De enorme pyramidene på Giza-platået går i dag nærmest i ett med ørkenen. Men da de var nye, for 4500 år siden, skinte de om kapp med solen på grunn av det ytre laget av hvit kalkstein. Dette har senere blitt fjernet og brukt til nye monumenter.  (Foto: Asier Villafranca / Shutterstock / NTB scanpix)
De enorme pyramidene på Giza-platået går i dag nærmest i ett med ørkenen. Men da de var nye, for 4500 år siden, skinte de om kapp med solen på grunn av det ytre laget av hvit kalkstein. Dette har senere blitt fjernet og brukt til nye monumenter. (Foto: Asier Villafranca / Shutterstock / NTB scanpix)

Middelalderkonger bygde byer og borger av stein fra pyramidene

En gang var Giza-pyramidene dekket av hvit kalkstein som skinte om kapp med solen. Men siden middelalderen har konger skrelt av pyramidenes ytterste steinlag av for å bruke det i nye monumenter.

Publisert

Prestenes gudommelige opplevelse

Ved siden av pyramidene lå en rekke templer. Her oppholdt det seg prester som skulle opprettholde kongens sjel i alt evighet.

Templene var overdekket og nærmest i kontinuerlig mørke. Så når prestene gikk ut av templene, ble de overveldet av pyramidenes hvite lys og gjenskinn med en nærmest guddommelig opplevelse.

30 års utgravinger nær Giza-pyramidene

Den amerikanske arkeologen Mark Lehner har drevet arkeologiske utgravinger på og i nærheten av Giza de siste 30 årene.

Verket «The Complete Pyramids» fra 1997 et uttømmende verk om pyramidene i Egypt.

Soltørket leire

Egypterne bygger bare i stein når noe skal holde evig. Alle vanlige bygninger, inkludert palasser, er bygget av soltørket leire, formet som murstein på 30*15 centimeter.

Når en slik bygning forlates, går det ikke mange år før folk plukker den fra hverandre. Det er nemlig mye lettere og raskere å fjerne gamle murstein enn å lage dem selv.

Denne gjenbruken er imidlertid vanskeligere å spore, fordi materialet eroderer raskt. Etter omkring 50 år er en slik murstein ubrukelig.

Det er altså av nødvendighet at folk kontinuerlig henter ut materiale fra ulike monumenter.

Ved første møte med pyramidene ved Giza i Egypt er det vanskelig å begripe at de nesten 150 meter høye monumentene er mer enn 4500 gamle.

De tre pyramidene, som er plassert i en nesten diagonal linje på tvers av Giza-platået. Den sandfargede, ru overflaten av sandstein går nesten i ett med ørkenen på den ene siden og moderne Kairos brunlige nyanser og eksos på den andre.

Men spoler vi noen tusen år tilbake, til pyramidenes første år, var de ikke kamuflerte på denne måten. Tvert imot. Den gangen sørget et ytre lag av hvit kalkstein for at pyramidene skinte om kapp med solen.

De eneste restene av det laget finnes i dag på toppen av Khefren-pyramiden, som er den nest største av de tre.

Spørsmålet er: Hvor resten av blitt av?

Bygget av to typer kalkstein

For å svare på det spørsmålet må vi fortelle litt om hvordan pyramidene er bygget opp.

Den første pyramiden i Egypt ble bygget i området Sakkara, til faraoen Djoser. Arkitekten hans, Imhotep, fikk ideen til pyramideformen.

Da Kheops-pyramiden – den største av Giza-pyramidene – ble bygget omkring 100 år senere, var byggeteknikken raffinert en god del, forteller Rune Olsen, som er egyptolog ved Københavns Universitet.

Området mellom pyramiden og sfinxen fungerte som steinbrudd for 96–97 prosent av bygningsmaterialene. Det var helt vanlig kalkstein som dannet mesteparten av pyramiden. Det er de steinene vi kan se i dag, for det ytre laget har blitt fjernet, forteller han.

– Det ytre laget besto av kritthvit kalkstein, inkorporert i murverket på en veldig avansert måte. Steinene ble hogd til for å passe til hvert enkelt lag.

Ville vært brune i dag

Den hvite kalksteinen kom fra området Toura på den andre siden av Nilen, forteller Sofie Schiødt, som er førsteamanuensis i egyptologi ved Københavns Universitet.

– De ytterste Toura-kalksteinene var kjent for sin vakre, finkornede, nærmest skinnende overflate. Derfor ble de brukt som pyramidenes ytterste lag. De ble fint skåret til i forhold til hverandre. Toura-kalksteinene avsluttet pyramideprosjektet og gjorde det vakkert å se på, sier hun.

Den skinnende overflaten gjorde pyramidene til et blendende syn, utdyper Rune Olsen.

– De reflekterte solen på en veldig markant måte, slik at man ikke kunne unngå å se hvor de var i landskapet, sier han.

Selv om dette laget hadde vært intakt, ville det ikke gitt samme effekt i dag.

– 4500 år med erosjon og sandstormer, og særlig forurensning fra de siste 100 årene, ville ha gitt de hvite steinene farge som sand. Dette er tydelig hvis man ser på toppen av Khefrens pyramide, der en den øverste delen av det ytterste laget fortsatt eksisterer, sier Olsen.

– Hvis det hadde vært helt intakt, hadde de nok vært mer markant. Laget var nemlig hogd til og pusset, slik at pyramidene var helt glatte, legger han til.

Pyramidene ble «steinbrudd»

Men det tidligere så skinnende kalklaget finnes altså bare på spissen av Khefren-pyramiden i dag. Resten er fjernet og brukt til andre formål.

Det skyldes at det alltid har bodd mange mennesker i området nær Giza, og for dem var dette kjempestore, «steinbrudd», forteller Sofie Schiødt.

– De ytterste pyramidesteinene var lette å gjenbruke i senere perioder. Steinene var lett tilgjengelige, så senere konger og privatpersoner slapp å hugge ut nye steiner fra andre steinbrudd, sier hun.

– Det er litt paradoksalt at de gamle egypterne snakket så mye om at det som ble bygget, skulle bestå i millioner av år, men likevel gjenbrukte stein fra sine forfedres monumenter.

Bygget av pyramidene

Forskerne er fortsatt ikke sikre på akkurat hva pyramidenes ytterste steinlag har blitt brukt til. Det er nemlig vanskelig å spore steinene, forklarer Sofie Schiødt.

– Stein fra templer er lette å gjenkjenne, for vi kan i dag lese av på inskripsjonene akkurat hvilket tempel de stammer fra. Men pyramidesteinene har ikke noen inskripsjoner, så de kunne ha kommet fra hvor som helst. Det er derfor vanskelig å identifisere om kalkstein er fra Giza-pyramidene, sier hun.

Men den kunnskapen vi har på området, er basert på arabiske tekster og fortellinger fra middelalderen og tidlig moderne tid, forteller Rune Olsen.

En mann ved navn Abd al-Latif rapporterte for eksempel i på 1100-tallet at det meste av pyramidenes «skall» fortsatt var intakt, men at man på dette tidspunktet systematisk begynte å fjerne det og samtidig «demontere» noen av de mindre pyramidene. Det beskriver arkeologen Mark Lehner i sitt store verk «The Complete Pyramids».

– Pyramidene har antagelig fått stå noenlunde intakt helt til Aleksander den store erobret landet, og grekerne senere overtok makten. Og det var nok ikke før middelalderen, da Saladin, som kjempet mot korsridderne, kom til Egypt og begynte å bygge opp borger, byer og fort, noen brukte pyramidene som «steinbrudd», sier Olsen.

– Den opprinnelige festningen i Kairo, som Muhammed Ali-moskeen fra 1800-tallet i dag er en del av, skal være bygget av steinblokker fra de ytterste steinlagene fra Kheops- og Khefren-pyramiden.

Gravtekster advarte om mumiens forbannelse

Det er sannsynligvis i perioden fra Saladins inntog i 1164 og til byggingen av Muhammed Ali moské at mesteparten av pyramidenes ytterste steinlag er tatt ned.

Men det er usikkert, for det er mange byggeprosjekter vi ikke vet noe om. Det kan altså ha foregått tidligere, kanskje allerede omkring år 1000 f.v.t., forteller Rune Olsen.

– Konger etter Kheops tid brukte stein fra pyramider til sine egne monumenter. Vi vet i dag gjennom analyser og sammenligninger at mange steiner fra graver har blitt gjenbrukt. Private graveiere fryktet også dette. Mange skrev derfor på inngangen til graven sin at «den som fjerner noe fra graven min skal dømmes/kommer ikke til dødsriket». Det er den originale mumiens forbannelse, sier Olsen.

Dessuten forsøkte konger i Det nye riket – vel tusen år etter at pyramidene ble bygget – å gjemme og vokte gravene sine bedre, forteller Sofie Schiødt.

– I stedet for store pyramider som åpenlyst vitnet om kongegraver, anla senere konger gravene sine langt unna. De forsøkte å gjemme gravene i kongenes dal. Det ble dessuten innsatt en slags politimenn som voktet gravene. Det vet vi fra forskjellige papyruser og små brev, sier hun.

Senere ble kongegravene likevel systematisk tømt.

Utbredt bruk av monumenter etter 2011-revolusjonen

Pyramidene på Giza-platået er ikke de eneste som har vært ofre for en «skrelling» av hvit kalkstein. Det har skjedd med alle pyramider som er funnet i Egypt. Giza-pyramidene er veldig solide, mens andre pyramider i dag ser ut som hauger, forteller Rune Olsen.

Også andre forhistoriske monumenter har blitt tatt fra hverandre i Egypt, typisk for å bli brukt til hverdagsformål. Det skjedde også etter revolusjonen i 2011, da millioner av egyptere gikk ut i gatene for å kreve at president Hosni Mubarak gikk av.

– Etter revolusjonen var det mange egyptere som plukket ned deler av historiske monumenter, ofte bygget i soltørket leire, for å bruke dem til hønsehus, murer og så videre. Politiet var satt ut av spill, så ingen gjorde noe med det, sier Rune Olsen.

De forhistoriske monumentene trues dessuten av befolkningsøkningen, som gjør at det bygges hus stadig nærmere landets arkeologiske områder. Bønder overtar rett og slett arkeologien fordi de må utvide åkrene sine for å kunne brødfø befolkningen.

Gjenbruk av gravhauger i Danmark

Bruken av arkeologiske monumenter til nye formål er altså veldig utbredt i Egypt, men ikke unik for landet. Det foregår også i andre land som Syria, Irak, Iran, Jordan og Tyrkia, forteller Olsen.

Også i Skandinavia finnes det eksempler på at historiske konstruksjoner plukkes fra hverandre for å tjene nye formål.

– I Danmark er det eksempler på at steinene fra gravhaugene våre – som riktignok primært er bygget av jord – er fjernet og brukt i andre sammenhenger. Vi kan også se det i noen danske kirker, der runesteiner inngår i konstruksjonen. Mursteiner fra gamle bygninger har også blitt gjenbrukt i nye hus. Det er altså ikke unikt for Egypt, det er bare mye tydeligere fordi landet er bygget i stein fra et veldig tidlig tidspunkt, avslutter han.

Referanse:

Lehner, Mark (1997). The Complete Pyramids. Thames & Hudson.

© Videnskab.dk. Oversatt av Lars Nygaard for forskning.no.