Jernproduksjonen startet antakelig for rundt 3500 år siden i Lilleasia. I Norge har folk fremstilt jern i hvert fall i 2300 år. 

Mange ulike metoder er tatt i bruk siden den gang. 

Bergingeniør og professor emeritus ved NTNU Arne Espelund har holdt på i flere tiår med å finne ut hvordan våre forfedre fikk smibart og også herdbart jern. Han har også vært med å oppdaget jernproduksjonsanlegg og tidfestet de ulike epokene for jernproduksjon i Norge. 

Brukte én til to kilo jern i året

Malm til jernproduksjonen ble sanket inn på bakkemyrer på våren. Smelting – kalt jernvinna – foregikk gjerne på høsten. Etter at jernet var redusert, satt du  igjen med slagg. Rundt 400 steder i Trøndelag vises spor etter tidlig jernproduksjon.

Forholdene for jernproduksjon var ideelle i Trøndelag og Jämtland, med stor tilgang på både furuved og malm.

I dag er det slagghaugene vi finner  først. Espelund har studert små biter av jernslagg fra store slagghauger i Norge, Sverige, Island, Østerrike og Katalonia, og finner slektskap.

Slagghaugene du finner rundt omkring i Norge vitner om stor produksjon. Et gårdsbruk kunne bruke én til to kilo jern i året helt frem til middelalderen. Ikke mye sammenlignet med de 450 kilo vi bruker nå, men like fullt mye.

Norge er ideelt for å undersøke denne produksjonen. Ikke noe annet land har så mange godt bevarte anlegg fra flere perioder. 

Forklaringen er så at Norge er et grisgrendt land der mange av produksjonsstedene lå ved myrer langt unna folk flest. I Danmark er for eksempel det aller meste pløyd opp og sporene etter jernproduksjonen forsvunnet.

Godt planlagt produksjon

I 1982 var Espelund med på å oppdage jernproduksjonsanlegget på Heglesvollen i Levanger i Nord-Trøndelag. Her foregikk jernvinna for 2000 år siden.

Forskerne fant fire ovner. Én av disse ovnene gravde de ut.

De fant i alt 96 tonn slagg. Slagget fordelte seg likt mellom de fire ovnene. Derfor er det sannsynlig at dette var ovner i drift samtidig, men i ulike stadier av en fremstillingsprosess.

Det er helt vanlig å finne fire ovner ved siden av hverandre. Av en eller annen grunn er det alltid vann i forkant av ovnene. Vi vet ennå ikke hvorfor.

– Vi regner med at arbeidslag på rundt 10 personer jobbet sammen, sier Espelund.

Vi snakker altså om en godt planlagt produksjon og en industribedrift med periodevis drift i alle ovnene.Målet var å fremskaffe best mulig metall til redskaper og våpen gjennom hardt arbeid, ifølge Espelund.

Det beste jernet

De involverte må ha vært høyst spesialiserte arbeidsfolk som ble tatt ut av matproduksjon og annet nyttig arbeid for å lage jern i sommermånedene. Jernet var altså viktig. Det var også av høy kvalitet.

– Mye er jern med rundt 0,2 prosent karboninnhold. Det tilsvarer det beste jernet en smed kan få, sier Espelund.

Da er nemlig jernet godt smibart uten å bli sprøtt. Men det ble også fremstilt andre typer jern, avhengig av anvendelsesområde. Hvordan de fikk til å lage et så godt jern? Espelund har studert dette et halvt liv, men foreløpig vet han ikke helt hvordan de fikk det til. Ingen vet med sikkerhet.

Professoren mener at denne fremstillingen kan sammenlignes med teknikk som ble brukt i Romerriket, og det i et område uten skriftspråk eller imponerende bygninger.

Denne første teknologien var i bruk i Norge fra rundt 300 f. Kr. til 600 e. Kr. Produksjonen var såpass stor som rundt 40 tonn jern per år rundt år 200. Mye av jernet ble antakelig eksportert sørover til Kontinentet. Fosforfritt eggstål var nemlig ettertraktet.     

Rundt år 600 e. Kr. stanset hele produksjonen. Den lå brakk i flere år.

Krakk

– Jeg tror at markedet falt sammen, sier Espelund.

Krakket faller sammen med pest og hungersnød i Europa.

Tradisjonell kunnskap kan forsvinne ut allerede etter et par generasjoner, og kunsten å fremstille jern ble overført gjennom handling, ikke gjennom skrift. Snart visste ikke folk i Norge lenger hvordan jern skulle lages.

– De måtte starte helt på nytt, sier Espelund.

De gamle produksjonsmetodene forsvant dermed ut, men nye ble utviklet. Inntil vi får et nytt krakk med Svartedauden på midten av 1300-tallet. Samme historie. Enda en ny produksjonsmetode måtte finnes opp på nytt.

Hvor kom det fra?

Espelund mener teknologien til den eldste jernproduksjonen i Norge opprinnelig kom østfra, kanskje fra Georgia. Han har kommet over publikasjoner om jernfremstilling der.

Ovnene kan minne om dem vi har. Kjemiske analyser av slagget fra Georgia viser ikke noe samsvar med prøver fra Norge, men ovnene med slaggroper er tilsynelatende ganske like.

Ovnene er rundt 500 år eldre enn de norske. Kanskje fikk vi teknologien fra Midtøsten.

Espelund håper å reise til Georgia for å søke faglig kontakt. Men hele sannheten omkring tidlig jernproduksjon i Norge får vi kanskje aldri.

Referanser: 

Arne Espelund. The evidence and the secrets of ancient bloomery ironmaking in Norway. Arketype forlag, 2013.