Arkeologen Asbjørn Engevik har skrevet doktorgrad om spannformede krukker fra siste del av eldre jernalder. Der de fleste leirkrukker er av sand, er disse spesielle krukkene enten blandet ut med store mengder finknust kleber eller fint revet asbest.

- Dette er materiale som holder på varmen og isolerer. Det vil være praktisk ved matlaging og materialet kan kanskje ha fungert som datiden teflon, sier Asbjørn Engevik.

Nå viste det seg med tiden at asbest er kreftfremkallende, og det er kanskje ikke
det sunneste materialet å koke grøt på i lengden…

Deler Norge i to

De spannformede leirkarene representerer et spesialistprodukt allerede i det 4. århundre. Arbeid fra ulike pottemakere viser til mulige produksjonssentra og verksteder, samtidig som de belyser problemstillinger omkring regionale grupper og regional identitet.

Utbredelsen av krukkene vitner om store regionale forskjeller i Norge. I alt er det funnet rundt 1 500 slike krukker, og utbredelsen sammenfaller med utstrekningen av det som senere skulle bli Gulatingslagen, flere hundre år senere.

Hele 80 prosent av krukkene er funnet i regionen fra Lindesnes til Romsdal.

- Det har ikke dukket opp et eneste eksemplar i Oslo og Akershus. Vestfold skiller seg ut med sine 33 krukker, men de aller fleste er gravd opp på Vestlandet. Rogaland har hele 576 eksemplarer, sier Engevik.

Han viser til at det var flere materielle regionale forskjeller i den samme perioden. Han peker blant annet på korsformede spenner som var vanlig i kvinnegraver på Vestlandet, men som er svært sjeldne på Østlandet.

- Den materielle kulturen i graver viser sosial tilknytning og markerer regionale forskjeller det ville vært spennende å rekonstruere, sier Engevik.

Ulike gravkulturer

I den aktuelle perioden gravla man også mennesker forskjellig øst og vest i landet. På Vestlandet var det vanlig med store hellegraver, hvor den døde ble plassert i store gravkister, som kunne være opptil fire til fem meter lange og ble dekket av store flate steiner.

Det skapte et stort jordfritt rom inne i kisten, som igjen har ført til at særlig mange gjenstander er bevart i denne regionen. På Østlandet ble de som skulle gravlegges ofte brent først, en gravskikk som antagelig er årsaken til at en finner færre godt bevarte gjenstander i denne regionen.

- Vi vet ikke hvilke forestillinger som ligger til grunn for de forskjellige praksisene. Arkeologiske observasjoner kan i alle fall bidra til å kaste nytt lys over regionaliseringsprosesser. Det er ikke bare på Balkan at lange historiske linjer legger føringer på dagens politiske situasjon og på politiske identiteter, påpeker Engevik.

Han kan ikke gi noe svar på om det var mange konflikter mellom øst og vest i Norge i eldre jernalder.

Våpen og smykker

- Både i de vestlige og østlige deler av landet ble det bygget et stort antall bygdeborger hvor folk kunne søke tilflukt over lenger tid. Det tyder i alle fall på at det ikke var noen fredelig periode. At menn tok med seg våpen i graven, tyder også på et deres ære var forbundet med det å være krigshelt.

At de spannformede leirkarene Asbjørn Engevik tar for seg i sin doktorgrad, finnes i gravene til både menn og kvinner, gjør dem til gode objekter for arkeologiske studier.

- Tidligere har en ikke alltid kunnet slå fast hvilke kvinner og menn som er gravlagt samtidig. I arbeidet mitt, har jeg blant annet synkronisert materiale fra manns- og kvinnegraver ved hjelp av leirkarene.

- Resultatet har gjort det mulig å korrelere og forbedre kronologien for deler av våpen- og smykkematerialet i den aktuelle perioden, sier Asbjørn Engevik.