I andre halvdel av 800-tallet dør en betydningsfull kvinne på gården vi i dag kaller Skeiet på Vinjeøra, sør i Trøndelag. Den dødes klær festes med en skålspenne i forgylt bronse og en korsformet spenne, lagd av et seletøybeslag fra Irland.

Kroppen legges så i en båt på omkring syv-åtte meter. Gravgaver får hun også med seg på ferden til dødsriket, deriblant et perlekjede, to sakser, et spinnehjul – og et storfehode.

Så langt er det ikke noe ekstraordinært med dette gravferdsritualet. Det er først når båten med kvinnen begraves, at vikingene på Vinjeøra gjør noe som vil vekke undring hos arkeologer mer enn 1000 år fram i tid.

Kvinnen legges nemlig ikke i en ny grav. I stedet blir en båtgrav fra 700-tallet møysommelig gravd fram. Dette er en større båt, antagelig mellom ni og ti meter lang, og i den ligger det en mann utstyrt med våpen. Båten med kvinnen legges forsiktig ned mannens båt, og så begraves de begge.

Hvem var de to og hvorfor ble de begravd sammen, selv om de døde med rundt 100 års mellomrom?

Håper på DNA-analyse

Disse spørsmålene stilte NTNU Vitenskapsmuseets arkeologer seg, da de i oktober igjen brakte båtgravene fram i dagens lys. Det spesielle funnet ble gjort under utgravingen av gravfeltet til en av vikingtidens gårder på Vinjeøra, som gjøres i forbindelse med utbedring av E39.

Nær sagt alt treverket i båtene var råtnet vekk. Det var kun litt igjen i kjølen på den minste av de to båtene. Båtnaglene lå likevel der de opprinnelig hadde vært, og ved å se på naglerekkene kunne arkeologene konstatere at de hadde funnet to båter i én.

– Jeg hadde hørt om gravhauger med flere båtgraver, men aldri om en båt som har blitt gravd ned i en annen båt, forteller Raymond Sauvage som er arkeolog og prosjektleder for utgravingen.

– I etterkant har jeg fått vite at det på 1950-tallet ble funnet noen få dobbeltbåtgraver på Kaupangen i Tjølling i Vestfold, men vi kan likevel si at dette er et ukjent fenomen.

Fant hodeskalle

Jordsmonnet på utgravningsområdet gjør at det er dårlige bevaringsforhold for levninger. Gleden var derfor stor da arkeologene fant deler av hodeskallen til kvinnen i den øverste båtgrava.

– Forhåpentligvis vil det være mulig å hente ut DNA fra hodeskallen, som kan gi oss mer kunnskap for eksempel om hvordan hun så ut. Dette forutsetter at vi får lov, for det er et strengt etisk regelverk rundt forskning på menneskelig beinmateriale, sier Raymond Sauvage.

Isotopanalyse kan være en annen kilde til kunnskap om kvinnen i båtgrava. Isotoper er varianter av samme grunnstoff, og disse varierer mellom ulike matkilder og mellom geografiske steder. Isotopanalyser fra tenner og skjelett kan derfor vise hvor en person er født og har oppholdt seg i løpet av livet, og hva han eller hun har spist.

Irsk spenne

Den korsformede spennen som ble funnet i kvinnens grav kan også fortelle oss mye om både henne og samfunnet hun var en del av.

– Vi kan se ut fra både dekorasjonen og selve utformingen at den kommer fra Irland, og at den en gang har vært del av et seletøybeslag.

Det forteller forsker Aina Heen Pettersen ved Institutt for historiske studier ved NTNU. Hun skriver doktorgrad om betydningen av irske og engelske gjenstander som ble bragt til Norge under vikingtiden.

– Det var vanlig at vikingene delte opp slike dekorative seletøybeslag og gjenbrukte dem som draktsmykker. På baksiden av beslaget fra Vinjeøra er det bevart flere hemper som opprinnelig har festet lærreimer til seletøyet. I den ene hempen har de nye, norrøne eierne festet en nål, slik at den kunne brukes som spenne.

Signaliserte status

Pettersen forteller at slike spenner antagelig var en ganske eksklusiv form for draktpryd. De er ofte funnet i velutstyrte – om enn ikke spesielt rike – graver. Dette tyder på at beslagene ble fordelt blant dem som deltok på vikingferder eller bidro i organiseringen av reisene.

– Langferdene – enten det dreide seg om plyndring, handel eller andre ekspedisjoner – var sentralt i det norrøne samfunnet. Deltagelser i denne virksomheten var derfor viktig, ikke bare for å anskaffe materielt gods, men også for å heve sin egen og familiens status, forklarer Pettersen.

– Ved å innlemme gjenstander fra disse reisene som draktsmykker signaliserte man et tydelig skille mellom de som tilhørte segmentet av befolkningen som reiste ut og de andre i lokalsamfunnet.

Mulig i slekt

Mannen som var begravd i den største båten hadde fått med seg både spyd, skjold og enegga sverd i graven. Det er disse våpnene som gjør at arkeologene sikkert kan tidfeste graven til 700-tallet.

– Stilen på sverd endrer seg gjennom århundrene, og det gjør at vi entydig kan datere denne graven til 700-tallet – perioden som kalles merovingertiden. Det forutsetter selvsagt at vi ikke har med en vikinghipster å gjøre, sier Raymond Sauvage med et smil.

Men hva var forbindelsen mellom ham og kvinnen i den andre båtgraven?

Sauvage sier det er nærliggende å tenke at de to var i slekt. Vikingene på Vinjeøra hadde nok en klar formening om hvem som lå i gravhaugene. Dette var kunnskap som gikk i arv i generasjoner.

– I vikingetidssamfunnet var slekt svært viktig, både for å markere status og makt og befeste eiendomsrett. I den første lovgivningen om odelsrett som kom i middelalderen krevde man at slekten hadde eid jorden i fem generasjoner. Dersom det var tvil om eiendomsretten skulle man kunne spore slekten sin til «haug og hedni» – altså til gravhauger og hedendom, sier Sauvage.

– Med det som bakteppe kan man se for seg at de to ble begravd sammen for å markere slektas eiendomsrett til gården i et ganske skriftløst samfunn, sier Sauvage.

Monument i landskapet

Båt-i-båt og interessante gravgaver er ikke det eneste som gjør arkeologene entusiastiske til dette funnet. De to båtgravene er nemlig gravd ned helt i kanten på den største gravhaugen på området, og denne plasseringen sier Sauvage neppe er tilfeldig.

– Disse tre leddene med forbindelse – mellom de to båtgravene og mellom båtgravene og gravhaugen – er veldig spennende. De to båtgravene er dessuten plassert ytterst på en skrent, med utsikt over Vinjefjorden. Dette må ha vært et monument som var godt synlig langs ferdselsveiene i området

Alderen på gravhaugen bidrar også til litt ekstra kribling i Raymond Sauvages arkeologhjerte.

– Gravhaugen må naturlig nok være eldre enn den eldste av båtgravene, altså tidlig merovingertid. Da kommer vi over i en svært spennende tid i Skandinavisk historie, som det er generelt få funn fra.

Dessverre er den store gravhaugen helt pløyd vekk, gjennom flere hundre år med jordbruk. Det er likevel håp om å gjøre funn av gjenstander når dette området skal undersøkes nærmere neste sommer.

– Foreløpig har vi funnet knappen til en såkalt ryggknappspenne. Dette tyder på at gravhaugen kan ha rommet en rikt utstyrt kvinnegrav fra merovingertid, sier Sauvage.

Artikkelen er produsert og finansiert av NTNU

NTNU er én av 77 eiere av forskning.no. Deres kommunikasjonsansatte leverer innhold til forskning.no. Vi merker dette innholdet for å tydelig skille formidling fra uavhengig redaksjonelt stoff.
Her kan du lese mer om ordningen.

Fikk du med deg disse artiklene fra NTNU?

Fant rester av dødehus fra vikingtida

Griseprat i tusen år

Sølvet fra Silkeveien