Sommeren 1913 ble det funnet 61 sølvmynter under graving av en grøft i en myr på gården Holtan i Orkdal. Myntene var alle islamske dirhemer, preget i perioden mellom 896/897 og 950/951.

Det tilsvarer år 283 og 338 etter islamsk tidsregning, som begynner med Hijra – Muhammeds utvandring og eksil i Medina i 622.

En tilsvarende mynt var allerede funnet på samme sted i 1905, og i 1920 ble det gjort funn av ytterligere tre mynter. Det samlede antall kom opp i 65, og besto av både hele mynter og mindre biter.

– Alle myntene kom til Norge og ble gravd ned samlet en gang i andre halvdel av 900-tallet. Hvem som eide disse myntene, og hvorfor de ble lagt i jorden, vet vi ikke, forteller myntekspert Jon Anders Risvaag ved NTNU Vitenskapsmuseet.

Ingen bilder

Som et samlebegrep på den typen mynt som fantes i Holtanfunnet, brukes som oftest kufisk. Dette er en betegnelse på islamske mynter som ble preget etter kalifen Abd Al-Maliks myntreform i 698.

Kufiske mynter karakteriseres av at de kun har innskrifter og ingen bilder. Funnet fra Holtan er den nest største kufiske myntskatten som er funnet i Norge. Bare et funn fra Grimestad i Stokke kommune i Vestfold er større, med 77 mynter.

Det er i forbindelse med Vitenskapsmuseets utstilling «Afghanistan – den gjemte historien» at numismatiker Risvaag har hentet fram myntene, slik at publikum kan oppleve den eldgamle afghansk-trønderske forbindelsen.

• Museet viser også noen av myntene i en nettutstilling: Myntskatten i Orkdal

Veikrysset på Silkeveien

– Holtanfunnets mynter stammer alle fra byer i dagens Afghanistan, Usbekistan, Iran, Syria og Russland. De fleste av myntene i funnet ble preget i de store handelsbyene Samarkand og Tasjkent (al Shash) i dagens Usbekistan.

– Disse var store og svært viktige byer som lå langs silkeveien til Kina. Regionen lå mer eller mindre midt i «veikrysset» mellom øst og vest, med en omfattende handel og hvor mynt hadde vært i bruk i flere hundre år, forteller Risvaag.

– Ti av myntene i Holtanfunnet stammer fra dagens Afghanistan, nærmere bestemt de to myntstedene Balkh i dagens provins med samme navn, og Andaraba, eller Adarabah, i dagens Andarab-provins. Balkh, en av verdens eldste byer, er i dag en by med litt under 13 000 innbyggere cirka 20 km nord-vest for provinshovedstaden Mazar-e Sharif.

– Under navnet Bactra var den en av antikkens største byer, og et viktig senter for zoroastrismen, Zarathustras lære.

Den viktigste sølvkilden

– Handelsveiene mot øst skulle gjennom et par hundreår bli den viktigste kilden til sølv i Norden. Betydelige mengder sølv i form av kufisk mynt fant på denne måten veien til Skandinavia.

– Mer enn 80 000 mynter er funnet, de langt fleste i Sverige, forteller Risvaag.

– Det nordligste funnet av kufisk mynt i Norge, en dirhem fra Samarkand preget i 906/907, er gjort på Bleik på Andøya i Nordland i 1893. Det tilsvarer en distanse på rundt 5000 km fra produksjonsstedet.

Gravering uviktig for vikingene

Risvaag understreker at hva som var gravert på myntene, hadde mistet sin betydning på veien hit:

– Når de kufiske dirhemene kom til Skandinavia, var de ikke lenger å regne som mynt med en bestemt, garantert verdi, men ble behandlet som rent sølv etter vekt. Dette kan vi se av måten de har blitt behandlet på.

– Mange av myntene har små hakk som stammer fra testing av sølvkvaliteten. Man skar med knivspissen i mynten for å se om det var like godt sølv inni som utenpå.

– Mynter ble også delt opp i mindre biter etter vekt, og flere har spor etter smykkeanheng eller er gjennomhullet for montering i f.eks. halskjeder og smykker.

– I denne sammenhengen er det også viktig å huske på at det ikke fantes sølvgruver i Norge på denne tiden. Dirhemene var på den måten også en viktig kilde til sølv for bruk i andre sammenhenger.

– Som en følge av dette vil nok flere av vikingtidens sølvsmykker kunne være laget av nedsmeltede dirhemer, avslutter forskeren.