– Det var uhyggelig spennende. Vi hadde gjort noe alle forskere drømmer om: Vi hadde pløyd urørt mark og funnet noe nytt. Vi hadde sett at de molekylene vi snekret sammen på laboratoriet hadde en ønsket effekt på det biologiske systemet.

Det forteller professor i organisk kjemi, John Sigurd Svendsen.

Oppdagelsen som han og professor i biokjemi Øystein Rekdal har gjort, kan redusere to av de største utfordringene i dagens helsevesen: Kreft og multiresistente bakterier.

I råmelk har de nemlig funnet et molekyl som både har potensial som antibiotika og til å drepe kreftceller. I år begynte de med utprøving på mennesker, men veien dit har vært lang og den er ikke over ennå.

Uventet effekt

Det begynte allerede i 1993. Sent det året ble Svendsen og Rekdal oppsøkt av legene Tor J. Gutteberg og Lars Vorland som jobbet på Regionsykehuset i Tromsø (nå Universitetssykehuset Nord-Norge - UNN).

De hadde funnet en artikkel om noen nye stoffer med antibakteriell virkning, og de lurte på om Svendsen og Rekdal kunne fremstille disse syntetisk. Det dreide seg om lactoferricin, som er et peptid av proteinet lactoferrin. Man finner det i melk.

Proteiner er molekyler bygd opp av aminosyrer som er knyttet sammen i en kjede. Peptider er kortere kjeder av aminosyrer som er bygd opp på samme måte som proteiner.

– Vi fant ut at det lot seg gjøre å fremstille det syntetisk, men at det var altfor omfattende å lage hele molekylet. Vi nøyde oss derfor med å lage halvparten, forteller John Sigurd Svendsen.

– Siden halve molekylet manglet, forventet vi en mindre antibakteriell effekt, men det viste seg å være motsatt. Det var mye mer aktivt. Vi syntes det var kjempeartig.

Selv om de ikke var de første som fant ut at lactoferricin hadde antibakteriell effekt, var oppdagelsen deres ny. Et lite peptid var nok til å holde bakterier i sjakk.

Multiresistente bakterier er et av de største problemene innen dagens medisin. Noen typer antibiotika som en gang var livreddende medisin, er i dag like effektiv som drops. Behovet for noe nytt som kan knekke bakterier er derfor stort.

Kanskje kan dette peptidet bli fremtidens effektive medisin mot bakterier vi i dag nesten ikke kan bekjempe.

Immunitet mot kreft

Oppglødd av sitt nye funn forsket de videre. Gjennom å manipulere sammensetningen av aminosyrer, kunne de prøve ut ulike peptider av lactoferricin. Ved hjelp av Baldur Sveinbjørnsson fikk de prøvd ut et peptid mot kreftceller i mus.

Til deres store forbløffelse virket det. Det ytre laget på kreftcellene ble skrellet vekk og i løpet av 20 minutter var cellen sprengt i fillebiter. Forsøkene fortsatte og på kort tid fikk de mange lovende resultater.

De oppdaget at peptidet hadde en unik effekt.

Måten de drepte kreftceller på utløste en betennelsesreaksjon i kroppen. Når det skjer rykker kroppens eget immunforsvar ut og undersøker situasjonen. Immunforsvaret lærer på den måten å kjenne igjen kreftceller som fremmedlegemer.

Denne oppdagelsen er svært viktig, for redselen for tilbakefall er noe tidligere kreftpasienter i dag er nødt til å forholde seg til.

Kreftceller kan dukke opp igjen. Men hvis kroppen selv lærer seg å kjenne igjen kreftcellene som ”inntrengere”, så kan det hende at kroppen selv kan være med å hindre kreften i å spre seg.

– Funn som dette er noe som sjelden skjer i en forskers liv. Og vi var helt alene om det. Du har en følelse av at alt du tar i blir til gull. Vi var på jobb hele tiden – både mentalt og fysisk. Du surfer liksom på en bølge som varer og varer og varer. En fantastisk følelse, erindrer Svendsen.

Men selvsagt endte bølgen. Eller det vil si: Pengene tok slutt allerede noen måneder ut i 1994.

Millioninvestering

Her kunne hele forskningsprosjektet ha endt, men via professor Ørjan Olsvik kom Rekdal og Svendsen i kontakt med en av forskningssjefene i et større legemiddelfirma.

I 1995 ble forskningssjefen overbevist om at dette var noe å satse på.

– Vi skulle forske og de skulle betale. Til gjengjeld ville de ha patenter. Denne avtalen var vel egentlig best for den industrielle parten, men vi inngikk den likevel.

Pengene kom og det var et stort løft for prosjektet. Det betydde at forskerne kunne jobbe med det de fant mest faglig interessant, uten å måtte tenke på hva de hadde råd til.

Steg for steg fikk de kartlagt hva som var sammenhengen mellom molekylet og effekten det hadde på bakterier og kreftceller.

Det tok fem år å knekke denne koden, men det gjorde at de kunne ”designe” molekylet slik de fikk fram den egenskapen de ønsket. Ved å endre litt på sammensetningen kan de finne fram til peptider som er spesialdesignet til å drepe bestemte bakterier.

– Vi var nok ansett som ”babyen” til forskningssjefen i firmaet, og vi fikk alt vi pekte på i lekebutikken. Ulempen var at vi ikke kunne publisere resultatene når de var ferske. Vi måtte vente til det var patentert og det ga en tidsforskyvning på ett til to år.

I 2001 endte også dette eventyret. Firmaet som sponset forskningen fikk problemer med finansene, og måtte selge unna.

Pris: 1 US dollar

Igjen kunne ting gått helt galt. Løsningen ble at Universitetet i Tromsø tok hånd om prosjektet og fikk kjøpt tilbake alle patenter for én US dollar. Til gjengjeld forpliktet universitetet seg til å kommersialisere prosjektet og betale royalties på eventuelle framtidige inntekter.

Lytix Biopharma ble derfor formelt etablert i 2003 og var Universitetet i Tromsøs første aksjeselskap.

I dag har Universitetet i Tromsø kun noen få aksjer igjen i Lytix. Universitetssykehuset Nord-Norge har også solgt seg ut. I stedet har private investorer kjøpt seg inn.

Fra laboratoriet har alt sett flott ut. Det trenger ikke å være slik i virkeligheten, og det er først i år at Lytix-peptidet har blitt testet ut på mennesker. De første resultatene vil være klare i 2010.

Det er likevel først om fem-seks år at forskerne vet om de har lykkes, og om Lytix-peptidet blir fremtidens medisin. Da har det i så fall gått over 20 år siden forskningen startet.

– Dere er med andre ord inne i en kritisk fase?

– Alle faser er egentlig kritiske faser når det gjelder utvikling av legemidler, sier Svendsen.

– Risikoen for å mislykkes er fremdeles til stede selv om vi har kommet så langt som vi. Og som regel går det 12-18 år å utvikle et legemiddel og det koster i gjennomsnitt én milliard US dollar. Det krever store finansielle muskler.

Drømmer om å hjelpe

Hvis det er noe han har lært av å etablere en bedrift basert på forskning, er det at en av de viktigste motivasjonene er at man føler eierskap til prosjektet.

– Ja, jeg ville ha gjort det samme igjen, men jeg er glad jeg ikke visste hvor mange ting vi måtte forholde oss til underveis. Det har vært mange opp- og nedturer i løpet av den tida som har gått, men det har definitivt vært mest oppturer.

– En annen ting jeg har lært er at det ikke er lurt å spare penger på kompetanse. Har man med seg de beste, ja da har man størst sjanse til å lykkes, mener Svendsen.

– Hva er din drøm når det gjelder bedriften?

– Hvis vi lykkes vil det bety så mye for mange. Man kan ikke gi opp når man har funnet ut så mye. Det er en moralsk forpliktelse. Så min drøm er at noen får et bedre liv på grunn av forskningen vi har gjort her i Tromsø. Og det er en større drivkraft enn penger og meritter.