Etter en lang og svært omflakkende tilværelse til stein å være, ble Olavssteinen, som åpning av olsokdagene i 2007, overført fra Stiklestad Nasjonale Kultursenter tilbake til Stiklestad kirke.

Og det i regi av Den norske kirke og det statlige kultursenteret, i form av en prosesjon med all den pomp og prakt du kan tenke deg.

Men en ting hadde de glemt å ta høyde for; nemlig konsekvensene av denne handlingen…

Første evangelisk-lutherske relikvie?

– I ettertid har nok konsekvensene av denne seremonien gitt de involverte mer å tenke på enn først planlagt, kanskje mest for kirka og teologien, sier forsker Idar Kjølsvik ved Høgskolen i Nord-Trøndelag.

– For i og med at de valgte å markere Olavssteinens hjemkomst nettopp i form av en slik prosesjon, må Olavssteinen nå, etter alle kunstens regler, anses som en relikvie.

En relikvie er helgenlevning, eller en ting som helgener eller martyrer sies å ha eid eller stått i berøring med, og som antas å ha undergjørende kraft og derfor blir dyrket.

Og her er det heller ikke hvilken som helst relikvie; sannsynligvis er det den aller første offisielle evangelisk-lutherske relikvie!

– For evangelisk-luthersk kristendom har aldri innført nye relikvier. Og det er så fjernt fra denne kristendomsforståelsen å gjøre det, at den heller ikke har reflektert teologisk rundt relikvier.

– Følgelig har Nidaros bispedømme, Sør-Innherad prosti og Stiklestad menighet skrevet seg inn i historiebøkene, og dette kan man ikke overse, sier Kjølsvik.

Relikvieprosesjonen

– Man kunne overført steinen til kirka ved hjelp av en vaktmester og ei trillebåre, sier Kjølsvik.

– I stedet ble det arrangert en overdådig prosesjon, i regi av Den norske kirke, i samarbeid med et statlig kultursenter. Dette gjør det hele meget spesielt, og man er nødt til å ta konsekvensene av det, fortsetter forskeren.

Til stede i prosesjonen er blant annet fungerende biskop, tre bispekandidater, prost og pilegrimsprest, i tillegg til kommunens ordfører, kultursenterets direktør og “bygdens beste menn”, nemlig Olsokkoret.

- Og det mest avgjørende er at Det guddommelige nærvær her er representert ved en trøndersk kuppelstein! Følgelig må dette anses som en relikvieprosesjon, sier Kjølsvik.

I så fall den første evangelisk-lutherske relikvieprosesjon han kjenner til.

Prostens kalde føtter

Idar Kjølsvik er doktor i systematisk teologi, og ble våren 2008 kontaktet av prosten i Stiklestad, som da så smått hadde begynt å få kalde føtter.

I tida etter prosesjonen strømmet nemlig folk fra alle himmelretninger til kirka, for å gnikke og gnu på og kjenne kraften av Olavssteinen.

Og ikke bare det; en vikarprest i kirka fortalte i ettertid at da han skulle vie et usedvanlig nervøst brudepar, fikk han ekteparet til å knele ved steinen for å finne roen.

– Med andre ord arrangerte han en helbredelsesgudstjeneste med en relikvie, nemlig Olavssteinen. Dette er nøkternt sagt litt spesielt i en luthersk kirke, sier Kjølsvik, som ble utfordret til å gjøre en teologisk betenkning av det hele.

Kuppelstein med omflakkende tilværelse

Slaget på Stiklestad i 1030 skulle bli et symbolsk vendepunkt både for kristendom og kongedømme, og Olav Haraldson får æren for å ha innført kristendommen i Norge.

Etter tradisjonen døde Olav av tre sår. Først fikk han en alvorlig skade av et øksehogg, hvorpå han lente seg mot en stein og kasta fra seg sverdet.

– Steinens historisitet kan imidlertid verken bevises eller motbevises, sier Kjølsvik.

– De eldste kildene nevner ingen stein, ikke en gang Olavssaga gjør det. Olavssteinen kommer inn i fortellingene først på 1200-tallet.

Når det gjelder den fysiske steinen som nå ligger i alteret i Stiklestad kirke, så dukket den opp under kirkegulvet foran alteret like før 1930, i forbindelse med restaureringsarbeidet til 900-årsjubileet.

Steinen havnet via omveier hos Riksantikvaren, før den i 1985 ble overført til Verdal Museum. Her ble den på ny gjenstand for hyppige flytteprosesser, før den i 2007 altså ble ført tilbake til Stiklestad kirke.

– Også her er det umulig å verken bevise eller motbevise om det dreier seg om middelalderens stein. Det mest interessante er uansett at steinen nå ligger i kirka igjen, sier Kjølsvik.

Positivt eller negativt?

Selv om de involverte ser ut til å ha blitt tatt på senga i denne saken, har Kjølsvik tro på at det meget gjerne kan komme noe positivt ut av det hele.

– Steinen vekker spørsmålet om det er det på tide å utvide teologien, sier Kjølsvik.

– Tro forandrer seg hele tiden, noe den også skal gjøre. Det er vår oppgave som forskere å utvikle ny tro for neste generasjon, noe det er for lite refleksjon rundt i Norge i dag.

– Steinen materialiserer tanken om et hellig sted på Stiklestad. Men den viser med det også svakheter ved evangelsk-luthersk tro, som er for svak når det gjelder å gi kjøtt og blod på trua, sier Kjølsvik, og legger til at man her har noe å lære av både katolikker og ortodokse.

– Og finner man ut at steinen kan vise at Gud forstås som nærværende på Stiklestad, kan den komme til å bli meget viktig, også i forhold til hvordan Olavssteinen kan og skal brukes, men også avgjørende for Kirkens og pilegrimenes forhold til Stiklestad overhode, fortsetter Kjølsvik.

Spiritualpresentisk relikvielære

Kjølsviks avgjørende poeng så langt i analysene av Olavssteinen som relikvie, er at man kan utvikle en såkalt spiritualpresentisk relikvielære; en lære om Åndens nærvær, som ligner på en bestemt lære om nattverdens brød og vin i reformasjonstiden.

Calvin og Zwingli sa da at Gud er nærværende i våre hjerter gjennom Den Hellige Ånd, og at Ånden kan ta i bruk gjenstander som brød og vin til å skape tro.

– På samme måte kan vi si at Den Hellige Ånd i våre hjerter kan ta i bruk Olavssteinen for å minne oss om Jesus og det han gjorde for oss. Klarer man det, ja da har Olavssteinen sin berettigelse også i en evangelisk-luthersk sammenheng, avslutter Kjølsvik.