I min ungdom hadde jeg saueskinnspels og det rufsete håret hang langt nedover ryggen. Noen av jentene likte det – og det kan selvsagt ha vært et av motivene for at jeg valgte å se slik ut.
En litt mindre selvsmigrende forklaring, er at dette var på 1970-tallet.
På slutten av åttitallet var hodet barbert – og av en eller annen grunn gikk jeg i sort skinnjakke.
Min mangel på skjorte og slips fikk meg til å betrakte meg som kontroversiell – men jeg tok feil. Jeg var ett hundre prosent ordinær og konform – innen min gruppe. Folk som meg, så slik ut, gikk slik, snakket slik, tenkte slik.
Viktigheten av å gjøre som alle andre
For et år siden skrev jeg en sak om viktigheten av å gjøre som alle andre. Den handlet om læring – som i stor grad avhenger av vår evne til å kopiere det andre gjør.
Selv insekter og gullfisk gjør det. Og rotter og hester og aper – og sikkert tusen andre, også. De ser hva naboen gjør – og kopierer.
Det er en ganske god strategi – du er en rotteunge, og ser en av de voksne spise noe uvanlig. Men han ser riktig frisk ut, spenstig, pelsen glinser. Er det greit for ham – er det kanskje greit for meg også? tenker du – og kopierer.
Instinkter styrer altså ikke alltid dyrs adferd i detalj: gjør dette og ikke dette. Ofte er ordren mer generell: «Gjør som mora di sier». Vær konform.
Handler om gruppetilhørighet
Det å være konform handler også om noe mer en læring.
Vi er tilbake på 70-tallet, da en yngre Tunstad gjorde sitt beste for å se ut som om han var en av noen. Eller vi er i en hvilkensomhelst skole i 2019 – hvor ungdommen kjemper hardt for å ikke skille seg ut. Det handler om gruppetilhørighet og sosiale koder.
Forsøk med sjimpanser og småunger viser gruppens betydning – en ny handling virker sterkere, påvirker apens ellers barnets adferd mer, dersom tre personer utfører den én gang, enn om én person utfører den tre ganger. Antall mennesker er viktigere enn antall repetisjoner.
Og når man så har endret adferd, så er ikke det på grunnlag av en vurdering om hvor mye bedre denne nye adferd er – sjimpansene og ungene skifter adferd, bare fordi alle de andre gjør det.
Hvilket i filmen Back to the Future II førte til at folk i fremtiden – i 2015 – gikk med vrengte bukselommer.
Påpekt av Darwin i 1872
Så hvorfor oppfører vi oss slik? Vrenger lommene? Betaler tusenvis av kroner for en t-skjorte du kunne fått for en hundrings – men da UTEN det merket på skulderen?
Ikler oss lusete pelser og møkkete hår? Det kan fremstå som kulturens versjon av genetisk drift – men det har faktisk en funksjon - som Darwin påpekte allerede i 1872, i The Descent of Man: En gruppe som tenker og handler likt, står sterkt, gir sine medlemmer beskyttelse.
Du vil gjerne være med i en slik gruppe. Du følger derfor de tilfeldige endringer som skjer – bare for å følge dem. Konformitet.
Kulturen krever kopister og nyskapere
Ulempen er selvsagt at dette gjør at de fleste av oss ender opp som tanketomme kopister, og sjelden bidrar med noe nytt.
Konformiteten kan opprettholde gruppen og gi individet beskyttelse, men den bringer oss ikke noe sted.
Kreativiteten bringer oss derimot mange steder.
Problemet er at kreativitet alene, heller ikke bringer oss noe sted. Du kan oppfinne og nyskape så mye du vil. Hvis ingen ser det, anerkjenner det og bringer det videre – kunne du liksågodt latt være. Og du klarer uansett ikke alene å kreere flere nyttige nyskapninger enn de du kan kopiere fra det hav av andre kreative sjeler som finnes der ute. Kulturen krever altså både kopister og nyskapere.
En vanskelig miks av kreativitet og konformitet
Det samfunn som utvikler seg raskest, er altså det som både er kreativt og konformt – samtidig. Denne miksen kan være vanskelig å få til, kanskje særlig siden den avhenger av både biologi og kultur. Vi må ha en kultur som premierer og oppfordrer til kreativitet. Men vi må også være i stand til å tenke nytt. Dette siste krever en god del intelligens.
Få steder er vel dette bedre demonstrert enn i paleoarkeologien.
Steinøksa må være menneskets viktigste oppfinnelse.
Den har vært med oss i millioner av år. Det finnes eldre, men de eldste steinredskapene laget av våre nærere slektninger er 2,6 millioner år gamle, antagelig laget av Homo habilis – rundslepne steiner med en spiss ende.
Antagelig betyr dette at mennesket hadde begynt å tenke dypere. De som laget disse såkalte Oldowai-redskapene må ha forstått forskjellen på å knuse en stein, og å slå av en liten bit – og på den måten lage noe nytt.
Det var heller ikke bare å dælje løs –steinen måtte bearbeides med finesse – dermed var dette et håndverk som måtte læres – og kanskje læres bort? Undervisning er uhyre sjelden vare i dyreriket, så mennesket hadde nå kanskje krysset en grense?
For cirka 1,9 millioner år siden overtok Homo erectus Homo habilis’ patent, og brukte dem inntil for et sted rundt 1,6 – 1,7 millioner år siden, før de endelig bestemte seg for at de trengte noe nytt.
Ingen fikk altså ideen om å forbedre verktøyet i løpet av 1.700.000 år. Det er lang tid.
Gjorde få nyvinninger på 1,7 millioner år
Frem til Homo erectus hadde en stein vært en stein – skarp i den ene enden – fin til å skjære kjøtt og knuse bein. Men et nytt flintverktøy kan være skarpt som en skalpell. Prøver du å bruke et slikt for å skrape fett fra et dyreskinn, kommer den minste unøyaktighet til å kutte tvers igjennom fellen – og kanskje også fingeren din.
De første spesialiserte skrape-redskapene dukker opp for cirka 1,8 millioner år siden. Verktøykassa begynte å vokse, og går etter hvert under fellesbetegnelsen Acheuleansk kultur. Arkeologene har funnet til sammen 18 ulike typer redskap; økser, kniver, skrapere, hammer og ambolt, meisel, syl og så videre.
Hvis vi ser en Oldowai-øks som en stein noen har kakket av noen flak av, er en Acheuleansk øks resultatet av en nøye planlagt operasjon. Det var nok en gang slett ikke bare å dælje løs. Du måtte lete etter et emne av rett type (flint, obsidian, kvarts og basalt er gode steiner – bare det å vite dette, og hvor man finner dem – er kultur.) Deretter må steinen bearbeides. Du legger en plan, slår av en kjerne som du vil jobbe videre med. Du må slå fra flere sider, med ulik styrke og med ulike redskaper – harde steiner, mykere bein, horn eller tre – før du endelig står der med en nydelig, dråpeformet øks.
Disse steinøksene var et såvidt avansert redskap, at Homo erectus nå ble i stand til å etablere seg i nye miljøer, overleve under nye økologiske betingelser - ut av Afrika og inn i Asia og Europa. Og de fortsatte å lage disse distinkte redskapene i 1 million år, i stort sett samme utgave.
Hva kan vi slutte fra dette?
Produksjon av ny redskap krevde økt evne til å tenke og planlegge. Falt oppfinnelsen av Acheuleansk kultur sammen med biologisk utvikling – en økning av hjernens størrelse? Hva som kom først, blir spekulasjon.
La oss si at endringer i miljøet gradvis økte menneskets intelligens – Den klokeste overlever. Til slutt nådde vi stadiet der vi var i stand til å planlegge å lage en øks. Disse redskapene gjorde eierne bedre til å jakte, og kanskje lage enda bedre redskaper – hvilket kan ha muliggjort større familier, et mer komplekst samfunn, en mer kompleks kultur.
En slik kultur ville igjen kreve enda mer av vår intelligens, og ga følgelig et seleksjonspress i den retning. Altså en feedback-reaksjon mellom natur og kultur.
Barna må ha vært flinke til å kopiere
Uansett måtte de nye teknikkene læres. Homo erectus må også ha undervist sine barn, og barna må ha vært ekstremt flinke til å kopiere sine voksne.
Hvilket kan forklare hvorfor steinøksene nesten ikke forandret seg på en million år. Dermed var vår fabelaktige evne til å kopiere – vår konformitet - en garanti for suksess, men samtidig en hindring for kulturell utvikling. Hadde ikke barn så blindt kopiert sine foreldre, kunne vi forventet at stadig nye steinkulturer utviklet seg, om ikke annet, så på grunn av tilfeldige feil.
Variasjon kunne også ha oppstått gjennom kreativitet. Den første som laget en Acheuliansk øks var kanskje kreativ – men ikke så mange av dem som fulgte etter ham.
Resten er historie. Den Acheuleanske kulturen levde langt inn i neanderthalernes kultur. Først for 160.000 år siden kom disse opp med en oppgradering, det Mousteriske teknokomplekset, som blant annet ga eksepsjonelt små spydspisser og kniver, kanskje også fangstredskap som likner dagens sør-amerikanske slyngevåpen bola.
Et kreativt og konformt samfunn
Det er ikke så lett å si hva kreativitet egentlig er – bortsett fra at det er evnen til å se nye muligheter, komme på nye ideer. Den har en klar sammenheng med generell intelligens – men er også regulert kulturelt. Vi ser en gradvis økning – både blant neanderthalere og Homo sapiens, helt til et tilsynelatende forløsningspunkt for drøyt 30.000 år siden. Rett før neanderthalerne forsvant.
I våre dager skifter kulturuttrykkene fra måned til måned. Vi har et stort fokus på selvstendighet og kreativitet – og vi er mer intelligente enn kanskje noensinne før. Ihvertfall mer kreative.
Men fremdeles er vi altså konforme så det holder. Hvilket altså også kan være en god egenskap.
Jeg har klippet krøllene nå – men har et langt skjegg. En grei gruppemarkør, det også.
