De gamle romerne er kjent for å ha vært tidlig ute med solid infrastruktur.

Vannforsyninger, for eksempel. Og selv om romerne ikke var først ute med akvedukter, bygget de dem større og bedre enn noen andre.

Fortsatt forsyner de gamle, romerske akveduktene dagens mennesker med innsikt i byggeteknikk. Ikke så rart – de står jo fortsatt der, 1600 år senere, som bevis på at de er bygget for å vare.

• Les mer: Forskere leser Romerrikets historie i de gamle romernes kloakk

90 broer og lange tunneler

Den lengste akvedukten fra antikken er over 426 kilometer lang. Den forsynte i sin tid Konstantinopel, som var hovedstaden i det gamle Romerriket. Nå kjenner vi byen som Istanbul.

Kanalen gikk over 90 store broer og mange tunneler som kunne være opp til 5 kilometer lange.

Å vedlikeholde et slikt stykke infrastruktur må nødvendigvis ha vært en stor oppgave. Forskere fra Johannes Gutenberg University i Mainz i Tyskland har undersøkt hvordan de gjorde det.

I en ny studie, publisert i tidsskriftet Geoarcheology, legger de fram funnene sine om hvordan folk i romertiden og middelalderen tok vare på byggverkene.

Krevde vedlikehold

Hele poenget med akveduktene var å sikre en jevn tilførsel av rent vann. Men over tid bygget det seg opp med kalkavleiringer i vannkanalene. Til slutt kunne hele kanalen bli tett.

Før det gikk så langt, måtte de rengjøres. Forskerne mener akvedukten ble rengjort for kalk bare noen tiår før den ble tatt ut av bruk. Det høres kanskje lenge ut, men kanalene er store nok til at en person kan gå i den. Og slike avleiringer bruker lang tid på å bygge seg opp.

Det tar ekstremt lang tid før det bygges opp så tykke lag med kalk. Ifølge utregninger skal laget med avleiringer ha tydet på om lag 27 års bruk etter siste rens.

Akveduktsystemet skal ha fungert i mer enn 700 år; fra 300-tallet til 1100-tallet.

Reservekanal?

Å vedlikeholde en vannkanal på flere hundre kilometer medfører at den må tas ut av bruk i uker eller måneder. Samtidig er en hel by avhengig av vannet. Hva gjør man da?

Det virker som at romerne hadde tenkt på det. Og løsningen var å bygge ikke bare én, men to kanaler til vannet. 50 kilometer av den sentrale delen av systemet skal ha vært bygget dobbelt – en vannkanal oppå den andre.

– Det er sannsynlig at dette systemet ble bygget med tanke på rengjøring og vedlikehold, sier forsker Cees Passchier i en pressemelding.

– Det må ha vært en kostbar, men praktisk løsning, konstaterer forskeren.

... mens andre måtte lagre vannet

Det var ikke bare de gamle romerne som var tidlig ute med løsninger for å sikre rent vann i byene.

En studie forskning.no skrev om i 2020, viste at mayaene i Guatemala var tidlig ute med rensing av vann allerede for 2000 år siden. Det vil si enda noen hundre år før akvedukten inn til Konstantinopel ble bygget.

Mayaene hadde et litt annet problem enn romerne. De bodde i områder med tørke store deler av året, og måtte benytte seg av en og annen flom, og lagre vannet over tid.

Renseanlegget deres skal ha ligget i forbindelse med et vannreservoar. Når flommen kom, strømmet vannet gjennom rensesystemet og inn i reservoaret.

• Les mer: Mayaene var tidlig ute med rensing av vann, ifølge nye funn

Referanse:

Sürmelihindi, Gül., Passchier, Cees., Crow, James., Spötl, Christoph og Mertz-Kraus, Regina. (2021). Carbonates from the ancient world's longest aqueduct: A testament of Byzantine water management. Geoarchaeology.