Det var en kvinnegrav. Men da hun ble begravd for omtrent 1200 år siden, ble hun lagt på akkurat samme sted som en mann ble gravlagt minst 350 år tidligere.

Så det er også en mannsgrav, det som arkeologene fra NTNU Vitenskapsmuseet sist sommer fant i en lav steinrøys på Horvnes, nord for Sandnessjøen.

– Jeg har aldri funnet noe lignende før, sier arkeolog Birgitta Berglund.

Hun har drevet undersøkelser på Helgelandskysten siden 1972, og er prosjektleder for utgravingene.

– En dobbelgrav der de to personene er gravlagt på akkurat samme sted, men med så lang tid imellom, er veldig spesielt.

Avslørt av tidens tann

Det forseggjorte kammeret viste seg å inneholde både beinrester og gravgods. Og beinrestene var unormalt godt bevart, på grunn av det kalkholdige jordsmonnet.

Da arkeologene fant 24 løse tenner rett over hodeskallen med fire-fem synlige tenner, var den logiske konklusjonen at de til sammen utgjorde tanngarden til én person. Antallet stemmer da også bra med det voksne personer har av tenner.

Men etter at hodeskallen ble fraktet til museets laboratorium i Trondheim, avslørte hemmeligheten seg.

Én måtte bli to

Etter at jord, masse og røtter ble forsiktig fjernet fra hodeskallen, viste det seg at den hadde alle sine tenner i behold! De løse tennene kunne dermed ikke tilhøre samme person – og det ble klart at to personer var gravlagt på akkurat samme sted.

For det viste seg også at hodeskallen og mesteparten av beinrestene tilhørte en ”han” – til tross for alle kvinnegjenstandene en fant øverst i graven. De gjenstandene tilhørte nemlig kvinnen som ble begravd sist, og som nesten er forsvunnet – altså med unntak av tennene og litt til.

Mannen hadde sine egne gjenstander, funnet lenger ned i jordlagene. Han hadde blant annet fått med seg et spyd og fyrtøy, og en bergkrystall var lagt på brystet hans. Kvinnen hadde fått med seg blant annet en saks, en sigd, en oval spenne og flere perler.

Sikrer DNA

Foreløpige analyser tyder på at mannen ble begravd i yngre romertid, cirka 200–400 e.Kr. Kvinnen ble gravlagt minst 350 år senere, trolig rundt 750–800 e.Kr., altså rett før vikingtiden.

Og altså rett oppå mannen, enda det ville vært plass til å legge henne andre steder i kammeret.

Hodeskallen, mesteparten av det øvrige skjelettet og flere andre funn ble fraktet til Trondheim med jordmasse rundt seg. De ble ”ferdigutgravd” i NTNU Vitenskapsmuseets laboratorium.

Denne såkalte preparatutgravingen, altså at gjenstandene ikke deltaljutgraves i felten men i kontrollerte omgivelser, fører til bedre sikring av DNA og annet materiale.

Men hvorfor?

Det skal nå gjøres DNA-analyser av de to skjelettene, og kanskje finner forskerne ut om de tilhører samme slekt.

Det er også mange andre muligheter til å analysere skjelettene videre, for eksempel ved å bruke isotopundersøkelser for å finne ut hvilken mat de spiste.

Men det største spørsmålet blir kanskje stående ubesvart:

Hvorfor ble denne kvinnen gravlagt i en manns flere hundre år gamle gravkammer?