Hvert 133. år kommer den tilbake. Kometen kalt Swift-Tuttle er på en lang bane rundt solen. 

Kometen raser av gårde i en hastighet på over 200.000 kilometer i timen. Den forsvinner helt ut i solsystemets utkant, på utsiden av Plutos bane før den snur og faller inn mot solen igjen. 

Dette tar altså 133 år. Sist gang den var i nærheten av jorden var i 1992, og neste gang den kommer tilbake er rundt 2125. Men vi ser rester av kometen hvert eneste år. 

Støv, stein og grus som ble kokt og blåst av kometen sist den var i nærheten av solen ligger som et belte i kometens bane rundt solen. 

Denne strømmen av støv krysser også jordens bane rundt solen og hvert år treffer jorden denne støv-strømmen på omtrent samme tid. 

– Jorden har stor hastighet rundt solen, og den relative hastigheten med støvkornene er svært stor, sier Terje Wahl til forskning.no. Han er avdelingsleder ved Norsk Romsenter. 

Når støvkornene raser inn i atmosfæren, blir de så varme at de brenner opp. Dette skjer rundt 80 kilometer opp i atmosfæren, forteller Terje Wahl. Dette er såpass lavt ned at luften blir tett nok til at støvet brenner opp.  

Dette er også et stykke under banen til Den internasjonale romstasjonen, som går rundt 400 kilometer over hodene våre. Noen definerer 100 kilometer som grensen til verdensrommet, men det finnes egentlig ingen klar grense til verdensrommet, som du kan lese mer om på forskning.no. 

Men disse brennende støvkornene som går gjennom jordens atmosfære hvert år i august kalles Perseidene. De kan sees som mange stjerneskudd i løpet av noen få dager, og toppen er spådd til 12. og 13. august. Hvis du er interessert i å prøve å fotografere meteorsvermen, er det gode tips hos Digital-foto.no.  

Det er foreløpig ganske usikker værmelding på Østlandet, og den sørlige delen av Norge er forhåpentligvis snart ferdig med de verste regnbygene. Hvis det blir klarvær, kan man kanskje se stjerneskudd. 

– Vi har litt lyse sommernetter her, og man kan se det enda bedre nedover i Europa, sier Terje Wahl.

Hvert år ser vi altså støv og partikler fra kometen Swift-Tuttle. Og den er gigantisk. Den er faktisk noe av det aller største i solsystemet som kommer i nærheten av jorda, såkalte Near Earth Objects. 

En sjanse for kollisjon? 

Det ble gjort presise målinger sist Swift-Tuttle-kometen var innom det indre solsystemet. 

Da viste det seg at kometen var virkelig stor. Den har en diameter på 26 kilometer. Det er stort nok til å dekke mer enn hele Oslo kommune. 

For å sette dette i perspektiv er dette mye større enn asteroiden som sannsynligvis endte dinosaurenes dager på jorden for 66 millioner år siden. Den skapte Chicxulub-krateret i dagens Mexico og hadde en størrelse på omtrent 10  kilometer i diameter.

Og av alle kjente steiner, isklumper og andre objekter som går i "nærheten" av jorden, er Swift-Tuttle suverent størst, ifølge astronomen Ethan Siegel i denne artikkelen i magasinet Forbes. 

Det er ingen overhengende fare for en kollisjon, og sannsynligheten er svært liten i lang, lang tid framover. Men Siegel påpeker det ukomfortable med å ha en såpass stor komet i en bane som tar den i nærheten av jorden.  Kometen krysser faktisk jordens bane. 

På et eller annet tidspunkt kan kanskje Jupiters gravitasjon påvirke Swift-Tuttles bane på uforutsigbart vis, og dermed sende kometen på kollisjonskurs mot jorden. 

En forskningsartikkel fra 1995 viser hvordan Swift-Tuttles bane sannsynligvis kommer til å se ut flere tusen år framover i tid. Her viser de at kometen holder seg unna jorden fram til år 4479, hvor de anslår at kometen vil komme relativt nærme. 

Men uansett hva som skjer i framtiden, har både Swift-Tuttle og meteorsvermen vi kaller Perseidene vært med oss i lang tid og kommer til å være med oss også i fremtiden.

En av de første beskrivelsene av Perseidene stammer fra kinesisk astronomi, og observasjoner fra år 36 e.Kr. passer med meteorsvermen vi kjenner i dag, ifølge Space.com. 

Perseidene har blitt lagt merke til i svært lang tid. Stjerneskuddene har også blitt kalt Sankt Lavrans' tårer, etter at de skal ha dukket opp på samme tid som helgenen St. Lavrans ble brent levende i år 248, ifølge historiker Eva McDonald ved Universitetet i Cardiff.

Hvordan ser den ut?

Det ble som sagt ikke tatt noen detaljerte bilder av kometen sist den var i denne delen av solsystemet. Men forskere har lært svært mye om kometer de siste årene. 

– Vi fikk vite mye mer om kometkjerner da ESA-sonden Rosetta undersøkte kometen Churyumov-Gerasimenko, sier Terje Wahl til forskning.no. 

Han påpeker at denne kometen nok kan sammenlignes med den som er ansvarlig for Perseidene, men at den er en god del mindre. Churyumov-Gerasimenko er rundt 4 kilometer i diameter. Den er altså stor, men ganske beskjeden ved siden av den digre Swift-Tuttle-kometen. 

Forskerne fikk se hvordan støv og is forsvant fra kometen da den var nærmest solen i sin bane. Det samme skjer med Swift-Tuttle hver gang den er i nærheten av solen, og mer støv og is blir sluppet ut i rommet rundt, som altså er med på å danne meteorsvermen Perseidene. 

les også

Så mange «hjemløse» planeter kan det finnes i Melkeveien