Når er man egentlig ute i verdensrommet? Ved første øyekast virker det enkelt. Verdensrommet framstår som noe fundamentalt annerledes enn våre egne, kjente omgivelser.

Mens vi er omgitt av luft, varme og tyngdekraft, er rommet tomt, øde og kaldt.

Fordi verdensrommet er noe fundamentalt annerledes enn det vi opplever her nede, eller?

Men er det en grense? Er det et sted over hodene våre hvor du helt klart går over til å være i verdensrommet?

LES OGSÅ

Dette er en type galakse forskere aldri har sett før

Dette er et spørsmål som har blitt diskutert i mange tiår og som det fortsatt ikke er noe godt svar på, ifølge FN-kontoret for det ytre rom (United Nations Office for Outer Space Affairs).

– Det finnes ingen grense for verdensrommet som er internasjonalt vedtatt, sier Alla Pozdnakova til forskning.no. Hun er jussprofessor og har spesialisert seg på blant annet romrett og sjørett.

Men hvorfor er dette spørsmålet så vanskelig å finne ut av?

Vi er også i rommet

Dette spørsmålet har to forskjellige betydninger. Det ene er politisk og sier noe om hva slags innflytelse forskjellige land har i lufta over seg og hvor høyt denne innflytelsen går.

Dette er et komplisert politisk område, men har altså lite med den fysiske verden å gjøre. Vi skal komme tilbake til hvorfor dette er så komplisert.

Den andre betydningen er den helt fysiske forskjellen på rommet her nede og rommet der ute. Men hva er forskjellen, og går det an å peke på en overgang?

Snart er det tomrom

Jorden går i bane rundt solen, og det tar ett år for jorden å gå en runde rundt solen. 

Det betyr at jorden, og alt som holdes fast av jordens tyngdekraft, har en astronomisk hastighet rundt solen. Hele 108.000 kilometer i timen i forhold til solen, ifølge NASA.

Dette betyr at både atmosfæren, du og jeg også beveger oss i disse astronomiske hastighetene selv om det ikke kjennes ut som om vi beveger oss i det hele tatt.

Og dette betyr at hele jordkloden beveger seg konstant mot nye deler av rommet. Hvis du ser for deg et rutenett, vil jorden hele tiden flytte seg inn i nye områder av rommet. Eneste forskjellen er at vi, atmosfæren og alt annet som er med på jordkloden, flytter oss sammen med jordkloden - alt holdes på plass av jordens tyngdekraft.

Se for deg et sted i rommet som ligger på jordens bane. Der hvor det før var tomt rom, er det nå atmosfære, mennesker og dyr. I løpet av et kort øyeblikk er det tomt rom igjen.

Men dette er en teoretisk øvelse. Mennesker har behov for å sette en grense for hvor verdensrommet begynner. Så hvor er den i forhold til jorden vi står på?

Der lufta slutter?

Atmosfæren vår er bygget opp av forskjellige lag, men disse lagene viser heller ingen klar grense til verdensrommet. Det nest øverste laget kalles termosfæren, som strekker seg fra rundt 70 til 700 kilometer, ifølge NASA.

I dette laget finner vi blant annet Den Internasjonale romstasjonen, som går i bane rundt 400 kilometer over hodene våre.

Intuitivt virker dette som verdensrommet, men det er fortsatt litt luft her. Her er det ekstremt mye lenger mellom luftmolekylene enn lenger ned i atmosfæren, men det er nok til at romstasjonen bremses litt ned av luften.

En gang iblant må den få en dytt av romfartøyene som besøker romstasjonen. Hvis ikke, så kan den miste så mye fart i atmosfæren at den vil dette ned til jorden og delvis brenne opp i atmosfæren. Når den skal pensjoneres, vil dette være måten den avgår ved døden på, ifølge Space.com.

Og atmosfæren fortsetter langt over romstasjonen. Den ytterste delen av atmosfæren kalles eksosfæren, og den fortsetter helt opp til rundt 10.000 kilometer over jordoverflaten. Atmosfæren blir tynnere og tynnere før den blir nesten umulig å skille fra det som kalles «det ytre rom».

Det finnes ingen klar naturlig grense til verdensrommet, men det finnes forslag til hvor vi kan sette en imaginær grense, ifølge Astronomy magazine.

100 kilometer rett opp?

Den mest kjente foreslåtte grensen kalles Kármán-grensen, oppkalt etter den ungarske ingeniøren Theodore von Kármán.

Han foreslo at det fantes en grense rundt 100 kilometer over bakken. Men hva er spesielt med denne høyden?

Hans idé går ut på en slags teoretisk aerodynamisk grense, hvor atmosfæren blir så tynn at fly må nå svært høye hastigheter for å holde seg på vingene. Til slutt er det så lite luft at flyet kun trenger høy hastighet for å holde seg oppe og etter hvert vil begynne å gå i bane rundt jorden.

LES OGSÅ

Ny James Webb-oppdagelse kan endre vitenskapen, ifølge forsker. – Min første tanke var at vi hadde gjort en feil

Denne grensen ble beregnet til å være rundt 100 kilometer over landjorda. Den internasjonale luftsport-organisasjonen Fédération Aéronautique Internationale (FAI) holder styr på hvem som kan kalle seg astronauter, og de bruker denne Karman-linjen som grensen til verdensrommet, ifølge organisasjonen selv.

Dette er ekstremt høyt oppe for et fly, og det er praktisk talt umulig å komme så høyt opp uten en rakett. Spionflyet U2 er spesielt laget for å kunne fly høyt oppe, og det ligger vanligvis rundt 21 kilometer oppe i lufta.

Men det er altså ikke noe spesielt med denne høyden, utover ideen om en slags teoretisk, aerodynamisk grense.

Men hvorfor skal man i det hele tatt ha en grense til rommet? Dette er et politisk spørsmål, og det handler om hva som skjer i lufta over et land.

Alle skal ha tilgang til rommet

Alle land har et luftrom over seg, men det er ingen klare avtaler eller retningslinjer som sier hvor dette luftrommet slutter.

Men stater kan bestemme over sitt eget luftrom.

– Andre stater må be om samtykke eller ha egne avtaler for å kunne bruke luftrommet over en stat, forklarer Alla Pozdnakova.

Men det er annerledes med verdensrommet. Alle stater skal ha fri tilgang til verdensrommet. Dette står i romtraktaten, som ble underskrevet av de fleste av verdens land på 1960-tallet.

Dermed er det stor forskjell på om noe skjer i luftrommet eller i verdensrommet over en stat. Det er bare ikke klart hvor det ene slutter og det andre begynner.

– Internasjonalt har man foreslått å utvikle en ny «sone» mellom luftrom og det ytre rom, hvor den underliggende stat har jurisdiksjon, men ikke suverenitet, sier Pozdnakova.

Dermed vil det fungere litt som den såkalte økonomiske sonen i havrett. Det vil si et område utenfor kysten hvor landet sonen tilhører, fortsatt kan utnytte naturressursene, men det kan ikke nekte andre stater fri ferdsel i dette området.

Pozdnakova er ikke sikker på om det er interesse blant mange land for å opprette en sånn sone, men det er i så fall snakk om et område på rundt 18 og 160 kilometer opp i lufta. Under 18 kilometer er det sivil luftfartskontroll som gjelder, forklarer Pozdnakova.

– Men det er mye annet som skjer i større høyder som en underliggende stat ikke effektivt kan kontrollere.

Dette kan for eksempel være forskningsraketter, værballonger eller satellitter som går noen få hundre kilometer over landjorda.

Svensk rakett landet i Norge

Det er ikke vedtatt noen internasjonal øvre grense for luftrommet til forskjellige land, forteller Pozdnakova. Hun nevner at den første kunstige satellitten, Sputnik, gikk opp mot 900 kilometer over landjorda, og ingen stater hadde innvendinger mot at den beveget seg over deres territorier.

Så nå er det enighet om at det er greit å sende opp ting til verdensrommet som går over andres territorier på en viss høyde. Men det er fortsatt mye uklart.

For eksempel kan oppskytningsbaner fra et land gå over andre lands territorier, selv om det altså går langt over bakken. Men når noe går galt, kan dette skape problemer.

Mandag 24. april feil-landet en rakett skutt opp fra Esrange Space Center i Kiruna i Sverige. Raketten kom ut av kurs og landet 15 kilometer inn i Norge, i Målselv kommune, selv om den egentlig skulle ha landet i Sverige, ifølge NRK.

Raketten skulle opp på rundt 250 kilometers høyde for å utføre sitt vitenskapelige oppdrag.

Utenriksdepartementet sier at de ser alvorlig på såkalt uautorisert aktivitet på norsk side av grensa og at en slik hendelse potensielt kan medføre stor skade, skriver NRK.

Det svenske romsenteret hadde varslet Forsvaret om både oppskytningen og landings-avviket.

Hva kan skje i framtiden?

Dette er et eksempel på mulig uklare grenser over et land.

– Det er enda vanskeligere med droner og andre objekter som kan oppfattes som et inngrep i underliggende statens suverenitet og en sikkerhetstrussel.

– Satellitter kan ta bilder av jorda, uten at berørte stat nødvendigvis kan si noe, trekker Pozdnakova fram som et eksempel.

Men hun tror at det er vanskelig å vedta en grense for den enkelte stat til luftrommet uten at dette vil komme i konflikt med romtraktatens formål og prinsipper, som er å sikre at alle stater skal ha tilgang til rommet.

Spørsmålet er om det kommer til å bli større behov for å avklare grensene i framtiden, når det både kan bli flere oppskytninger og oppskytningssteder.

—————

Denne saken kan du også lese på engelsk på sciencenorway.no

LES OGSÅ

Kraftig solstorm gir trolig mer nordlys i tiden framover