– Før var jeg på jakt etter fine ting. Nå er jeg på jakt etter mine ting, sier Jon Fredrik Skauge. Han er historiker og i tillegg bonde på gården Fannremmen i Orkdal.

Der har slekten hans vært i flere generasjoner. Det er nok noe spesielt med å vokse opp på en gård med lang historie. Det er historie i veggene og i tingene.

Etter at innbruddstyver umerkelig brøt seg inn mens Skauge var på besøk hos kjæresten en novemberdag i 2022, skulle forholdet hans til ting få en helt ny dimensjon.

Gjennom boka «Dei tapte tinga» forteller han historien om noen av gjenstandene på gården.

En stor jobb

Huset var knapt til å kjenne igjen da Skauge kom hjem fra noen dager i Trondheim. Skuffer var revet ut og innholdet strødd over gulvet.

Gårdbrukeren fikk en enorm jobb med å skaffe oversikt over hva som var borte.

For tingene har betydd mye for Skauge.

– De har vært med meg hele livet, sier han.

Et bindeledd til fortiden

– Som liten lekte jeg ikke med leker, men med gamle ting. Det har blitt sagt at jeg er født gammel, sier Skauge.

For eksempel en utslitt kaffekvern som han fikk av farfaren. Skauge og en kamerat prøvde å kverne både byggkorn og småstein.

Mange historikere tråler arkiver med skriftlige kilder når de studerer svunne tider og folk som ikke lenger er. De gamle greiene på gården ga grobunn for historikeren i Skauge.

– For meg har gjenstandene vært bindeleddet til fortida, sier han.

Men hva er det med tingene som betyr så mye for oss? Og hvordan kan vi finne ut mer om folk gjennom gjenstander?

Lommepenger for husmoren

Et klart mønster går igjen i det innbruddstyven har tatt. Vedkommende var ute etter ting som var lette å omsette og enkle å få med seg. I stor grad sølv og gull.

Noen av gjenstandene som ikke var verdifulle nok for tyven, er heldigvis like verdifulle for gårdeieren som dem i edelt materiale. De gir oss historier som er betegnende for sin tid og om folkene som for lengst har sluttet å fortelle.

Slik som en temmelig anonym ølbolle i tre som tyvene lot stå. Den var allerede gammel da Skauges farmor kom til gården i 1943. Hun fylte ølbollen med egg.

Økonomien på gården var i utgangspunktet felles. Eggene ble derimot omgjort til lommepenger som husmoren selv fikk råde over. Hun solgte dem til naboer som ikke hadde høner selv.

Ingen uvanlig løsning, kan det virke som. Skauge husker farmoren var forferdet over at husmoren på en annen gård ikke fikk beholde eggpengene.

– Et godt eksempel på hvordan en uanseelig gjenstand kan fortelle en stor historie, syns Skauge.

En rokk i hver kjellerstue

Noen ting lever i generasjoner og århundrer. Slik som på gården til Skauge.

Mye blir avskjediget etter noen år, eller maks en generasjon. Hva slags ting vi vil ha, varierer. Det varierer også hvor mye ting vi ønsker oss overhodet.

– I min barndom på 1990-tallet var det en gjenstandsopphopning. Det skulle stå en rokk i omtrent hver kjellerstue.

Noen årtier før, på 1920-tallet, kom funksjonalismen. Et funkishus skulle etter oppskriften ikke ha overflod med gjenstander. Ting skulle ha en klar nytte.

Før funksjonalismen så vi effektene av at industrien blomstret.

Porselenet begynte å komme inn i vanlige hjem. Gamle treboller ble mindre verdt å ta vare på.

Hva slags liv levde med gjenstanden?

Som arkeolog er også professor Gitte Hansen ved Universitetet i Bergen over middels opptatt av ting. Og ikke minst av folks forhold til ting. Hva betyr noe, og hvorfor?

Hun skiller mellom gjenstander som har ren nytteverdi og dem som helt eller delvis betyr noe fordi de vekker følelser i folk.

– Jeg tror det handler om at man møter seg selv litt i denne gjenstanden. Det setter i gang assosiasjoner til noe man kan relatere seg til, sier Hansen.

Under noen foredrag hun holder, tar Hansen med seg gjenstander. Publikum kan ta, lukte og vende på dem etterpå.

– Gjenstander er gode å snakke om og rundt, sier Hansen.

Som en tusen år gammel skosåle. Noe så håndgripelig gjør det umulig å ikke tenke på personen som en gang eide den. Størrelsen forteller om skoen tilhørte et lite barn eller en stor, voksen mann. Hva slags liv ble tråkket opp i disse skoene?

Anorakk satte følelser i sving

Gjennom ting møter vi andre på tvers av tid og rom - men vel så mye møter vi oss selv, og det er slike møter som gjør en gjenstand relevant, mener Hansen.

Hun minnes den gangen hun på et museum fikk øye på et lite stykke av seg selv. En rød anorakk fra 1970-tallet, akkurat som anorakken hun selv hadde hatt mange år tidligere.

– Det satte følelser i sving og er noe jeg husker fremdeles. 

Noen ting tar vi vare på, selv om de egentlig er ubetydelige. 

– Ting er suvenirer fra vårt eget liv, sier Hansen.

To gamle gullringer i hele Bergen

Hansen undersøker et vidt spekter av gjenstander.

Hun har jobbet mye med Bergen – som i løpet av middelalderen ble rammet av 12 storbranner som la hele eller deler av byen øde. 

De arkeologiske restene etter brannene kan fortelle mye om hva som betød mest for folk.

– Under arkeologiske utgravninger er det bare funnet to gullringer i Bergen de siste 30 årene. Det er helt vilt, mener Hansen.

Og det var ikke fordi det var så fryktelig langt mellom gullringene til middelalderens bergensere. De endte bare ikke opp i brannruinene og kulturlaget, fordi folk tok dem med seg.

Men det er ikke bare edelmetaller folk ser ut til å ha reddet fra flammene.

Verdifulle sjakkbrikker?

Et annet eksempel er sjakkbrikker, som vi finner i både tre, reinsdyrgevir og hvalrosstann.

– Det er aldri funnet et helt sett, eller så mye som to sjakkbrikker sammen, sier Hansen.

I utgangspunktet skulle man forvente at disse gjenstandene ble funnet i nærheten av hverandre. Du er sjakk matt med bare én sjakkbrikke.

Det ser derimot ut som at folk har tatt med seg alle de klarte å røske med seg når de flyktet ut av de brennende bygninger. Etter en brann gikk man tilbake til ruinene for å finne gjenstander av verdi.

– Det er folks søppel vi jobber med som arkeologer, og det som de mistet og ikke fant igjen.

Om sjakkbrett- og brikker var for søppel å regne, ville det trolig vært funnet hele sett med kort avstand mellom delene.

Referanse:

Skauge, Jon Fredrik. (2024). Dei tapte tinga. Bok utgitt av Dreyers forlag.

LES OGSÅ

Slik er julen hos en jule-konservator: – Er det advent, så er det advent

Hvor mange slektninger har folk flest?

Opptatt av arkeologi og historie?

Se inn i fortiden og få samtidig siste nytt fra forskning.no om historie, språk, kunst, musikk og religion.

Meld meg på nyhetsbrev