For 20-30 år siden var mange arkeologer involvert i prosjekter rundt middelalderbyer. Siden den gang har det vært flere utgravninger, og nytt arkeologisk materiale har kommet til.

Arkeologer ved Universitetet i Bergen og Lunds universitet syntes det var på tide å presentere nye funn og oppfriske gamle teorier.

– Urbaniseringsforskningen har ikke holdt følge med de nye utgravningene. Det er derfor på tide å gå konfrontere gamle teorier med nye arkeologiske funn, sier førsteamanuensis Gitte Hansen ved Bergen museum.

Med Boken De første 200 årene – nytt blikk på 27 skandinaviske middelalderbyer presenterer Hansen sammen med professor Ingvild Øye og professor emeritus Hans Andersson nye funn gjennom skrifteserien Universitetet i Bergen Arkeologiske Skrifter (UBAS).

Steder med gode spor

Bokens 26 essays tar for seg de 200 første årene av bydannelse ved 27 skandinaviske steder, i fem nordiske land.

Byene som er valgt ut har spesielt godt arkeologisk materiale. Det vil si fysiske spor som kan si noe om den tidligste bydannelsen.

– Vi ville studere nærmere hva som skjer når en by blir anlagt og hva som skjer en stund etterpå. Tidligere arkeologisk forskning har ikke sett så nøye på akkurat denne prosessen, sier Hansen.

Vanskelig å bli by

Av de syv norske byene som er med i boken, er det kun tre som eksisterer i dag. Ifølge arkeologene er det mange ting som må klaffe for at det i hele tatt skal dannes en by.

Og er den først dannet, skal det enda mer til for at den blir permanent.

– De fleste små møteplasser ble aldri byer i første omgang. Det virker som de fleste byer som overlever, for eksempel Bergen, har en sterk kongemakt i ryggen. Kongen innvirker på infrastruktur, han sørger for sørger for kirke, veier og tomter, forteller Hansen.

– En by må ha en viss størrelse og fylle flere funksjoner. Folk må ha noe å gjøre. Det er viktig at overklassen og folk nedover hierarkiet har funnet det interessant å bli med på ideen om en by, sier Hans Andersson.