Denne artikkelen er produsert og finansiert av Norsk Polarinstitutt - les mer.

"Nå får De nok skynde Dem, skal det ikke bli for sent". Nansen får tak i børsa, spenner feil, men har ikke tid til å bytte til rifle, han brenner av haglladningen bak øret på isbjørnen som stuper død om, og får reddet Johansen i siste sekund. Illustrasjon av Fridtjof Nansen.
"Nå får De nok skynde Dem, skal det ikke bli for sent". Nansen får tak i børsa, spenner feil, men har ikke tid til å bytte til rifle, han brenner av haglladningen bak øret på isbjørnen som stuper død om, og får reddet Johansen i siste sekund. Illustrasjon av Fridtjof Nansen.

Jul med Nansen i Polhavet

Fridtjof Nansens ferd med «Fram» fra 1893 til 1896 regnes som en av tidendes viktigste polarekspedisjoner. Men tross uvær, kulde og mørke feiret polarheltene jul i isødet.

Publisert

21. desember er en merkedag i norsk polarforskning og polarhistorie.

På denne dagen i 1893 oppdaget vitenskapsmannen Fridtjof Nansen for første gang at Polhavet virkelig er dypt, som ble den viktigste geografisk oppdagelse fra ekspedisjonen.

Etter tre år med strabasiøs og tidvis farefull ferd i Polhavet kom ekspedisjonslederen Nansen og hans menn tilbake til Norge, i levende live.

Hjemkomsten skapte ville tilstander. Fasinasjonen for den ekstreme ekspedisjonen var enorm.

Ny kunnskap om Polhavet

Men Nansen kom også hjem med helt ny kunnskap om Polhavet. Mange trodde det var grunt hav der nord med mange øyer.

Nansen utforsket havet og beviste teorien om en havstrøm som gikk tvers over og kunne dermed slå fast at det var 4000 meter dypt.

– Ferden ga helt ny kunnskap om havstrømmene på den nordlige halvkule, og la grunnlaget for moderne klimaforskning, sier polarhistoriker Harald Dag Jølle ved Norsk Polarinstitutt.

Jølle skriver om oppdagelsen i Polhavet i Nansen-biografien fra side 183:

«Men før julefreden senket seg, gjorde Nansen en oppsiktsvekkende oppdagelse. 21. desember, på årets mørkeste dag, faktisk det mørkeste døgnet noen mennesker noen gang hadde opplevd, slapp de ned loddlina. Den sank og sank – og sank og sank. De skjøtet sammen alt hva som fantes av liner om bord, og etter utrolige 2100 meter måtte de gi seg – uten å ha nådd bunnen. Nansen forsto det ikke. Ingen hadde forutsett dette dype havet. Ingen. Hvilken oppdagelse hadde de gjort?»

Fram nedskrudd i isen. Fotografiet er tatt 1. juli 1894. Nansen innså at det var problematisk at han som ekspedisjonens leder forlot «Fram». Men skuta hadde klart seg utmerket i isen, og han mente den ville bringe mannskapet trygt hjem under Otto Sverdrups ledelse.
Fram nedskrudd i isen. Fotografiet er tatt 1. juli 1894. Nansen innså at det var problematisk at han som ekspedisjonens leder forlot «Fram». Men skuta hadde klart seg utmerket i isen, og han mente den ville bringe mannskapet trygt hjem under Otto Sverdrups ledelse.

Julemiddag av ypperste klasse

Kulde, mørke og langt borte fra sine kjære der hjemme hindret ikke ekspedisjonsmedlemmene å feire jul.

Det ble heller ikke spart på godsakene, bare hør: «Første juledag ble en ny festdag. Menyen var nå oksehalesuppe til forrett, deretter fiskepudding med poteter og rørt smør, før hovedretten, bestående av reinsteik med petits pois, snittebønner, poteter, og tyttebærsyltetøy. Til dessert var det moltegrøt med fløtemelk, og til slutt ble det servert kransekake og marsipan. Og til dette storslåtte måltidet fikk de servert «det viden berømte Ringnes bokøl».

Etter denne serveringen måtte Nansen stille spørsmålet: «Er det en middag for mænd som skal hærdes mod polarnattens rædsler?» Spørsmålet var ikke mindre aktuelt senere på kvelden, da det vanket kaffe med ananaspai, honningkake, kokosmakroner, søsterkake, fiken, rosiner og mandler», skriver Jølle i biografien.

Nansen og skipper Otto Sverdrup på dekket ombord på Fram.

Lodding av vanndybde på 3.500 meter under Framekspedisjonen. Nansen hadde regnet med grunne farvann i nærheten av Nordpolen, men det viste seg at havet var så dypt at de ikke hadde nok line ombord. Derfor måtte de splitte opp stålwire, spleise kordellene sammen og forlenge loddlinen med det de hadde av hampetau.
Lodding av vanndybde på 3.500 meter under Framekspedisjonen. Nansen hadde regnet med grunne farvann i nærheten av Nordpolen, men det viste seg at havet var så dypt at de ikke hadde nok line ombord. Derfor måtte de splitte opp stålwire, spleise kordellene sammen og forlenge loddlinen med det de hadde av hampetau.

Kampen for å overleve

Dette var første jula under den årelange ekspedisjonen, som etter hvert ble en kamp om å overleve i isødet.

Fram-ferden hadde som sitt hovedmål å vise at havstrømmene kunne føre et skip tvers over Polhavet, kanskje så langt nord at selve polpunktet kunne nås.

Underveis besluttet Nansen og forsøke å nå Nordpolen, men da bare sammen med èn mann, løytnanten Hjalmar Johansen.

Skipperen Otto Sverdrup skulle føre «Fram» videre med resten av ekspedisjonsdeltakerne om bord.

Nansen og skipper Otto Sverdrup på dekket ombord på Fram.
Nansen og skipper Otto Sverdrup på dekket ombord på Fram.

Angrepet av isbjørn

I 40 kuldegrader legger Nansen og Johansen i vei, den 14. mars 1895, på ferden over isen nordover mot polpunktet. Med seg har de 28 hunder, to kajakker, hagle, telt, annet utstyr og proviant for 100 dager.

Tospannet sitt opphold i isødet varte derimot i 15 måneder og ble et stort drama som siden ga ekspedisjonsfortellingen bred publikumsappell.

Et av de store dramaene som utspant seg underveis var da Johansen ble angrepet av en isbjørn og i siste sekund berget livet da Nansen, i kampens hete, klarte å skyte bjørnen med hagle.

Hjalmar Johansen (til venstre) assisterer Sigurd Scott Hansen med observasjoner.
Hjalmar Johansen (til venstre) assisterer Sigurd Scott Hansen med observasjoner.

Vasket seg til jul

Som kontrast til julefeiringen om bord i Fram i 1983 kan vi lese om jula under overvintringen til Nansen og Johansen i steinhytta på Frans Josef Land jula 1895.

I boka beskriver Jølle hvordan jula representerte en forandring i ensformigheten. Det var tid for rundvask. Nansen gikk ut og trakk luft mens Johansen gjorde rent til jul. Han skrapte aske, samlet beinrester og hakket opp isen på gulvet som hadde frosset sammen mye rusk og søppel i et tykt lag. Nansen skriver dagboka:

«Dette er altså julekvelden. Koldt og blåsende er det ude, og koldt og vindigt er det inde. Hvor her er ødsligt! Aldrig har vi vel hat en slig julekveld …»

Men de hadde markert dagen med å ta litt fiskemel, maisgryn og sjokolade fra reisedepotet. Dessuten hadde de gjennomført litt kroppshygiene:

«Johansen har vrængt skjorten, og dertil tatt den ytterste skjorten inderst, Jeg har gjort det samme; men så har jeg også byttet underbukse og tat på den andre, som jeg hadde vrid op i varmt vand. Og så har jeg holdt kropsvask med en kvart kop vand og med den aflagte underbuksen som svamp og håndklæ. Nu føler jeg mig som et helt nyt menneske, klærne klisser ikke så meget til kroppen som før.»

Kajakkene var uvurderlige for Fridtjof Nansen og Hjalmar Johansen under deres forsøk på å nå Nordpolen.
Kajakkene var uvurderlige for Fridtjof Nansen og Hjalmar Johansen under deres forsøk på å nå Nordpolen.

Fra De til dus

Jula representerte også en endring på det personlige plan mellom de to huleboerne, skriver Jølle.

«Året ebbet ut med en fryktelig kulde. Og første januar var det –41,5 grader. Nansen var så kald at han hadde problemer med fingertuppene. Johansen fikk derimot skrevet om en hendelse på nyttårsaften som utvilsomt varmet: «Den sidste dag i det gamle aar foreslog Nansen, at vi skulde begynde at sige ’du’ til hinanden. Vi havde nemlig hidintil stadig tiltalt hinanden med ’De’.».

Ja, så nær kan en komme hverandre i isødet.

Den 19. mai 1896 brøt Nansen og Johansen opp fra overvintringshytta og den 17. juni møtte de, ved en tilfeldighet, Frederick George Jackson, britisk offiser, polarforsker og leder for ekspedisjonen til Frans Josefs Land 1894-1897. Det hadde da gått ca 15 måneder siden Nansen og Johansen skilte lag med kameratene på «Fram», og ca 3 år siden de forlot Norge. Fotografiet ble arrangert 6 dager etter at møtet faktisk fant sted.
Den 19. mai 1896 brøt Nansen og Johansen opp fra overvintringshytta og den 17. juni møtte de, ved en tilfeldighet, Frederick George Jackson, britisk offiser, polarforsker og leder for ekspedisjonen til Frans Josefs Land 1894-1897. Det hadde da gått ca 15 måneder siden Nansen og Johansen skilte lag med kameratene på «Fram», og ca 3 år siden de forlot Norge. Fotografiet ble arrangert 6 dager etter at møtet faktisk fant sted.

Polarfeber

Til Nordpolen nådde ekspedisjonen ikke, men Nansen og Johansen nådde lenger nord enn noen andre før dem – til 86° 4’.

Etter 15 måneder i isødet treffer Nansen og Johansen tilfeldigvis på ekspedisjonen til den britiske polarforskeren Frederick Jackson, etter at et angrep fra en hvalross tvang dem i land på vegen sørover, og de blir fraktet til fastlandet. Omtrent samtidig har «Fram» kommet ut av isen og i land på Skjervøy, og ekspedisjonen møtes i Tromsø.

Polarhistoriker Harald Dag Jølle har skrevet biografien Nansen: Oppdageren.
Polarhistoriker Harald Dag Jølle har skrevet biografien Nansen: Oppdageren.

– Hjemkomsten skapte en polarfeber som hele landet tok del i og som spilte en viktig rolle i å etablere Norge som en polarnasjon. Bearbeidelsene av det vitenskapelige materialet var viktig for utviklingen av norsk naturvitenskap, spesielt havforskningen,

Fram-ferdens vitenskapelige resultater ble siden publisert i seks bind, og utgitt 1900–1906. Les mer om Nansens ferd med «Fram» i 1893-1896» på polarhistorie.no

Referanser:

Harald Dag Jølle: Nansen: oppdageren, Gyldendal, 2011.
Asbjørn Jaklin (red.): Norges ti viktigste polarekspedisjoner . Norsk Polarinstitutt, 2012.