En snirklete vei går opp til den lille hyllen i fjellet, hvor det gamle søskenparet Kjellaug (78) og Erling Ormelid (74) har bodd hele livet. I fem generasjoner har familien bodd på gården, og søskenparet kan fortelle om harde vintrer med glatt, blank is på fjellhyllen. Da lagde familien sko av kuskinn, og smurte sålen inn med tjære slik at de ikke skulle skli. Familien måtte berge seg selv og overleve oppe i fjellskrenten. Om sommeren tok de med dyrene opp til setrene, og gledet seg til søt prim og brunost på gården ved solnedgang.

I dag er driften på Ormelid lagt mer eller mindre ned. Kjellaug og Erling er blitt for gamle til å drive gården helt selv, men får hjelp til å slå enger og åkrer av folk fra bygda. Hersing har søskenparet sluttet helt med. Heller ikke mange dyr er igjen på gården. Kua Snøfrid var den siste, men hun ble slaktet i 1998.

Kjellaug sørget imidlertid for å fryse ned noe av melken til Snøfrid, slik at hun og Erling kan kjerne smør på gamlemåten i ny og ne. Ellers beiter det nå bare en og annen geit på Ormelid, og snart settes det kanskje punktum for den 4 000 år gamle gårdsdriften.

Nye metoder

Arkeologene som jobbet med det store, tverrfaglige prosjektet “Den tradisjonelle vestlandsgården som kulturbiologisk system” (1993-1998) synes det er beklagelig at en gård som Ormelid dør ut og gror igjen.

- Det er klart det er trist! Undersøkelsene har jo vist at jordbruksdriften på Ormelid kan følges fire tusen år tilbake, og nå kan det se ut som om denne historien nærmer seg et sluttpunkt. Dette er jo et område hvor folk i årtusener har livnært seg, sier Ingvild Øye ved Arkeologisk Institutt, Universitetet i Bergen. Øye var veileder for fire hovedfagsstudenter under den arkeologiske delen av vestlandsgårdsprosjektet.

Prosjektets mål var å lære mer om de tradisjonelle gårdene i Sogn og Fjordane. Utenom fjellgården Ormelid, ble også fjordgårdene Osterøy i Hordaland , Grinde i Leikanger og fjellgården Lee i Arnafjord undersøkt. Prosjektet var veldig spesielt fordi arkeologene tok i bruk helt nye og utradisjonelle undersøkelsesmetoder.

Når arkeologer analyserer gamle gårder, er det nemlig vanlig å ta utgangspunkt i nedlagte ødegårder som har historiske spor som gravminner og hustufter. Gårdene som inngikk i undersøkelsene er derimot fortsatt i drift, og har med ett unntak ingen av disse historiske sporene.

Arkeologene gravde heller ikke fram skjeletter eller gamle leirkrukker, men utforsket istedet selve ressursområdet på gårdene.

- Vi tok undersøkelser i de ulike delene av gårdsområdet; innmark, utmark og setrer. Her ble jordbruksstrukturer som gjerder, rydningsrøyser, åkrer og åkerkanter undersøkt, forklarer Øye. Siden ingen av gårdene har blitt drevet maskinelt eller har grodd igjen, var det mange verdifulle spor som var intakte.

Tidssøyle på 4000 år

På grunn av forekomsten av karbon i jorden, kunne arkeologene også datere lag og lagdannelse ved hjelp av en C14-metode. C14 er et radioaktivt karbonstoff som fins i alt som lever. Ved å måle stoffet, kan arkeologene se hvordan gårdene har utviklet seg over tid og hvor gamle de er.

Likevel var det ingen av arkeologene som trodde de skulle få reise helt tilbake til yngre steinalder, tidlig bronsealder.

- I utgangspunktet forventet vi å kunne kaste lys over middelalderens jordbruksforhold. Etter hvert som vi samlet inn mer og mer data, kunne vi omsider spore en tidslinje fra den første beitebruken til i dag. Vi fikk en 4 000 års tidssøyle, og ble virkelig overrasket, sier prosjektansvarlig Ingvild Austad ved avdelingen for naturfag i Sogn og Fjordane.

I arbeidet med dette prosjektet har arkeologene dermed vist at gårdene har hatt en mye lengre historie og forhistorie enn man tidligere både trodde og klarte å påvise ut i fra tradisjonelle bosettingshistoriske metoder. Typisk metode for å fastsette bosetting har vært å studere eldste omtale i skriftkilder, gårdsnavn, eiendomsforhold og landsskyld.

På grunnlag av dette trodde man for eksempel at den lille og høytliggende fjellgården Ormelid var fra middelalderen. Så viser det seg, ved hjelp av nye undersøkelsesmetoder, at gården faktisk stammer helt fra tidlig steinalder.

Har hatt attraktiv beliggenhet

En gård som i tillegg ligger såpass høyt har man også gjerne karakterisert som “svelt i hjel” og lite attraktiv. Den gang ei. Arkeologene fant ut at Ormelid har vært svært attraktiv i mange tusen år, og blitt utnyttet maksimalt.

- Her var det god, lettdrevet dyrkingsjord, gode solforhold og vide utmarks- og fjellbeiter. Ormelid lå dessuten sentralt til ut fra tidens kommunikasjoner, langs en ferdselsvei fra Sogn til Guldbrandsdalen, forteller Øye.

“Den tradisjonelle vestlandsgården som kulturbiologisk system” har kastet et helt nytt lys over jordbruk og bosettingsutviklingen i Norge. Nå håper arkeologene at folk får sperret opp øynene for norsk gårdshistorie, slik at verdifulle områder ikke gror igjen og dør. Hvis naturen får lov til å overta, forsvinner nemlig verdifulle spor i ressursområdet. Da kan 4 000 år gammel historie raskt forsvinne.

- Det ville vært helt tragisk, sier Austad.