I Bergen har det i løpet av de siste årene vokst frem flere nye bolig- og næringsområder sentralt i byen.

Disse områdene – Solheimsviken, Småpudden og Nye Laksevåg – er alle steder som har vært preget av industri opp til kort tid tilbake. I disse tre utviklingsprosjektene har industrielle kulturminner blitt integrert på ulike vis.

Forsker Grete Swensen fra NIKU, Norsk institutt for kulturminneforskning, har sett på hvordan dette gjøres i praksis.

Byen bærer med seg spor av historien

Swensen deler gjenbruken av historien inn i følgende kategorier: Navngivning, kontrastering av gamle og nye bygg, bruk av historiske fragmenter som gis ny symbolsk betydning, konvertering av gamle funksjoner til moderne konstruksjoner og rekonstruering av skjulte historiske spor.

– Et område kan gjøres attraktivt med hjelp av kulturhistorie og mange utviklere bruker kulturminner som en ressurs. Steder er konstant i endring, og det er interessant å se hvilke deler av fortiden som får plass i den moderne byen, sier Swensen.

Forskerens funn er publisert i antologien Heritage and Sustainable Urban Transformations. Deep Cities. Den dype byen er et tema og begrep som knytter artiklene sammen. Begrepet skal få frem at et sted alltid bærer med seg spor av historien.

I Swensens artikkel handler den dype byen ikke om alder eller kronologisk historie, men om hvordan det samme stedet preges av flere tidsperioder og bruksmåter samtidig.

Det gir anledning til å betrakte byen som en enhet i kontinuerlig endring.

Skipsverft og industriminner

Solheimsviken er et tidligere skipsverft som ble stengt i 1991 etter 136 år med produksjon. Området har blitt omformet til boliger, kontorbygg, kulturbygg og rekreasjonsområder. I tillegg til selve verftet hadde området tidligere nabolag med arbeiderboliger, hvor de fleste er revet i dag.

Nye Solheimsviken har få av de opprinnelige byggene igjen, og mesteparten av bygningsmassen er enten fra 1990-tallet eller oppover.

Swensen forteller at her er det først og fremst navngivningen og kunstinstallasjoner som forteller om områdets industrihistorie.

– I Solheimsviken heter byggene eksempelvis Beddingen, Skipsbyggingshallen, Motorhallen og Platehallen. I tillegg finner vi installasjoner som vitner om verftshistorien, som skulpturen Propellen reist til ære for verftsarbeiderne og nybygget Kranen med en kran, som huser kafé, møterom og mer.

Det neste området Swensen har sett på er Småpudden. Dette er en gangbru som krysser Puddefjorden og som knytter sammen industriområdene på nord- og sørsiden. Det nyetablerte park- og lekeområdet Fløttmannsplassen på sørsiden av vika har fått navn etter skytteltrafikken som tidligere gikk med båt der brua nå er.

– I omtale av Småpudden og Fløttmannsplassen fra arkitektene og utviklernes side kobles dette til stedets industrihistorie. Fløttmannsplassen viser til hvordan arbeiderne var avhengig av båtskyss for å komme seg til arbeid og brua er den moderne transportmetoden over vannet, forteller Swensen.

Det siste utbyggingsprosjektet er enda ikke ferdig, men planen er at det gamle verftsområdet i Nye Laksevåg skal ha plass til 4000 innbyggere. Her har det blitt bygd skip i 200 år, og det har vært Laksevågs største industriområde.

Byantikvaren i Bergen gjorde en vurdering av området og bygningsmassen til Bergen Mekaniske Verksted i 2015 og framhevet hvordan området i sin helhet har en kulturhistoriske og fortellende verdi.

Planene for utbyggingen er ikke endelig ferdigstilt. Argumenter rundt antikvariske hensyn blir vurdert mot potensiell industriell aktivitet i området.

– Selv om utbyggingen enda ikke er ferdig, har utbygger navngitt arealene. Navnene gir assosiasjoner til historie eller landskap, som Maskinhallen og Puddesmauene. Hvor mye av bygningsmassen som blir stående, er uklart, sier Swensen.

Hvilke deler av historien trekkes frem?

Grete Swensen forteller at det alltid foretas et valg av hvilken del av historien som skal tas vare på og formidles. I forskningen på de tre byutviklingsprosjektene har hun gått gjennom hvordan denne utvelgelsen gjøres.

– Metodene for å formidle stedets historie varierer i disse tre prosjektene. Å velge navn med tilknytning til den tidligere bruken av området er kanskje den enkleste og minst kostbare måten å gjøre det på. I tillegg ser vi at industribyggene og elementer fra disse er gjenbrukt på ulike vis – i noen tilfeller er hele bygg bevart og gitt nytt innhold, i andre tilfeller er elementer plukket og gjort om til installasjoner og offentlig kunst.

Byplanleggere, arkitekter og utviklere kan leke seg med historien for å skape et uttrykk de tror vekker interesse. Siden de fleste urbane utviklingsprosjekt i dag er offentlig-private samarbeid, kan kulturminneforvaltningen dra nytte av å forstå hvordan kulturminner ses på som en ressurs av utvikler.

Swensen konkluderer med at det er til fordel for alle parter om kulturminner blir en del av planleggingen tidlig i fasen.

Referanse:

Kalliopi Fouseki, Torgrim Sneve Guttormsen og Grete Swensen (red.): Heritage and Sustainable Urban Transformations. Antologi på Routledge, 2019. (Sammendrag)

Artikkelen er produsert og finansiert av NIKU

Norsk institutt for kulturminneforskning er én av 77 eiere av forskning.no. Deres kommunikasjonsansatte leverer innhold til forskning.no. Vi merker dette innholdet for å tydelig skille formidling fra uavhengig redaksjonelt stoff.Her kan du lese mer om ordningen.

Fikk du med deg disse artiklene fra NIKU Norsk institutt for kulturminneforskning?

Forskere fant ukjent grav på Svalbard

Slik var gården Stavanger før den ble by

Arkeologisk funn fra middelalder-Oslo: Vanlige folk bygde også hus i stein