Sånn er reglene, og sånn har de vært siden 1905 da vernegrensen for arkeologiske kulturminner ble satt i Norges første kulturminnelov.

Arkeologisk materiale fra før 1537 skulle tas vare på. Resten var det ikke så farlig med.

Grensen var jo langt fra tilfeldig.

I 1537 kom reformasjonen til Norge, og med den forsvant både middelalderen og en stor del av selvråderetten. Den katolske erkebiskopen var sentral i å sørge for en slags maktbalanse mellom Norge og Danmark, men det ble det raskt slutt på straks han var kjeppjaget ut av landet.

Da den første kulturminneloven ble vedtatt, i ei tid da et nytt og selvstendig Norge skulle formes, var det ikke så nøye med å ta vare på arkeologiske kulturminner og den materielle historien fra dansketid og innpåslitne svensker.

– De som utformet loven hadde en slags forestilling om middelalderen som Norges gylne tid, sier Christopher McLees. Han tok nylig doktorgraden ved NTNU på en avhandling der han tar for seg nettopp denne tilsynelatende underlige grensen.

Men grensen for vern av arkeologisk materiale begravd under bakken er altså ikke flyttet siden den gang, og beholdes i Norges nåværende kulturminnelov. Det mener McLees er et problem.

For samtidig utvides omfanget av historisk kunnskap vi mister. De materielle restene av forrige generasjoners levde liv neglisjeres og ødelegges stadig.

Overrasker folk

På Torget midt i hjertet av Trondheim har det de siste årene pågått utgravninger av kulturlag som inneholder gjenstander og konstruksjonsrester som er yngre enn 1537. Det skjer utelukkende fordi arkeologene har fått et sjeldent unntak fra regelen. Normalt kunne gravemaskinene ha herjet fritt her i de etterreformatoriske lagene.

– Forbipasserende som får høre dette, blir overrasket. Og forferdet, sier McLees, som til vanlig jobber som saksbehandler og forsker ved Norsk institutt for kulturminneforskning (NIKU), og som er kjent med problemstillingen gjennom flere tiår.

Han er blant dem som har vært nødt til å se på mens flere hundre år gammel historie ble ødelagt for alltid på byggeplassene. Denne gangen registreres også arkeologiske funn fra 1500-tallet og nyere, blant annet avfall, produkter, redskaper og konstruksjoner etterlatt av håndverkere og andre vanlige folk. De bodde og arbeidet i det som var byens utkant før Cicignons byregulering i 1681.

Nå er det ikke bare tilfeldige folk på gata i Trondheim som blir overrasket heller. Også fagfolk fra andre land blir gjerne forbauset når de får høre om det strikte skillet, der gjenstander fra ett år skal tas vare på, men ikke gjenstander fra året etter. I Danmark er grensen flytende, og bevaring er noe arkeologene argumenterer for i hvert enkelt tilfelle. I Sverige er den for tida satt til 1850, og justeres over tid.

Økonomiske grunner

Nå var det jo ikke bare historiske og nasjonalromantiske grunner til at grensen ble satt den gangen i 1905 heller. Selvsagt hadde det også økonomiske sider. Norge var fullt av flere hundre år gamle gjenstander og bygg. Ikke alt kunne vernes om det skulle bli plass for den nye tid.

– På den tida, som i dag, skulle samfunnet ikke påføres ytterligere kostnader, konstaterer McLees.

For det koster å ta vare på det gamle. Eiendomsretten rammes og det legges begrensninger på utbygginger. Dette er nok også en medvirkende årsak til at grensen ikke er flyttet i etterkant.

Spesielle regler

Nå finnes det flere typer vern annet enn det kulturminneloven omfatter, og flere spesialunntak, som for skipsvrak og last eldre enn 100 år, og alle samiske kulturminner eldre enn 1917. Det gjøres unntak for spesielle kulturminner og –miljøer av nyere dato. Helt fritt frem er det altså ikke for å ødelegge.

Men direkte merkelig blir det når stående byggverk fra før 1650 er automatisk vernet, mens kjellere fra samme tid ikke er det, og kanskje ikke fundamentene til tilsvarende bygninger som brant ned eller noen lot forfalle og ramle ned med vilje fordi det sto i veien for noe annet.

Hverdagslivet forsvinner

Tidligere har vern ofte handlet om å ta vare på det helt spesielle eller storslagne. Ikke om å ta vare på historien til folk flest. Etnologer, historikere, arkitekter og kulturhistorikere har i tillegg gjerne fått dominere arbeidet med å velge ut hva vi skal ta vare på. Skriftlige, estetiske og synlige kilder har ofte blitt prioritert og verdsatt mest som kilder til kunnskap om vår nærmeste fortid.

– Arkeologi og de usynlige begravde materielle restene etter dagliglivet har havnet langt nede på prioriteringslista, sier McLees.

Arkeologer er opptatt av historien som ligger skjult under bakken og hvordan vanlige folk egentlig levde i tidligere tider. Ikke bestandig av imponerende kirker, kongens gullgjenstander og de prangende byggene, men hvordan sånne som du og jeg hadde det. Hva slags klær de gikk i, hva de spiste, hvilke redskaper de brukte, hva de var opptatt av i det daglige. Og da kan et kokekar eller en sko fortelle en vel så spennende historie som en gullring eller et vakkert malt portrett.

– Dette er samtidig en del av historien som folk flest i våre dager kan ha et forhold til, understreker McLees.

Ofte er det nok lettere å få forståelse for at en iøynefallende herskapsbolig skal vernes enn de begravde ruinene av bygninger og bakgårder i deler av byene der folk lenger nede på rangstigen levde og døde. Men hva kunne fortelle fremtidens arkeologer mest om din hverdag? Mobiltelefonen din eller et maleri av Picasso?

Vern endres – for noe

Internasjonalt har instanser for forvaltning av kulturminner lenge blitt oppmerksomme på å ta vare på vårt nærmeste fortidens materielle historie. Her i landet skjer det også for tida en viss oppvåkning i de faglige miljøene og forvaltningsmiljøene. Etterreformatorisk arkeologi er i ferd med å bli viktigere for oss.

Riksantikvaren har satt opp en liste over ti prioriterte temaer innenfor nyere tids historie og vil frede noen viktige kulturminner innen hvert av disse temaene. Fredningsstrategien omfatter blant annet forsvars- og krigshistorie, industri, gamle ferdselsruter og spesielt viktige arkeologiske kulturminner fra etter 1537, inkludert kulturlag i by og tettsteder. Dessuten finnes egne regler for nasjonale minoriteter, som kvener og romfolk, som har krav på ekstra vern av sin fortid.

– Riksantikvarens forslag kommer nok delvis som en forsinket reaksjon på at norske myndigheter faktisk har forpliktet seg til å ta vare på mer av vår kulturarv gjennom den europeiske Malta-konvensjonen, mener McLees.

Hermetisk lokk

Selv om McLees hilser dette tiltaket velkommen, er han ikke optimistisk når det gjelder både vernestrategiens virkning og den fremtidige forvaltningen av arkeologiske kulturminner fra nyere tid generelt.

– Kriteriene for utvalg av objekter til varig vern er ikke utarbeidet. Samtidig vil denne formen for vern sette et hermetisk lokk på de utvalgte kulturminnene. De vil fortsette gradvis å forvitre, og kan ikke i utgangspunkt bli brukt som kilder for forskning eller historieskriving, sier han.

1537-grensen vil også bestå i de fleste tilfeller, og de gjenstående materielle kildene til de siste 500 årenes historie vil fortsette å forsvinne og bli neglisjert.

Historiene som skrives om vår nærmeste fremtid vil fortsatt være mangelfulle og utilstrekkelige, mener han.

– De vil utelukke det som alltid har vært uunnværlig innviklet i menneskenes tilværelse gjennom tidene – nemlig materielle ting.

Referanse:

McLess, C.: Materialities of Modernity and Social Practice in Trondheim c.1500-1800: An Archaeological Contribution to the Study of Post-Medieval Norway. Doktoravhandling ved NTNU. (2019)