Før forskerne krysset elven for å nå den mer kjente bosetningen ved Russekeila kom de tilfeldig over restene av det som trolig er en jakthytte fra 1700-tallet.

Hjørnet i huset viser tydelig hvordan erosjonen spiser opp dette kulturminnet.

Det er tungt å se for en arkeolog.

– Disse stedene lagrer så mye informasjon som vi trenger. Her kan vi lære mer om hvordan menneskene levde, hvilken type vegetasjon som var her før og hva folk spiste. Dette er kunnskap vi nå kunne gått glipp av sier prosjektleder og arkeolog i Norsk institutt for kulturminneforskning (NIKU) Vibeke Vandrup Martens.

Vibeke forsker vanligvis på hvordan klimaforandringer påvirker forholdene for bevaring av kulturminner.

Nå er de på Svalbard for et forskningsprosjektet om kulturminner, kulturmiljø og kulturlandskap under press i arktiske kystområder, CULTCOAST.

– Vi forsøker å utvikle bedre metoder slik at myndighetene kan utforme bedre tiltak når de skal skadebegrense, bevare og forvalte spesielt truede kulturminner i et stadig varmere klima, sier Martens.

En naturlig prosess

– Dette huset har dårlige fremtidsutsikter. Det er plassert rett over en sanddominert bunn, og tyngdekraften vil bidra til at mer og mer av huset vil forsvinne hver sommer, sier Lena Rubensdotter.

Hun er forsker og geolog ved Norges geologiske undersøkelse (NGU) og skal bidra med geologisk kunnskap i prosjektet.

Hun hjelper arkeologene og bygningsforskerne med å forstå landskapet og eventuelle geologiske trusler mot kulturminnene på Svalbard.

Ifølge Rubensdotter er det likevel ikke klimaendringer som har skyld i at akkurat disse hustuftene forsvinner på havet.

– Akkurat her og nå er det naturlige prosesser som er i sving. Hustuftene er helt på kanten av sjøen. Og været fra sjøen har innvirkning på det som skjer på land. Akkurat nå handler det mest om tid og tyngdekraft, sier Rubensdotter.

Skjør kulturarv

I tillegg til naturlig erosjon og klimaendringer trues også mange av kulturminnene på Svalbard av mennesker.

– Dette er en veldig skjør type kulturminner. De er ofte nesten usynlige og hvis da i tillegg folk som ferdes her ikke vet om at de er fra 1700-tallet, så vet de heller kanskje ikke at de er fredet, sier Vandrup Martens.

I forskningsprosjektet ser forskerne også på publikums adferd i naturen. Gjennom spørreundersøkelser og intervjuer får de innsikt i mulige tiltak som kan bidra til å bevare kulturminner på tross av økende påkjenninger.

Men for hustuften ved Russekeila er det snart for sent.

Forskere har gjort myndighetene kjent med at hustuften er i ferd med å forsvinne. Men spørsmålet er om det er mulig eller forsvarlig å gjøre noe for å sikre akkurat denne bygningen.

Akkurat denne tuften er utgravd tidligere, men med moderne metoder for undersøkelse og dokumentasjon i tillegg til prøvetaking, hadde det kanskje vært mulig å komplettere kunnskapen, for på den måten å bevare informasjonen.

– Dette er en del av vår historie som det er viktig å dokumentere å ta vare på. Her vil naturen gå sin gang, og vi kan ikke bevare alt, sier Vandrup Martens.

Artikkelen er produsert og finansiert av NIKU

Norsk institutt for kulturminneforskning er én av 77 eiere av forskning.no. Deres kommunikasjonsansatte leverer innhold til forskning.no. Vi merker dette innholdet for å tydelig skille formidling fra uavhengig redaksjonelt stoff.Her kan du lese mer om ordningen.

Fikk du med deg disse artiklene fra NIKU Norsk institutt for kulturminneforskning?

Forskere fant ukjent grav på Svalbard

Georadar er i ferd med å endre arkeologien

Middelalder-Oslo: Vanlige folk bygde også hus i stein