Ungdom gjør det hele tida, bruker ord fra andre språk. Fuck (faen) fra engelsk og wolla (å sverge ved Allah) fra arabisk er blitt vanlig å høre i Oslos gater.

Men også eldre nordmenn bruker ord fra arabisk. Sofa og madrass føles kanskje mer hjemmekjære, selv om ordene kommer fra et språk ganske fjernt fra vårt eget.

Språkblanding er ikke et nytt fenomen. Vi har lånt i tusenvis av år.

Men hvilke ord på norsk kommer fra virkelig fjerne strøk?

Om vi skal lengst mulig vekk fra gamlelandet, havner vi i Stillehavet sør for New Zealand. Der er det ingen å snakke med, så vi beveger oss til nærmeste bebodde områder.

– Fra maorispråket på New Zealand har vi fått ordet kiwi, sier Pål Kristian Eriksen, seniorrådgiver i Språkrådet.

Kinesisk stikkelsbær

Men bæret kiwi vokste slett ikke der. Kiwi var navnet på en fugl. Det var først etter at newzealenderne importerte frukten og siden eksporterte den under merkenavnet kiwi at vi begynte å kalle den for det.

– Frukten het tidligere kinesisk stikkelsbær på norsk og kommer opprinnelig fra Sørøst-Asia, opplyser Eriksen.

Han har forsket på eksotiske språk, men mest på forskjeller og likheter i grammatikk. Som språkviter vet han imidlertid at ord som kenguru og koala stammer fra aboriginene i Australia.

Regjering ble til møbel

– Fra tongansk har vi ordet tabu, sier Eriksen og viser til øyriket Tonga øst for Australia.

Ordet betyr omtrent det samme på originalspråket. Det kom nok via engelsk ettersom Tonga var britisk protektorat.

– Det er vanlig for lånord at de har gjort mange mellomlandinger på veien til Norge. Vi nordmenn har sjelden vært først i et område, sier Eriksen.

Hans eget favorittlånord kommer fra aztekerne i Mexico: sjokolade.

– Fordi nahuatl er et kult språk, og fordi sjokolade er digg!

På den lange reisen til Norge kan et ord skifte fullstendig betydning. Divan kommer fra tyrkerne, som igjen lånte det fra persisk. På begge språk betyr det regjering eller rådsforsamling.

Hvordan fikk det møbelbetydningen det har i dag? Jo, fordi regjeringen eller rådsforsamlingen satt på slike møbler langs veggene, forklarer Eriksen.

Også fra kinesisk og tamil

I vår gir han ut bok om innvandrerspråk i Norge. Han mener vi kan for lite om språkene som omgir oss.

– Somali, tamil, arabisk og polsk er en del av vår språklige hverdag. De brukes rundt oss hele tida, sier Eriksen.

Fra disse språkene kommer ord til det moderne ungdomsspråket kebabnorsk, men vi har også lånt fra dem i tidligere tider.

For eksempel te fra kinesisk og ris, trolig fra tamil eller en forløper til språket. Ris kom via gresk og andre europeiske språk, før det landet i Norge.

Ordet hadde nok en snevrere betydning i utgangspunktet. På moderne tamil gjelder det bare de ukokte riskornene. De har andre ord for planten på rismarkene og den ferdigkokte risen som vi serverer.

Vikingene lånte også ord, les mer i denne artikkelen:

Hva er det opprinnelige norske språket?

Eksotiske ord

Ofte låner vi ord når vi skal beskrive noe eksotisk som vi ikke er vant med her til lands. Slik som kimono og sushi, koala og kenguru.

Men noen ganger ankommer gjenstanden lenge før ordet.

– Poteten er et fantastisk eksempel, sier Arne Torp, pensjonert professor fra Universitetet i Oslo. Han kan mye om språkhistorie.

Sikringskosten landet i Europa på 1500-tallet og ble etter hvert svært populær.

Planten het opprinnelig batata på det utdødde språket taino i De vestindiske øyer. Men det var det mange her på kontinentet som ikke fikk med seg.

– De fant på forskjellige navn på den over hele Europa, etter det de syntes den lignet på. Som pære eller eple, men som vokste i jorda, sier Torp.

Sammenligner epler og pærer

Slik oppsto ordet jordeple, som fortsatt brukes i en del norske dialekter – og på fransk (pommes de terre). Peruna, sier folk i Finland om poteten. Det er et gammelt ord for pære. Mens frukten pære i dag heter päärynä.

Kartofler sa vi lenge i Norge, etter dansk og tysk, inspirert av det italienske potetnavnet tartufolo. Det stammet fra det italienerne kaller trøfler (tartufo). I dag sier de patata om poteten.

Etter hvert kom også nordmennene etter med potet, nærmere det opprinnelige ordet som portugiserne tok til seg, batata.

Prestisje å bruke andre språk

Ikke sjelden er vi allerede godt kjent med en hjemlig gjenstand og har et ord for den.

Hvorfor bytter vi likevel ut ordet som vi har fra før?

– Vi låner fordi språket har mer prestisje – vi synes det er litt kult, sier Eriksen.

Kanskje det var derfor vi lånte så mye fra tyskerne. Hansaforbundet fra Tyskland var i middelalderen en handelsmakt i Europa, også i Norge.

– Jeg er fristet til å kalle det mote. Det var ingen god grunn til å erstatte det gamle ordet vinna med arbeide eller arbeide med jobbe, sier Torp.

Professoren velger seg rett og slett språk som favorittlånord. Også det fra tysk. På gammelnorsk het det mál, mål på moderne norsk.

En tredjedel lånord

Det kalles etymologi, læren om ordenes opprinnelse.

Om lag en tredjedel av språket vårt er faktisk lånord.

I hvert fall var det slik rundt årtusenskiftet, da språkforsker Helge Sandøy ved Universitetet i Bergen i boka Lånte fjører eller bunad? Om importord i norsk telte ordene merket som import i nynorskordboka og bokmålsordboka. Fra latin, gresk, fransk, tysk, engelsk og mange andre språk.

Importerte ordstammer, altså den delen av ordet som vi kan bygge videre på, var det enda flere av. Flere enn fire av ti stammer er lånt, forklarer Sandøy i en e-post til forskning.no.

Det betyr ikke at vi faktisk bruker like mange lånord, understreker den pensjonerte professoren.

Hva er opprinnelig?

Det er dessuten uklart hva ordboka mener er importert. For hva som er et lånord, finnes det ingen klar definisjon på.

Språkforskerne er enige om at det er det motsatte av arveord, som kan spores direkte bakover til forfedrene våre.

Men det varierer hvor langt tilbake i tid de mener at vi må gå for å finne de «opprinnelige» norske ordene.

Se video:

Spør en forsker: Hva er det rareste språket i verden?

Se video:

Hva er kebabnorsk i dag?