I et nedlagt internat i Karlebotn i Øst-Finnmark har et arkeologteam fra Universitetet i Tromsø (UiT) installert seg for tre slitsomme uker. Ved å utforske landskap og terreng i de to områdene Berlevåg/Kongsfjord og Tanaeidet/Skiipergurra, håper de på å oppklare noen av gåtene om steinaldermenneskene.

- Vi ønsker å finne svar på hvordan pionerene som levde her i Øst-Finnmark for 9000-10 000 år siden, tilpasset seg de enorme klimaendringene som pågikk da, forteller prosjektleder og arkeologiprofessor Hans Peter Blankholm.

- Klimaendringene i steinalderen var så dramatiske at bare noen få år kunne utgjøre store forskjeller i både landskap og levevilkår. Videre er det interessant å finne ut hvor steinaldermenneskene kom fra og hvordan de kom seg hit.

Seige turer mot ny kunnskap

- Det er allment kjent at det har vært høy aktivitet i bosetting rundt de områdene vi utforsker, sier stipendiat og operasjonell leder Jan Ingolf Kleppe.

- Det nye med dette prosjektet er at vi ser på områder som enda ikke har blitt studert. I tillegg går vi mer systematisk til verks enn det som er blitt gjort tidligere.

Grunnen til at disse områdene ikke har vært gjenstand for tidligere søk er ifølge Kleppe at man antok at det var liten sannsynlighet for å finne noe der. - Det viser seg imidlertid at bosettingen kan ha vært tettere enn antatt, sier Kleppe, som for tiden skriver doktoravhandlingen sin rundt dette prosjektet.

De nye områdene kan gjerne ligge litt utilgjengelig og for å finne frem til plassene må teamet ofte tråkke seg gjennom store områder med seigt og myrlendt terreng.

- I motsetning til andre som har utforsket traktene tidligere er vi svært villige til å gjøre dette smiler Blankholm, som setter ny kunnskap som øverste prioritet.

Tar høyde for tid

For å finne frem til de rette plassene å lete baserer arkeologene seg på et tverrfaglig samarbeid med geologene.

- Vi ser etter det som kalles strandlinjer når vi velger ut aktuelle lokaliteter, forklarer Blankholm.

Hva er en lokalitet? - Rett og slett et sted der vi finner spor etter menneskelig aktivitet fra den tiden vi konsentrerer oss om.

Strandlinjene dannes av havet når isen, som tidligere trykket ned landet, smelter og trekker seg tilbake. Når trykket letter, oppstår det en landheving som når opp til et bestemt nivå. Denne prosessen kan ta mange tusen år.

I Varangerbotn ligger den marine grense på 90m over nåværende havnivå, men under hele prosessen har havet dannet strandlinjer nedover til hvor havet står i dag.

Strandlinjedateringer viser at steinalderens strandlinjer lå seksti meter høyere enn dagens. Det er hovedsaklig langs disse linjene man kan finne potensielle lokaliteter.

- Men vi jobber med et slingringsmonn på rundt to til tre tusen år, så vi arbeider oss gjennom nivåer fra cirka tjue meter og helt opp til sytti-nitti meter. Alt avhengig av hvor vi er i regionen, forteller Jan Ingolf Kleppe.

Lite vegetasjon

- Dette vil tilsvare hele eldre steinalder i en sleng, selv om det er den tidlige steinalder vi hovedsaklig konsentrerer oss om. Det spesielle med Øst-Finnmark er at forekomsten av vegetasjon er langt mindre enn ellers i landet, slik at standlinjene blir svært tydelige, forklarer han.

- Det er også viktig å være klar over at ismengden og dermed trykket, har variert over de ulike områdene. Jo sterkere trykket har vært, desto kraftigere har landhevingen blitt. Dette vil si at tidlig steinalderlokaliteter kan ligge på både tjue meter og seksti meter avhengig av geografisk beliggenhet, utfyller professor Blankholm.

En sjette sans

Det er imidlertid ikke bare daterte strandlinjer man kan benytte seg av når lokaliteter skal oppspores.

- Foruten faglig innsikt om boplassers topografiske beliggenhet generelt, må man nok ha et slags medfødt talent, en sjette sans for å lese landskap, mener Blankholm. Han tror ikke det er snakk om en direkte metafysisk størrelse, men heller en evne som også til en viss grad kan trenes opp.

Se hvor landet ligger

Kleppe er meget vant til å ferdes i Finnmarks svært varierte landskap og har funnet mange ulike måter å orientere seg på.

- Man må kunne se for seg hvordan landet har ligget når det var dekket av vann. Slik kan man gjenkjenne nes, holmer og øyer. Dessuten lærer man seg også å se hvor elver, innsjøer og gjennomstrømminger har vært.

- Der er et søkk og der er en heving. Og der er en ganske god flate med et fint nes, kan Kleppe si mens han peker mot fjellet på den andre siden av vannet, tre-fire kilometer unna. - Det er nok en bra plass å lete.

Og så starter vandringen mot en ny potensiell lokalitet.

Del av Det internasjonale polaråret

Arkeologiprosjektet er en del av Polarårsprosjektet SciencePub, som er et tverrfaglig prosjekt hvor geologi, arkeologi og forskningsformidling står i fokus.

Den arkeologiske delen av SciencePub-prosjektet, som Blankholm og Kleppe leder i Øst-Finnmark, går under tittelen: “After the Ice: Early Postglacial Human Colonisation of Northern Fennoscandia”.