Utgravingen i forbindelse med bygging av Follobanen har gitt arkeologer ny kunnskap om bebyggelse i middelalder-Oslo. De mener at en rådende teori om at steinbygg var forbeholdt konge og geistlige må vike, og at oppdagelsen gir grunn til å vurdere om Kulturminneloven er moden for en oppdatering.

Helt siden 1905 har Kulturminneloven brukt reformasjonen som vernegrense. Det vil si at kulturminner fra før 1537 automatisk er vernet, mens kulturminner yngre enn dette er avhengig av ulike typer unntak eller spesifikt vedtak for å få vernestatus.

Steinbygninger har ofte blitt vurdert til å være fra «nyere tid», som i dette tilfellet vil si fra 1500- og 1600-tallet. Dermed har flere steinbygninger blitt fjernet etter kun overfladisk undersøkelse og dokumentasjon.

Arkeolog og forsker Egil Lindhart Bauer fra NIKU har vært prosjektleder for Follobaneutgravingene. Han mener at resultatene fra de nye funnene fra middelalderbyen Oslo beviser at denne sannheten om steinbygningenes alder må revurderes.

– I utgravingene fra Follobaneprosjektet har vi funnet fem steinbygninger med datering fra mellom 1260 og 1440. Ingen av disse bygningene er del av de kjente anleggene til middelalder-Oslos konger eller geistlighet, så dette er i stedet trolig borgerskapets bygninger, sier Bauer.

Gamle funn må vurderes på nytt

I de store arkeologiske middelalderutgravingene fra 1800-tallet fant de ofte lag på lag med trehus, kombinert med monumentale steinbygninger som kirker, klostre og anlegg for konge og biskop.

Dette førte til en konklusjon om folk flest kun bygde i tre. Denne oppfatningen har vært rådende fram til vår tid, og har blitt stående som en fasit på hvordan folk bygde og levde i middelalderen.

Bauer mener dette beviser at Kulturminneloven er moden for en oppdatering:

– Det er tankevekkende at en kollektiv feildatering har hindret oss i å stille de riktige spørsmålene om middelalderens Oslo. Dette viser at det strenge skillet mellom før og etter 1537, treffer vilkårlig og kan ha uheldige konsekvenser for hva som forskes på og bevares for ettertiden.

I en vitenskapelig artikkel har Bauer og Morten Stige fra Byantikvaren sett på Follobane-funnene i lys av skriftlige kilder og andre arkeologiske kilder på bebyggelse i Norge fra 1100- til 1500-tallet.

De konkluderer med at forskere tidligere har basert seg på en etablert oppfatning av hvordan middelalderbebyggelsen var, snarere enn reell kunnskap.

– Faktisk er det trolig at det stod en steinbygning i de fleste bygårder i middelalder-Oslo på slutten av 1300-tallet. Vi mener at dateringen av inntil 36 tidligere utgravde steinbygninger fra middelalder-Oslo nå bør revurderes, noe som potensielt kan gi mye ny kunnskap om bygningsmønsteret, føyer Bauer til.

Kompetanse på bygging i stein

Ut fra funn fra andre norske middelalderbyer antar forskerne at byggeaktiviteten i middelalderens Oslo var på topp mellom 1150 og 1250. Dette var økonomiske oppgangstider med blomstrende handelsvirksomhet.

Etter flere byggeprosjekter i stein i regi av konge og kirke, er det sannsynlig at det i Oslo har vært nok av tilgjengelig kompetanse på bygging i stein.

– Mange av de store utgravingene fra norsk middelalder ble gjort allerede på 1800-tallet, og metodene for datering er langt mer avanserte i dag enn de var da. De skriftlige kildene på bebyggelse fra middelalderen er heller ikke utfyllende nok til å med sikkerhet si noe om andelen steinbygg som har eksistert i Oslo eller hvilken bruk de har hatt, sier Bauer.

Referanse:

Stige, M og Bauer, E.L: Middelalderbyen Oslo – av stokk og stein. Collegium Medivale. (2018) [pdf]