Denne artikkelen er produsert og finansiert av Universitetet i Bergen - les mer.

Bli med til Blombos-hulen hvor forskere har funnet utallige arkeologi-skatter. (Video: Ole Unhammer)

Gjenskaper livet til de første menneskene

En ny dokumentasjonsmetode gir små glimt fra livet til mennesker som levde for 100 000 år siden.

Publisert

Vi tenker oss tilbake. Kanskje 100 000 år, og ser for oss en flokk jegere som vandrer langs den endeløse stranden i Blombos utenfor Cape Town.

Med seg har de fisk og skalldyr som de har fanget i det åpne havet. I samlet tropp tar de seg videre opp langs klippene.

På veien oppdager de en åpning i landskapet.

Det viser seg at de har funnet en hule, stor nok til å huse hele flokken. De går inn, tenner bål, lager mat og slår seg ned. Hulen blir deres hjem.

Kan det ha vært sånn våre sørafrikanske forfedre oppdaget Blomboshulen og gjorde den til sitt hjem for snart 100 000 år siden?

Hulen ligger midt i det spektakulære klippelandskapet i Still Bay utenfor Cape Town, 100 meter fra kysten og 35 meter over havet. (Illustrasjon: Craig Foster)
Hulen ligger midt i det spektakulære klippelandskapet i Still Bay utenfor Cape Town, 100 meter fra kysten og 35 meter over havet. (Illustrasjon: Craig Foster)

Åpner for nye tolkninger

– Ja, kanskje var det sånn. Vi stiller oss mange spørsmål når vi driver med utgravning her inne i hulen. Vi lurer blant annet på hvem disse menneskene var, og hvorfor de valgte å bo akkurat her, sier Ole Fredrik Unhammer.

Unhammer er på feltarbeid i Blomboshulen øst for Cape Town i Sør-Afrika. Han er en del av det tverrfaglige SapienCE-teamet ved UiB som forsker på det tidlige menneskets opprinnelse. Den internasjonale forskergruppen består av ulike spesialister innenfor arkeologi, psykologi og klima. Sammen leter de etter svar på når og hvordan vi ble tenkende mennesker slik vi fremstår i dag.

– Arkeologi er en vitenskap som kombinerer fakta med tolkning. Det er vanskelig å si noe med 100 prosent sikkerhet. Derfor er det viktig med gode dokumentasjonsmetoder som kan danne et solid grunnlag for tolkning, forklarer Unhammer.

Han har tilpasset og utviklet en digital dokumentasjonsmetode som går ut på å produsere fotorealistiske 3D-modeller av alle funn som blir gravd frem. På denne måten kan boplassen pusles sammen og undersøkes fra flere ulike perspektiv.

– Det er veldig spennende å jobbe på denne måten fordi det åpner for helt nye tolkningsmuligheter og en bedre forståelse av hvordan de organiserte livene sine her inne i hulen, sier Unhammer.

Han håper at de med tiden kan gjenskape livet i hulen gjennom å vise frem funnene de har gravd frem i en virtuell verden.

Ole Fredrik Unhammer har utviklet en digital dokumentasjonsmetode som går ut på å produsere fotorealistiske 3D modeller av alle funn som blir gravd frem. På denne måten kan boplassen pusles sammen og undersøkes fra flere ulike perspektiv.

Livet i hulen

Blomboshulen er omtrent 40 kvadratmeter og har vært oppholdssted for våre forfedre i korte og lengre perioder fra den først ble tatt i bruk for rundt 100 000 år siden. Den verdenskjente hulen har vist seg å være stappfull av arkeologiske funn. Flere av dem så sensasjonelle at historien har måtte skrives om. Det siste banebrytende funnet - verdens eldste tegning – ble funnet i Blomboshulen og er 73 000 år gammel.

Men det følger forpliktelser med å grave i fortiden. Utgravingen må skje på en måte som gjør av vi kan bevare området med tanke på de som kommer etter oss.

– Arkeologi er i utgangspunktet en destruktiv vitenskap. Vi graver for å finne svar på ting som har skjedd i en tid vi ikke selv har levd. Vi ser etter aktivitet og analyserer gjenstander, rester fra ildsteder og boflater for å forstå mer av hvordan de har organisert seg i hulen. For å forstå hvordan en boplass har blitt til må vi «demontere den», forklarer Unhammer.

– Derfor er det viktig å dokumentere alt slik det var, og hvordan ting lå da vi fant dem. Med vår metode kan vi bruke 3D-modellene til å «sette sammen» boplassen slik den så ut da vi fant den, og skape en mer helhetlig forståelse av miljøet, fortsetter han.

Når de graver i hulen, jobber de seg nedover i sedimentene lag for lag. Hvert kulturlag er naturlig definert med fargetoner, konsistens og innhold, og forteller en ny historie om mennesker som har brukt hulen som oppholdssted.

Hvordan ble vi oss?

– Noen av lagene vi har gravd frem gir oss en følelse av å vandre inn i livene til dem som har bodd her. Tingene ligger helt urørt tilbake beskyttet av sand. Det kan være redskaper, eller rester av mat. Ved hjelp av undersøkelser kan vi også finne ut hvor de har hatt bålet sitt – eller det vi i dag kaller kjøkkenet, smiler Unhammer.

Han forteller at målet med arbeidet deres er å forstå hva menneskene som levde her gjorde, og hvorfor.

– Vi ser for eksempel at de har tatt i bruk nye typer redskaper, og stiller spørsmål om hvorfor. Har de laget nye redskaper fordi de er blitt avanserte? Var det noe med klimaet som gjorde at de måtte jakte på andre dyr og trengte andre redskaper? Dette er noen av spørsmålene vi håper å kunne gi flere svar på etterhvert, sier Unhammer.

Han har nettopp begynt å jobbe med doktorgraden sin. I dette arbeidet tar han dokumentasjonsmetoden et hakk videre. Nå skal også landskapet utenfor hulen dokumenteres.

Ny spesialist på laget

For å kunne dokumentere landskapet bruker han en drone. Med stødig hånd navigerer han SapienCE-dronen ut på fotooppdrag.

– Den har god rekkevidde, og mange avanserte hjelpemidler, men det er likevel viktig å passe godt på, så vi ikke skader utstyret eller forstyrrer dyrelivet i området, forklarer Unhammer.

Han har nettopp begynt å utforske hva dronen kan få til og vet enda ikke resultatene av dette arbeidet.

– Vi håper at vi skal kunne gjenskape landskapet rundt hulen slik det så ut for 100 000 år siden. Målet er å få mer informasjon om hvordan det så ut, og om vegetasjon, dyreliv og klima har forandret seg over tid. En slik kunnskap vil gi oss et mer komplett bilde av livet i hulen, fordi vi kan se det i sammenheng med hvordan landskapet har endret seg utenfor, sier Unhammer.

Det er ikke umulig at dronebildene også kan vise vei til nye områder med spor etter forfedrene våre.

– Det er veldig få «leiligheter» igjen fra de første menneskene, så det hadde vært gøy om vi kunne spore opp noen flere. Det ville gitt oss et bedre sammenligningsgrunnlag når vi skal kunne si noe generelt om de første menneskene, sier Unhammer.