for de fleste av barna jeg observerte. Men jo lenger vi kom i desember, jo mer overbevist ble de, forteller Iversen.

Hun forteller at de ansatte i barnehagen lagde til og med en film som viste at Rampenissen stjeler ostepop. 

– Det ble det endelige beviset for mange, sier hun.

De aller fleste ville reagert om lignende metoder ble brukt på religiøse budskap overfor barn, mener hun. 

For voksne er også forskjellen på religion og lek åpenbar.

– Men for barn er ikke forskjellen klar ennå. At de tror på det vi voksne sier, viser hvordan barn lærer. Det hadde vært rarere om barna ikke ble overbevist til slutt, mener Iversen.

– Godlynt manipulering

Hun understreker at leken har en evne til å skape et fellesskap. Samholdet blir viktigere enn eventuelle bekymringer rundt at barna blir overbevist om at en fiktiv figur faktisk eksisterer.

– Veldig mange voksne er med på det vi kan kalle godlynt manipulering: tannfeen, julenissen og påskeharen er andre eksempler. Historier om disse oppfattes stort sett som harmløse. Men for barn kan troen på populærkulturelle fenomener og religion være like dyp, sier Iversen.  

Etter som årene går, lærer barna seg å avsløre bedraget.

– Da skjønner de at Rampenissen var tøys, og at religion ikke er tøys. Der går et viktig juridisk skille. Foreldre har retten til å oppdra barna sine i henhold til eget livssyn. Opplæringen skal ikke trå inn på religiøse overbevisningsprosesser, forklarer Iversen.

– Utfordringen ligger i at vi tolker dette ulikt. Slik vi ser i debatten om skolegudstjeneste, sier hun.

Skaper glede og samhold

Er det å lyve for barn å overbevise dem om at Rampenissen eksisterer?

– Dette er lek. Når jeg har observert i skoler og barnehager, ser jeg også tydelig forskjell på hvordan de ansatte rammer inn religion og populærkultur. Vi som underviser på universitetet, lærer studentene våre å skille mellom de to når de skal jobbe med barn. Religion er noe som noen folk tror på, nisser og troll er fantasi, sier forskeren.

Juleopplegget i barnehagene starter gjerne allerede i november og kan vare ut i januar. Det er ikke alt som oppleves like inkluderende. 

Da kan Rampenissen være en velkommen gjest.

– Jeg opplever nissen som en ufarlig lek som er gøy for alle. Han skaper glede, samhold og spenning, sier Iversen.

Hun understreker at når hun undersøker «forkynningen» om fenomenet, er det som en akademisk øvelse.

– Det er interessant å se på hvem som har definisjonsmakt. Vi er veldig opptatt av at barnehagen skal være på barnas premisser. Men det er egentlig de voksne som bestemmer. Det er et morsomt paradoks, sier hun.

Referanser:

Ragnhild Laird Iversen: Identification, Silence, Separation, and Imagination: Children’s Navigations of Christmas in a Religiously Diverse Norwegian Kindergarten. Education Sciences, 2023. Doi.org/10.3390/educsci13111077

Ragnhild Laird Iversen: Rampenissen i barnehagen: Formidling og forhandling av ikke-empiriske figurers ontologiske status i adventstiden (PDF). DIN – Tidsskrift for religion og kultur, 2021.

Artikkelen er produsert og finansiert av Universitetet i Sørøst-Norge

Universitetet i Sørøst-Norge er én av over 80 eiere av forskning.no. Deres kommunikasjonsansatte leverer innhold til forskning.no. Vi merker dette innholdet for å tydelig skille formidling fra uavhengig redaksjonelt stoff.
Her kan du lese mer om ordningen.

Les flere saker fra Universitetet i Sørøst-Norge her.

forskning.no vil gjerne høre fra deg!
Har du en tilbakemelding, spørsmål, ros eller kritikk? TA KONTAKT HER