Middelalderens toalettfasiliteter i de største byene i Nord-Europa var primitive. Hver enkel husholdning var sitt eget renovasjonssystem, og det meste ble enkelt og greit slått ut i gaten.

For byen som helhet ble dette en uholdbar situasjon. Verre enn stanken og det visuelle ubehaget var faren for dødelige og smittsomme sykdommer.

Private behov, offentlig orden

Dolly Jørgensen er gjesteforsker ved NTNU i Trondheim. Hun forsker på utviklingen av vannforsyning, behandlingen av avfall og gaterenovasjon i perioden fra midt på 1300-tallet til midt på 1500-tallet. Jørgensen studerer forholdene i Bergen og Stockholm, i tillegg til York, Norwich, Coventry og Nottingham.

Dette var de første større bydannelser i det nordlige Europa, med innbyggertall på mellom 5000 og 10 000. Befolkningen hadde ennå ingen erfaring med urbaniseringens utfordringer, inkludert de store avfallmengdene dette medførte.

Jørgensen er interessert i hvordan de sanitære forholdene formet offentlig administrasjon og byråkrati. Hva skjedde med denne tidlige konsentrasjonen av mennesker i de nordeuropeiske byene? Hva var konsekvensene av deres avfallshåndtering?

- Min forskning forteller om sanitærtiltak etter “prøve og feile”-metoden. Løsningene som ble valgt, var overraskende like i de ulike landene, sier Jørgensen.

Konfliktstoff

Sanitærforholdene førte til konflikt mellom innbyggerne og den grad av bymyndighet som fantes. For å gjennomføre tiltak, måtte det myndighetspersoner til. I forlengelsen av dette ble det dannet lokale makthierarkier.

- Sanitærforhold beveget seg fra å være et privat behov til å bli et offentlig anliggende, forteller den amerikanske historikeren.

De offentlige tiltakene ble fulgt opp av domstolene. “Avfallsforbrytelser”, som å tømme potten ut i gaten, ble nå dømt sammen med tradisjonelle lovbrudd, som overfall, tyveri og drap.

Organisk lov og orden

Det var ennå langt frem til den moderne statsmakten. Organiseringen av menneskelige behov bidro imidlertid til en utvidet definisjon av “offentlig myndighet”. Dessuten ble det innført en type sosiale skatter til gode for alle innbyggerne. “Hver dør skal betale en penny for møkkavognen,” ble det bestemt i England. Dette viser oss en lokalmakt med en sosial agenda.

- Sanitærpolitikken på denne tiden minner om det vi forbinder med en moderne by, med skatter, planlegging og organisasjon, sier Jørgensen.

Urbaniseringen medførte et større behov for offentlig planlegging og tjenesteyting, og med det: behov for skatter. Det offentliges rolle var ikke lenger begrenset til opprettholdelse av juridisk lov og orden, men også av den “organiske” lov og orden.

Skriftlige og arkeologiske kilder

I England finnes mest skriftlig materiale som forteller direkte om forholdene i byene. I Bergen er det derimot meget omfattende arkeologiske kilder, som kan fortelle en god del om gatemønstre, plassering av latriner og avfallhåndtering, forteller forskeren.

Jørgensen forsøker å likestille skriftige og arkeologiske kilder.

De skriftlige kildene kan fortelle om detaljerte reguleringer om for eksempel hvor tett latriner kunne stå, hvor langt fra gaten de kunne plasseres, om de måtte ha løsninger for hensiktmessig tømming, og så videre.

- La oss si at det kom et påbud fra myndighetene i byen om at innbyggerne hadde ansvaret for å rydde fremfor husene sine. Dette vet vi fra skriftlige kilder. Men rettet de seg etter påbudet? Det finnes det ikke skriftlige kilder på. Men arkeologien kan fortelle oss at det i akkurat dette området ble lagt kantsteiner i gaten, som fungerte som en type grensemarkører mellom eiendommene. Dette tyder på at folk faktisk rettet seg etter kommunale påbud, sier Jørgensen.

Alt dette forteller historikeren noe om forholdet mellom myndighetene og innbyggerne, om myndighetsutøvelsen og om hvordan bybefolkningen agerte i møte med makten.

Bedre dasser enn romerne

Det sørlige Europa hadde lang erfaring med store byer. Da skulle man tro at romernes vann- og kloakksystemer var noe å bygge på for middelalderens spede urbanisering lenger nord. Men Jørgensen avviser dette:

- Antikkens avløpssystemer fungerte ikke så godt som mange tror. De store mengdene kloakk som på denne måten ble samlet i systemet og skylt ut i elver og vann, medførte forurensning og store sykdomsproblemer, sier Jørgensen.

Ved å benytte latriner - eller utedoer - unngikk senmiddelalderens byinnvånere noen av de uheldige hygieniske konsekvensene. Gjennom et sinnrikt system hvor vått og tørt ble separert i latrinen - ikke ulikt våre hjemlige hyttedoer - forvant urinen i grunnen, mens ekskrementene ble liggende igjen i dassen. Dette ble igjen brukt som gjødsel på markene.

På denne måten unngikk de nordeuropeiske middelalderbyene opphopningen av kloakk i byens vannkilder, som Romas akveduktsystemer slet med.