Griseprat i tusen år

Å, så artig det er å bruke forbudte ord! Det syntes forfedrene våre også.

Publisert
Felleg er fud sin bylli. (Foto: NTNU)
Felleg er fud sin bylli. (Foto: NTNU)

Den som måtte tro at det tilhører vår egen tid å skrible “stygge” ord på dovegger og plankegjerder når man tror seg usett, må pent tro om igjen. Mennesket er seg selv lik, og trolig har vi frydet oss over å leke med tabuord helt siden vi fikk et språk.

Dette kan Karin Fjellhammer Seim fortelle om. Hun underviser i norrønt språk og litteratur ved Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet (NTNU), og har en nokså spesiell, liten særinteresse: Hun forsker på obskøniteter; grove betegnelser på kjønnsdeler og kjønnsliv. Og det er ikke fra dagens dovegger hun henter sitt forskningsmateriale. Det er fra nesten tusen år gamle runepinner, gravd ut i bygrunnen i Oslo og Bergen.

Homofile og nymfomane

For våre forfedre var ikke just blyge når de satt slik og ristet runer i forbifarten. Kjønnsliv var gode greier, da som nå, og på runepinner gikk man rett på sak. Her ble det kunngjort at Ek kann gilja! (jeg kan forføre, ligge med jenter), så vel som at Smidr sard Vigdísi (smeden pulte Vigdis) og at Áli er strodinn i rassin (Åle er pult i ræva).

- Det var straffbart å beskylde noen for homoseksuelle handlinger. Likevel finner vi mange norrøne tekster om dette, med ordene rass-argr eller rass-ragr - betegnelser for en umandig, homofil, pervers eller foraktelig person. Mannfolkgærne eller nymfomane kvinner ble omtalt som fudorg, forteller Seim.

Tvetydig alfabet

Nettopp ordet fud går igjen i mange innskrifter. Det var det vanligste ordet for det kvinnelige kjønnsorgan - og lever den dag i dag i norske dialekter som betegnelse for det samme, eller for området mellom rumpeballene.

En fudflogi var en mann som flyktet fra festekvinnen sin; og var du sjakkmatt med dronningen i brettspill, var du fudryttumát.

Det artige med fud, synes Seim, er at ordet skrives med de tre første runene i runealfabetet, futharken, slik vi har A, B og C i dagens alfabet. Dette kan være en tilfeldighet, for runealfabetet er eldre enn det norrøne talemålet, men på ett eller annet tidspunkt ble det altså et sammenfall mellom det skriftlige “ABC” og det muntlige “fitte”.

- De som lærte runer, lærte dem etter alfabetet, og det finnes et stort runemateriale der det bare står fud, eller der teksten begynner med fud-, mens resten er mer uklart. Så er jo spørsmålet om de har skrevet fy-ord, eller bare øvd seg på alfabetet, sier Seim.

Grove tilnavn

Ingen tvil er det derimot på den bergenske runepinnen der det står at Jón silkifud, Guttormr fudsleikir og Jón fudkúla henholdsvis eide, ristet og tolket pinnen. Navnene Jón Silki, Guttormr Sleikir og Jón Kúla er kjent fra sagatekster og en gravstein.

- Så kan vi jo spekulere på om disse personene i virkeligheten ble kalt silkefitte, fittesleiker og fittekule da de levde, men at tilnavnene ble betraktet som så uanstendige at de måtte sensureres før de havnet i sagaen og på gravsteinen. Eller om det var slik at noen på Bryggen i Bergen moret seg med å føye tabuord til høyst respektable navn, sier Seim.

- Skjønt, hvor tabu disse ordene egentlig var, er det jo ingen som riktig vet. Kanskje folk rett og slett snakket sånn, sier Karin Fjellhammer Seim.

Kastrerte eventyr

Dametoalett på NTNU, Dragvoll, 2003. (Foto: NTNU)
Dametoalett på NTNU, Dragvoll, 2003. (Foto: NTNU)

- Obskøniteter har alltid eksistert. Vi kan sikkert trekke en sammenhengende linje fra 1000-tallet til i dag, sier Tor Erik Jenstad. Han er språkforsker ved NTNU og har folkelige ord og uttrykk fra Midt-Norge som spesiale.

- Men bruken er vanskelig å belegge, fortsetter han.

- Som klare tabuord er de bare unntaksvis bevart i skriftlige kilder. Det handler stort sett om muntlige overleveringer og om det vi kan kalle en doveggkultur.

Likevel: Petter Dass (1647-1707) var frodig i sin dikteriske omgang med kroppsdeler, på samme måte som Luther var det. Også den norske dikteren Conrad Schwach (1793-1860) var frittalende i sine memoarer, når han skildret sin seksuelle debut og sine bordellbesøk.

Asbjørnsen og Moes opprinnelige nedtegnelser inneholdt atskillig frimodig omtale av både kjønnsorganer og kroppsprodukter. Her har karfolka pill, stav, kukk og pilt; kvinnfolka har fitte, mus, skrev og kuse - og begge kjønn kan smykke seg med fu eller ræv. Med den både fiser, frater og driter de. (Og påfallende ofte er den mannlige hovedpersonen en prest?) Men historiene ble både frisert og kastrert før de ble sluppet løs på det dannede publikum i 1841.

- 1800-tallet, med alt sitt snerperi, ødela mye, beklager Jenstad.

Baken og alt dens vesen

Hvilke fy-ord som har overlevd siden vikingtida, er vanskelig å si. Men Jenstad vet at i hvert fall den kroppsdelen vi sitter på, kort sagt ræva (dvs. revne, rift), finnes omtalt i norrøne skrifter.

- Ræv går igjen som skjellsord gjennom historien, det kunne skrives bøker om det, smiler forskeren, og gir noen kjappe eksempler fra Trøndelag: deigræv (tjukk, klumpete person), godmatræv og røffhøltrast (ekkel person).

Minst tusen år gamle er også ord som bæsj, drit og skit. Også de forekommer i utallige og alltid negative sammensetninger: skitræms, skjuttulur, skitlaup (overlegen, ekkel eller simpel fyr), skithøne (kry og viktig kvinnfolk).

Forskeren har også notert seg det nokså ufyselige skjellsordet skjuttufett. I nordnorsk finner vi noe tilsvarende: slogfetta og guano(gjødsel)fetta. Her har vi en nærmest uslåelig kombinasjon av ekskrementer og kjønn.

Imponerende presist

For bakenden og det som kommer ut av den, blir aldri så herlig tabu som kjønnsorganene og alt vi foretar oss med dem.

Kuk er muligens i slekt med kjuke, som har flere betydninger: sopp, klump på tre, kongle - eller ostemasse. Fitte kan henge sammen med det norrøne fita som betyr feit væske, eller fit som betyr glinsende eller fuktig. Eller altså med fud.

Begge ordene er dårlig dokumentert i eldre tekster, men man kjenner i hvert fall til en Aslakr med tilnavnet Kúkr som levde i Båhuslen på 1400-tallet. Fra nyere tid har imidlertid Jenstad et rikt tilfang av folkelige ord, særlig av det beskrivende slaget.

- Et imponerende presist og mangfoldig begrepsapparat, sier han og nevner som eksempler strytpille (en penis der forhuden dekker hodet), segeiste (lang testikkel) og attmyst (plasseringsbeskrivelse av kvinnelig kjønnsorgan). På Strinda, for en generasjon eller to siden, brukte man uttrykket å jakkel (dvs. spikke) hoinnfett om å småplystre.

Kjønn som skjellsord

Også kjønnsordene har siden tidenes morgen blitt brukt som skjellsord, tror Jenstad. Verken ei hønfitte eller en kuklest bør føle seg beæret. En kukfarlig person framviser stygg oppførsel. Å spelle som ei fitte bærer ikke bud om høy musikalsk eller sportslig kvalitet. Og de som omtaler barnebidrag som fitteskatt, er neppe de største tilhengerne av kvinnefrigjøring.

Men Jenstad finner også både ironi (marmorskræv eller stålmus, utilgjengelig område), humor (fettrestar, sterk vind) og kjærlighet (gullhøne, gullgås) i referansene til kvinners underliv.

Så har vi alle betegnelsene på kåte mannfolk og løsaktige kvinnfolk. Jentefuter heter gjerne noe på kåt- eller gra-: grakatt, grastamp, kåtsekk, mens lettsindige floksførkjer også får navn av knåddåtrau (et trau man knar noe i), karmainnspræng, pilltrill eller peisbry (bry betyr tro, som i grisetro eller vasstro).

Klekkfetta fra nettet

Dagbladet undersøkte for et par år siden hvilke ord dagens ungdom satte på kjønnsorganer, og kunne fortelle at for det mannlige organ toppet kuk, pikk, penis, kølla, balla, snabelen, og for det kvinnelige: dåse, mus, fitte, hullet, pussy, kuse, vagina.

Hvorvidt tabuordene i dag er flere eller færre en før, er Jenstad forsiktig med å mene noe om.

- De lever nok fritt, men litt i det skjulte, tror han. I ungdomsmiljøer og i typisk mannspregede miljøer, som på anlegg eller i det militære.

Med tida blir enkelte ord nesten stuereine. For eksempel står nå både kukk, pikk, fitte og kuse i ordbøkene. Og det er alt flere år siden Aftenposten første gan

g brukte ordet knulle i sine spalter. Da må man finne på noe nytt. Klekkfette er definitivt et nytt og kreativt ord. Det betyr ei dame du har funnet via internettet.

En ny dovegginnskrift, men i god og gammel tradisjon, fant språkforskeren nylig på et herretoalett på Gardermoen: Her tok eg meg eit skinnskyv.

- Men det er nok med tabuordene som med resten av ordforrådet vårt: De blir mer standardisert og med færre lokale varianter. Det er i grunnen synd. Når vi først skal bruke disse ordene, er det jo fint med litt variasjon, mener Tor Erik Jenstad.

Hvorfor oppstår tabuer?

Men hvorfor har vi dette behovet for å bruke slike ord? Hvem har bestemt at de er så “stygge”? Hvordan oppstår i det hele tatt tabuer? Jan Brøgger er professor ved Sosialantropologisk institutt, NTNU, og arbeider i skjæringsfeltet mellom psykologi og sosialantropologi. Han sier:

- Tabuforestillinger finnes i absolutt alle kulturer. De er knyttet til hellige eller til farlige ting, til de store krefter i naturen og i mennesket. En underliggende kraft i alle tabuforestillinger er at de skal beskytte mot katastrofer og krenkelser. De tar vare på menneskets bluferdighet, og setter helt nødvendige grenser. Tabuene er særlig knyttet til intimsfæren, hvor det seksuelle er det aller viktigste. Husk at seksualiteten er en eruptiv og livsfarlig kraft som må kontrolleres, både i atferd og i språk. Hvis ikke, går samfunnet i stykker.

Det eneste naturlige

Men mennesket er en sammensatt skapning. Samtidig som vi har et naturgitt behov for å beskytte oss, har vi et like naturgitt behov for å bryte grenser. Vi vil være modige og utfordre alle de farlige kreftene. Vi vil krenke bluferdigheten, og den beste måten å gjøre det på, er å trampe inn på det mest intime området av alle, det seksuelle. Da tar vi et rungende oppgjør med konvensjonene. Da spikker vi runepinner og skribler på dovegger og hvisker fnisende ulovlige ord i øret på hverandre.

- Mange tror det er annerledes og friere i såkalt primitive samfunn. Det er ikke riktig. I mange av dem er folk langt mer snerpete og tantete enn vi er, i sin ordbruk. Til gjengjeld kan de ha noen ganske saftige ritualer hvor de boltrer seg med sjikanøse og obskøne ytringer, forteller Brøgger.

Når obskøniteter er så yndet som skjellsord, mener Brøgger det handler om to ting: For det første befinner kjønnsorganene seg så nær menneskets “kloakk” at de blir litt skitne, de også. For det andre er kjønnsord uovertrufne som krenkelser.

Blir du for eksempel kalt for “ei fitte”, blir du sint eller såret av to gode grunner: Noen bryter dine grenser og tramper på din bluferdighet. Og du blir beskyldt for å være udydig, for ikke å kunne kontrollere din seksualitet.

Spør vi til slutt Jan Brøgger om hvorfor det skal være så umulig å få et naturlig forhold til alt dette kjønnslige, får vi klart svar:

- Det er naturlig å ha tabuforstillinger om det seksuelle! Det er helt nødvendig. Hvordan skulle vi ellers kunne holde en sånn vulkan i sjakk?