Sørensen er landskapsarkitekt som jobber med snorkel. Hun tar doktorgraden på landskapet som mennesker skaper under havflaten.

Noen måneder før hun skal levere doktorgradsarbeidet sitt på NMBU, opplever hun at det som bare var en idé om et nytt fagfelt, har fått gjennomslag langt inn i den kommunale saksbehandlingen.

– Jeg har definert en ny gren av landskapsarkitektur, innrømmer hun selv. Vannskapsarkitekten har begynt med Norges tettest befolkede sjøkant, i Oslo. Hun beskriver tjenesten sin som «marin landskapsarkitektur».

Der fjord møter land

Hun er både landskapsarkitekt og billedkunstner, og har alltid hatt en brennende interesse for livet under vann. I arbeidet med doktorgraden legger hun mest vekt på det praktiske arbeidet.

– Min interesse er vannets interesse. I dag har elver og bekker fokus i byutviklingen, men ikke fjordmiljøet, sier hun.

Hun har tidligere arbeidet med urbane løsninger for å håndtere vann. Hun har utarbeidet løsninger for å bremse regnvann slik at det ikke skaper flom. Hun har også sett på hvordan bekker som er lagt i rør kan bli åpnet og ført tilbake til naturlig tilstand.

– Men kunnskapen og oppmerksomheten stopper ved sjøkanten, sier Sørensen.

Landskap som tåler fremtiden

For å vise hva hun snakker om, inviterer hun til en spasertur fra Bestumkilen til Frognerstranda. Her viser hun Hoffselva som renner gjennom områdene Hoff og Skøyen i Oslo . Elven er ved god helse og har fortsatt plass til å renne ut i fjorden, men får ikke særlig plass når byutviklingen blir planlagt.

Hun går videre til munningen av Frognerelva. Elven møter fjorden rett i Frognerkilen, uten noen som helst overgang mellom elv og fjord. Det er et brått skille mellom ferskvann, brakkvann og saltvann.

Frognerelva renner i mange underganger, såkalte kulverter, under veier og T-banespor, før vannet flyter under åpen himmel inne i Frognerparken og videre gjennom Vigelandsanlegget.

I nederste del, ved E18, Drammensveien og jernbanesporet er elva igjen lagt i kulvert. Den kommer ikke fram i dagen igjen før munningen i Frognerkilen. Det meste av elvelandskapet er skjult.

– Hvordan lager vi landskap som tåler det som skjer i fremtiden? Frognerstranda er ikke spesielt fin. Her mener jeg at vi burde laget våtmark. Sjøfugler er også brukere som vi må ta hensyn til, sier hun.

Hun forteller om en sjøbunn som er øde, en undersjøisk ørken uten liv – og om båtplassene. De sammenligner hun med parkeringsplassen på IKEA på Slependen utenfor Oslo.

Båtplassene okkuperer over halvparten av det blå arealet. Denne parkeringsplassen for båter i Frognerkilen er mer enn åtte ganger så stor som parkeringsplassen ved varehuset på Slependen.

Sjøens parkeringsplass

Nesten 60 hektar av Frognerkilen er dekt med båter. Det ville aldri hendt på land, hevder hun. Der er parkene en del av naturen vår.

– 60 hektar dekket av biler i en park? Det ville vi aldri ha tillatt, sier hun.

Hun forklarer at båtene dekker til for sollyset slik at det ikke kommer ned på bunnen der tang og ålegress trenger det. Båtene bremser sirkulasjonen i vannet, som er dårlig i utgangspunktet.

Noen hundre meter utover på Bygdøy i Frognerkilen ligger svabergene som inspirerer Elin T. Sørensen både som kunstner og landskapsarkitekt.

– Kambrosilurbergartene er leirskifer og kalksteinlag med stor variasjon i overflaterelieff. En slik overflate gir økologiske nisjer og stor variasjon i landskapet, forklarer hun.

Her har hun hatt med seg gipsmaker og tatt avtrykk av berget. Så har hun fått jobbe med fotogrammetri, en metode for å sette sammen mange bilder til en 3D-modell som er printet ut i leire på en spesialskriver.

En av utskriftene er blitt til en 3D-animasjon som viser hvordan den arkitektoniske utformingen kan se ut ved bygging ved sjøen, med de naturlige svabergene og marine naturtyper som modell.

Natur inn i byggeri

Hun ønsker å overføre naturens kompleksitet inn i det urbane som blir bygget. I disse byggene vil hun integrere bosteder for livet under vann.

– Dykkerne kaller Indre Oslofjord for en sjøbunnsørken. Ingenting fester seg på betongveggene som stikker ned i vannet. I det naturlige terrenget, derimot, slår dyrene seg ned i sprekker. På land er det mose. Under vann er det rur og blåskjell. Det vi snakker om, er å lage gode, marine nabolag, sier hun.

Hun måtte hun lære seg å snorkle. Hun måtte bli venn med marinbiologene, geologene og livet under vann. Nå omtaler hun både marinbiologer, geologer, krabber, hummer og rur som «medskapere i et tverrartslig samarbeid».

Urban sjørapport

Helt nytt er ikke prosjekter under vann. Andre som har interesse av livet nær bredden har laget hummerhoteller og hengt ut tau for blåskjell. Men det mangler en helhetlig tankegang, ifølge Elin T. Sørensen.

– Det er ikke tenkt inn i planleggingen fra start. Vi må tenke på grøntområder når vi bygger på land, men vi tenker ikke på livet under vann når vi bygger i vannkanten.

På dette feltet har det begynt å skje noe, allerede før hun er ferdig med doktorgraden. Sørensen har vært godt synlig og en aktiv deltaker i diskusjoner om urban utvikling nær vannet. Dette har også ført til at hun fikk hun oppdraget med å lage en rapport om Oslos urbane sjøområder, sammen med andre forskere i NIVA, Norsk institutt for vannforskning.

Renser vannet

– Vi foreslår å reparere – å gjøre noe for livet under vann. Vi vil tilby et nabolag til de marine organismene. Det vil gjøre områdene mer spennende for oss mennesker og få inn liv der det er dødt. Mange av de marine organismene hjelper oss å rense vannet og skape bedre vannmiljø, forklarer Sørensen.

Hun sammenligner innsatsen for elver og bekker og sjøkanten med den lignende kampen som foregår på land for å ta vare på bier, humler og andre pollinerende insekter.

– Det er kjempegøy at det er begynt å skje noe og at vi har sluppet inn i kommunene før jeg er ferdig med min doktorgradsavhandling. Selv om mine funn blir lagt i en skrivebordsskuff, så lever arbeidet videre, sier hun.