At Norge på slutten av 1800-tallet var et av Europas fattigste land, er blitt gjentatt gang på gang.

Myten er så etablert at Vitenskapsakademiet mandag 11. november satte av en hel dag til å diskutere den i en fullsatt sal.

Feil alt sammen

– Selvfølgelig var Norge for drøyt hundre år siden et veldig fattig land sammenlignet med i dag. Men folk i Norge var ikke fattigere enn naboene våre i Norden eller folk i de fleste andre europeiske land, sa Jan Eivind Myhre.

Han er professor og ekspert på 1800-tallet ved Universitetet i Oslo.

Sammen med myten om at Norge og nordmenn var så fattige, har det også hørt med å fortelle at vi var umoderne, udemokratiske og tilbakeliggende på en rekke områder.

Befolkningen var i det store og hele også en fordomsfull gjeng. Som bodde langt ute i periferien i Europa.

– Jeg vil påstå det motsatte, sa Myhre i Vitenskapsakademiet.

– Norge var rundt år 1900 blant de rikeste landene i Europa.

Norge hadde på dette tidspunktet verdens høyeste levealder. Vi var også en teknologisk ledende nasjon, der Hammerfest i Finnmark ble en av de første byen i Europa som fikk elektrisk gatebelysning. Den første kinoforestillingen i verden var i Paris, og den andre var i Christiania i 1896.

Norge hadde på dette tidspunktet i tillegg verdens høyeste lesekyndighet.

Vi var tidlig ute med stemmerett for kvinner. Vi lå også kulturelt langt framme, sammenlignet med flere andre land på denne tiden.

Er myten historikernes egen feil?

Hvor kommer da myten fra, som er blitt brakt videre av alt fra statsministre til forfattere, forskere og journalister. For ikke å snakke om skolelærere i klasserom.

Til fortellingen hører det gjerne at bare folk i Portugal, Hellas og Albania var fattigere enn oss på denne tiden. Sammen med en antakelse om at de fleste nordmenn var analfabeter for hundre år siden.

– Kanskje har vi historikere vært for lite flinke til å fortelle hvordan det sto til, antyder historieforskeren selvkritisk på vegne av faget sitt. Ett spor fører også til den kjente britiske økonomi-historikeren Angus Maddison (1926-2010) og en tilbakevist feiloppfatning om Norge som briten hadde.

Historikere og journalister er opphengt i det som er galt i samfunnet

– Jeg tror likevel ikke at historikere har hovedskylden for denne myten, sa Myhre og fremmet i stedet forslag om fenomenet tidsblindhet som en mulig forklaring.

Kanskje er forskjellen i rikdom mellom nå og da så stor, at vi tror at nordmenn også må ha vært fattige sammenlignet med andre folk i Europa på den samme tiden. Noe vi altså ikke var.

Kanskje handler det også om at historikere, i likhet med journalister, stort sett forteller om alt som går galt i samfunnet. Gode nyheter er ikke nyheter. Slik bringer vi hele tiden næring til forestillingen om at mye både har vært galt – og fortsatt er galt.

Vi er kort sagt opphengt i folks og samfunnets feil.

Spiller det noen rolle?

Spiller det så noen rolle om myten om Norge som et fattig land for hundre år siden, stadig resirkuleres?

– Ja, det gjør det, mener Jan Eivind Myhre.

– Blant annet gjør myten at noen kanskje nokså ufortjent kan ta æren for at vi er blitt et rikt land.

Disse noen kan være alt fra tilhengere av Arbeiderpartiet til tilhengere av en kapitalistisk markedsøkonomi. Andre vil kanskje peke på det mektige sosialliberale partiet Venstre på slutten av 1800-tallet, eller på LO og fagbevegelsen .

Kanskje verdens beste sivilsamfunn

Samtidig framhever historikeren statskirken og protestantismen vår som et viktig element på veien mot at Norge ble et velstående og moderne samfunn. De gjorde nemlig en stor innsats for lesekyndigheten hos folk.

– Lesekyndighet betyr ekstremt mye for utviklingen av et samfunn, sa Myhre i Vitenskapsakademiet.

Sammenlignet med andre europeiske land, var Norge på 1800-tallet også et relativt egalitært samfunn. Vi var et samfunn med relativt mye likhet, der også kvinner tidlig ble en del av demokratiet.

– Ikke så mange kom til orde i Norge på begynnelsen av 1800-tallet. Men senere utover på 1800-tallet ser vi at stadig flere blir hørt i samfunnet, ikke minst de mange bøndene.

Norge har også hatt en utstrakt forsamlingsfrihet sammenlignet med andre land.

Allerede for drøyt hundre år siden finnes det et stort antall grupper og foreninger som er organisert, uavhengig av staten. Som yrkesorganisasjoner, bondeforeninger, religiøse foreninger, bransjeorganisasjoner og andre interessegrupper.

Historieforskeren ved UiO drister seg til å komme med en sterk påstand: På slutten av 1800-tallet kan Norge ha utviklet det best organiserte sivilsamfunnet i verden.

Myhre understreker at dette spekulativt. Han våger likevel å fremme påstanden.

Hvorfor lå Norge så langt framme?

Men hvorfor var Norge et så pass rikt og velutviklet samfunn allerede rundt år 1900?

Hvordan ble Norge allerede for over hundre år siden del av en eksklusiv klubb med rike og utviklede land i Nordvest-Europa, inkludert USA, Canada, Australia og New Zealand?

Jan Eivind Myhre fremmer noen mulige forklaringer:

• Norge har lenge hatt en sterk stat. Det hadde vi allerede før frigjøringen fra Danmark i 1814.
• 1800-tallet var en lang fredstid for Norge.
• Vi fikk tidlig etablert en rettsstat og vi fikk tidlig et godt offentlig byråkrati.
• Kanskje har det noe med geografisk beliggenhet å gjøre. For et land med mye hav åpner det seg store muligheter til å drive med fiskeri og skipsfart. Havet åpnet også Norge mot verden, både økonomisk og mentalt.
• Norge har mye skog. Den har vi kunnet bygge mye av, den har vært brensel og den var i mange år vårt viktigste eksportprodukt.

– Eller kanskje ligger forklaringen i det norske mangesysleriet.

– I et land der jordbruket var skrint, fikk vi i stedet mulighet til å holde på med mye annet som både fiske, skipsfart, gruver, skogbruk og håndtverk.

Rettet 27. april 2020: Hammerfest var i 1891 en av de første byene i Europa som fikk elektrisk gatebelysning, ikke den første i verden, slik det opprinnelig sto i artikkelen.

------

Denne saken kan du også lese på engelsk på sciencenorway.no

Les mer:

Intervju med Jan Eivind Myhre på nettsiden til Vitenskapsakademiet.

Les også

Krigen fjernet det norske klassesamfunnet