Helt siden 1990-tallet har myndighetene jobbet for tettere byer i Norge. Jo flere folk, jo nærmere må vi bo hverandre.

Fordelen med dette er at avstandene blir kortere, noe som gjør at det blir mindre transport og mindre forurensing.

Men samtidig med at det blir bygget flere hus, leiligheter og parkeringsplasser i sentrum, blir naturområder rundt byene bevart til friluftsliv og matproduksjon. Som for eksempel rundt Oslo, med bymarka og småstedene rundt marka.

– Fortettingen passer som hånd i hanske med utbyggernes interesser, politikernes interesser og også klimaargumentene i miljødiskursen, sier forsker Gro Sandkjær Hanssen ved Norsk institutt for by- og regionforskning (NIBR).

– Fortettingspolitikken er nesten umulig å motsi.

Bortsett fra når det gjelder grøntområdene i sentrum. De forsvinner.

• Les også: Gi plass til vannet i byene

Biologisk mangfold taper

– Det er konstant press på grøntstrukturen i en by som Oslo. Ikke nødvendigvis det som er regulert til grøntareal som parker, men på de stedene som er regulert til noe annet, sier Hanssen.

Grøntområdene har flere funksjoner. Det dreier seg blant annet om rekreasjon og folkehelse – om mulighet for å være ute i parker, gå på naturstier, lekeplasser for barn og så videre.

Samtidig er de et sted for biologisk mangfold.

Men hvilket hensyn vinner frem?

Biologisk mangfold i Oslo

– Oslo har faktisk et veldig rikt biologisk mangfold på grunn av kalkgrunnen og gunstig klima, påpeker professor Inger Lise Saglie ved Norges miljø- og biovitenskapelige universitet (NMBU).

Kalklindeskog er en av fem nasjonalt utvalgte naturtyper, og den finner vi blant annet i Oslo.

Saglie mener biologisk mangfold ikke står veldig sterkt når myndighetene skal vurdere nytten av grøntområder i Oslo.

– Foreløpig ser det ut som om rekreasjonsverdien vinner frem og er det viktigste elementet for å ivareta grøntstruktur, sier hun.

– Kalklindeskog, lav og eikildkjuke er ikke alltid det som opptar folk mest, sier hun.

Hvorfor så viktig med biologisk mangfold?

Men hvorfor er ikke folk opptatt av disse artene? Byboerne deler jo byen med millioner av andre arter: bakterier og mikroorganismer, fugler og insekter, blomster og trær. 

Ifølge FN opplever vi nå den største bølgen av utryddelse siden dinosaurene forsvant. Man regner med at 100 av jordas arter forsvinner hver dag, og at mange flere står i faresonen. I Norge er nesten 4000 arter på den norske rødlisten over arter som er i faresonen, og om lag halvparten av disse er utrydningstruet.

De 285 artene som er kritisk truet, kan være utryddet i Norge i løpet av 10 år.

Men hvorfor er det viktig å hindre at arter utryddes? Miljødirektoratet beskriver tre vesentlige grunner for å ta vare på naturens mangfold.

Den økologiske begrunnelsen er at samspillet mellom de ulike artene er så finstemt at utryddelse av en art kan få konsekvenser for andre arter i næringskjeden. Vi vet at arter som er utryddet, er tapt for alltid, og at utryddelse av gener, arter og økosystemer gjør livsmiljøet vårt fattigere og mer sårbart.

Dette innebærer at vi har et moralsk ansvar for å videreføre klodens ressurser i best mulig stand til kommende generasjoner. Videre har planter og dyr en økonomisk betydning. Naturens mangfold gir oss mat, medisiner, klær, byggverk og brensel. I tillegg nyter vi godt av naturens «varer og tjenester» i form av rensing av vann og luft, klimaregulering og produksjon av oksygen.

Grøntplan for rekreasjon

Til tross for flere grunner til å bevare naturmangfoldet, er ikke myndighetene særlig opptatt av det i styringsdokumentene sine, ifølge forskerne.

Sammen med professor Kine Halvorsen Thorén ved NMBU har Saglie studert den nye grøntplanen for Oslo som har ligget på høring i flere år nå, og inngår i utkastet til ny kommuneplanplan for Oslo.

– For det første ser vi at grøntplanen fortsatt følger samme grunnidé som den første planen i 1929 om at grøntstrukturen skal favne flere funksjoner og sees i system, sier Thorén.

De viktigste i dag er rekreasjon, landskapsestetikk, naturmangfold, lokalklima og den blå strukturen som bekker og elver.

– Naturmangfoldet fremstår som et enkelt gode og ikke som en del av et overordnet blågrønt system, sier Thorén.

Lite kunnskap om biologisk mangfold

Hansen mener kommunens kartlegging av grøntområder i Oslo tar mest utgangspunkt i områder som blir brukt til rekreasjon, og ikke områder med verdifulle eller truede arter.

Resultatet er at folkehelse- og rekreasjonsverdien har fått stort gjennomslag, mens biologisk mangfold kommer dårligere ut.

– Mye av Ekebergsletta er gressplen og derfor fattig i biologisk forstand, mens Ekebergskrenten er noe av det biologisk mest mangfoldige vi har, sier forskeren.

Selv om områdene er såpass ulike i biologisk forstand, er de farget helt likt på flere av kartene i grøntplanen.

– Når Oslo gjør prioriteringer ut fra Plan- og bygningsetatens egne kart og registreringer, som ikke tar opp i seg biologisk mangfold, blir det ikke nødvendigvis gode prioriteringer for biodiversitet, sier Hanssen.

– Biologene må på banen

Noe av grunnen til dårlig helhetstenkning om naturmangfold i by, kan være at biologene ikke engasjerer seg så veldig i det.

– Biologene må på banen, men de trenger også mer kunnskap om hvilke prinsipper som brukt i byene, sier Thorén.

Disse prinsippene kalles økologiske arealprinsipper og sier noe om hvordan dyr og planter kan overleve i byen.

– Her trenger vi flere forskningssamarbeid mellom biologer og arealplanleggerne om hvordan kunnskapen skal hentes inn og formidles, sier Thorén.

Det er altså en stor pedagogisk oppgave å begrunne hvorfor naturmangfold i by er viktig, og krever noe av de som kan det.

– For at folk – inkludert myndigheter og administrasjonen som fremmer saker - skal ta naturmangfold på alvor, så er det veldig viktig at de som kan noe om det, lærer seg å begrunne hvorfor mangfold er viktig, slik at de ikke blir latterliggjort for paddehatter, blåvinger, salamandere og andre arter som folk flest ikke har noe forhold til.