17. august 1624 startet brannen som la den gamle middelalderbyen nesten fullstendig i aske. I tre dager herjet flammene.

Innen en drøy måned var beslutningen tatt om å flytte byen og starte på nytt ved å grunnlegge Christiania. 

Og innen året var omme, var tre kvinner halshugget. Men hva vet vi egentlig om den dramatiske historien?

Mange branner i gamle Oslo

Historiker Knut Sprauten beskriver den store bybrannen i 1624 som en totalt ødeleggende brann. 

Gamle Oslo hadde brent mange ganger i løpet av århundrene før brannen i 1624. Ifølge Sprauten kjenner vi faktisk til rundt 14 store bybranner. 

– Men det har nok vært flere, sier Ragnhild Hutchison til forskning.no. 

Hun er forsker, historiker og jobber med forskningsformidling i selskapet Tidvis. 

De har laget en visualisering av Oslo i 1680, slik det kan ha sett ut noen tiår etter at Christiania ble grunnlagt, som du kan se her. 

– Det brant ofte i Oslo, forteller hun. 

– Var en viltvoksende by

Middelalderbyen Oslo lå under Ekeberg, altså i området der bydelen Gamlebyen ligger i dag. Rester av middelalderbyen kan ses som ruiner, både mellom nyere bygårder og i Middelalderparken. 

Denne delen av byen ble forlatt etter kjempebrannen i 1624 – til fordel for en helt ny by på den andre siden av Bjørvika. 

– Gamle Oslo var en viltvoksende by, mens den nye Christiania var en borgerby for de  privilegerte, sier Johanne Bergkvist til forskning.no. 

Hun er historiker ved Oslo byarkiv. 

Ikke alle som bodde i Oslo, kunne bli med over til den nye byen, Christiania. De som bodde innenfor bygrensen, hadde flere privilegier enn dem som bodde på utsiden – i forstedene som etter hvert vokste fram, forteller Bergkvist. 

Det var mange grunner til å bygge en ny by etter at den gamle brant ned. Frykt for invaderende svensker var en av hovedgrunnene til å flytte byen. 

Men først: Hva var det som skjedde da byen brant?

Bybrannen: Husene lå tett

– Vi vet ganske lite om hva som skjedde, sier Ragnhild Hutchison til forskning.no. 

Byen hadde vokst fram i løpet av lang tid, og mange av husene hadde torv- eller tretak satt inn med tjære. Husene lå svært tett, og brannen må ha spredt seg fryktelig raskt og heftig når det først tok ordentlig fyr. 

Som det altså gjorde ganske ofte. Både i 1567 og i 1611 har det vært store branner, men brannen i 1624 var langt mer ødeleggende. 

Det var ikke mangel på ildsteder eller kilder til glør som kan ha startet brannen. Folk brukte ild til mye av både matlaging og andre dagligdagse gjøremål. Tobakksrøyking i piper hadde også begynt å bli vanligere.

– Hvordan Oslo var akkurat i årene rundt brannen i 1624, vet vi ikke så mye om, forteller Ragnhild Hutchison. 

Grunnen? Det brant rett og slett opp.

– Mye av kildematerialet brant opp, og infrastrukturen forsvant. 

Rett etter brannen var befolkningen og myndighetene også svært travle med å bygge opp hus og hjem, sier Hutchison. 

Arkeologer oppdager imidlertid stadig mer om den gamle middelalderbyen i forbindelse med store utgravinger de siste årene. For eksempel har rester av kongens vollgrav, kongsbrygga og gamle Oslos paradegate blitt avdekket.

Selv om vi i dag ikke vet stort om hva som skjedde, manglet det ikke på anklager mot syndebukker. Flere kvinner skal ha blitt anklaget for bybrannen, og mye tyder på at tre av dem ble henrettet.  

Dømt for trolldom? 

I boka Byen ved festningen : fra 1536 til 1814 beskriver Knut Sprauten at mistanken falt på flere kvinner på grunn av overtro og religion. 

«Innbyggernes fantasi må ha blitt stimulert av beretninger om merkelige hendinger før, under og etter brannkatastrofen. De begynte å se seg om etter trolldomskyndige eller andre som med grove forseelser kunne ha gjort Gud rasende, og heksejakten brakte god fangst», skriver Knut Sprauten. 

– Dette er en veldig god historie, men det er svært begrenset kildemateriale, sier historiker Johanne Bergkvist ved Oslo Byarkiv til forskning.no.

– Det er en del myter og historier, og tidslinjen sannsynliggjør historien. 

Tre av disse kvinnene ble henrettet flere måneder etter bybrannen, og samtidige regnskap viser at bøddelen – også kjent som skarpretter – kalt Jon Skarpretter fikk utbetalt penger for å halshugget tre kvinner i 1624. 

– Dette kommer fram fra lensregnskapene, sier Bergkvist. 

Dette er altså bevarte regnskap som viser at byen betalte penger for utøvd arbeid. Det er også beskrevet hvor lenge de satt i fengsel og regningen for føden. 

– Men det finnes ikke rettsdokumenter eller beskrivelser av hva slags trolldom det skal ha vært, sier hun. 

– Kildene er få og tolkbare. 

Mange trolldomsprosesser i Norge

Forfatter Per Olav Reinton har også utforsket hva som skjedde med disse kvinnene, blant annet i denne artikkelen i Klassekampen. 

Bergkvist trekker fram at det var mange trolldomsprosesser i Norge på denne tiden, noe som også kommer fram i Trolldomsarkivet, arkivet over hekseprosesseser hos Universitetet i Oslo. 

Hun har skrevet om et ektepar som ble forvist fra Christiania til Finnmark på 1660-tallet og som fikk en sentral rolle i de dramatiske hekseprosessene i Finnmark på denne tiden, som du kan lese mer om hos Dagsavisen.

Hvorfor flytte byen?

Etter brannen ble det fort bestemt at byen skulle bygges opp bak Akershus festning - på Akersneset. Allerede i 1567 skal det ha vært snakk om å flytte byen, etter både storbrann og angrep fra svenskene. Men den daværende kong Fredrik den 2. gikk med på å la byen ligge der den lå, ifølge lokalhistoriewiki.no. 

Etter brannen i 1624 var det imidlertid en annen konge som regjerte Danmark-Norge, og han var av en annen oppfatning. 

Det var Christian den 4., også kjent som Christian Kvart.

Han har hatt stor innflytelse på Norge og var blant kongene som skal ha vært mest interessert i Norge. Han skal ha vært her minst 25 ganger, ifølge Store norske leksikon. 

Historiker Knut Sprauten siterer kongens egen almanakk, hvor han har notert «Fundation af Byen og blev den kaldet Christiania» den 28. september 1624. 

En drøy måned etter brannen ble altså den nye byen grunnlagt, og den ble oppkalt etter kongen selv. 

Sprauten forteller at mange folk i Oslo ikke ville flytte byen. 

– Det var lite igjen i gamle Oslo. Og det var september, så det hastet å finne steder å bo, sier Hutchison. 

Borgermesteren i Oslo sendte et brev rundt 20. september hvor det ble lagt fram argumenter for hvorfor byen burde gjenoppbygges der den allerede var og hvor han la vekt på at gatene skulle bli bredere enn før. 

Men kongen hadde bestemt seg. Det ble en ny by.

Forsvar mot svenskene

Én av grunnene var svenskene, forteller Hutchison. 

– Man var oppriktig redd for dem, sier Ragnhild Hutchison.

– Christiania ble derfor bygget med forsvar mot svenskene i tankene. 

I tiårene før bybrannen hadde Danmark-Norge vært gjennom flere kriger med Sverige, og Oslo hadde til og med opplevd angrep på Akershus festning i 1567. 

På den nye plassen var byen lettere å forsvare, med festningen som beskyttelse mellom byen og fjorden. 

Selve bystrukturen i Christiania ble også svært annerledes fra den kronglete middelalderbyen Oslo. Ideen var å bygge en ny, moderne, rasjonell by etter europeisk mote, med rettvinklede kvartaler og rette gater.

– Dette ser vi fremdeles igjen i Kvadraturen i Oslo. 

Store, brede gater skulle gjøre det lett å skyte på svenske soldater med kanoner fra festningen hvis de invaderte byen over landjorda. Akershus festning skulle forsvare byen fra sjøen, forteller Ragnhild Hutchison. 

Murtvang

Den nye byen skulle planlegges rasjonelt og solid – helt annerledes enn gamle Oslo.  Det skulle være murtvang, altså at husene måtte bygges i mur. 

Den nye byen var hovedsakelig en by for velstående mennesker, siden mur var mye dyrere enn tre. Men den var også langt mer brannsikker.

– De brede gatene mellom husene er også brannhemmende, sier Hutchison. 

– De fleste husene fikk også takstein, noe som også hjelper til å minske brannfaren. 

Hun forteller at en del av byggene kanskje hadde murhus ut mot gaten, men at sidebygg, som ikke syntes så godt, kunne vært bygget av tre eller bindingsverk. 

Selv om ikke alle husene i Oslo var praktbygg av mur med takstein, var dette noe veldig annet enn middelalder-gatene i gamle Oslo. 

Flere av byggene fra den originale kvadraturen på 1620-tallet kan fortsatt sees i dag i Oslo. Blant de mest kjente eksemplene er Rådmannsgården i Rådhusgaten 19, rett ved skulpturen Hansken i sentrum. Den eldste delen av dette bygget er fra 1626. 

Men det var kostbart at alle skulle bygge i mur, og det ble heller ikke gjort, ifølge Knut Sprauten. 

Mange folk, både rike og fattige, fortsatte å bygde hus av laftet tømmer. Dette var så utbredt at kongen la ned et forbud på slutten 1630-tallet mot laftede hus i Christiania.  

– Når du bor i et land hvor det er trær overalt, er det kanskje vanskelig å unngå, sier Hutchison. 

Christiania varte i 300 år

Sammen med den mer staselige byen innenfor vollene Christiania, vokste det fram mer fattigslige strøk utenfor kvadraturen. I forsteder som Grønland, Gamle Oslo og Vaterland, hvor de strenge byggereglene ikke gjaldt. 

Men selv om byen skulle være mer brannsikker enn før, var den ikke kvitt branner. En ny storbrann herjet byen allerede i 1686, hvor mye av byens fattigere strøk ble hardt rammet, ifølge lokalhistoriewiki.

Byen overlevde denne og senere branner. Og navnet Christiania overlevde helt til 1924. Den sommeren, 300 år etter grunnleggingen av Christiania, bestemte Stortinget at hovedstaden skulle få sitt gamle navn tilbake. Fra 1. januar 1925 ble Christiania omdøpt til Oslo, og stedet der Oslo en gang lå, ble hetende Gamlebyen.

LES OGSÅ

Hvorfor hadde svenskene så kule fester på 1700-tallet?

Knuser myten om det fattige Norge