Kastro Apalirou ligger på toppen av et fjell, så jobben de norske forskerne gikk løs på skulle vise seg å bli alt annet enn enkel.

Hadde arkeologene fra Universitetet i Oslo visst det de vet i dag, så spørs det om de hadde fortsatt med det som for snart ti år siden begynte nærmest som et hobbyprosjekt.

Nå er de likevel lykkelige over jobben.

Beskyttelse mot sjørøvere

På toppen av et 400 meter høyt og nokså bratt fjell ligger restene av det som fra 600-tallet og fram til 1200-tallet var en velutstyrt festningsby med bare en eneste inngang.

Kastro Apalirou ble bygd her for å beskytte innbyggerne mot sjørøvere og ande fiender.

I alt har de norske arkeologene registrert flere enn 60 hus, to kirker, ett offentlig bad og rundt 50 cisterner. Disse store vannbeholderne var viktige for å samle regnvann til innbyggerne oppe på fjellet.

De norske arkeologene tror at fjelltoppbyen Kastro Apalirou på Naxos kan ha hatt flere enn tusen innbyggere.

Naxos by, som mange nordmenn har besøkt på ferie i Hellas, var øya sin hovedstad i antikken og ble det igjen fra 1300-tallet. Men trolig var altså den befestede fjelltoppbyen Kastro Apalirou hovedstad i de 600-700 årene imellom.

En mørk periode i gresk historie vi kjenner nokså lite til.

Det fjerde korstoget

– Vi har kunnet slå fast at Kastro Apalirou ble bygd på 600- og 700-tallet og at den var bebodd helt fram til rundt år 1204. Da plyndret og ødela soldatene i Det fjerde korstoget under ledelse av Venezia store deler av Det bysantinske riket, forteller Knut Ødgård, forsker ved Universitetet i Oslo.

Forskerne mener nå at byen ble bevisst ødelagt.

De oppdaget blant annet at et stort antall av de rundt 50 vanncisternene er blitt knust. Noen ville for å sørge for at ingen lenger kunne bo i Kastro Apalirou.

I denne videoen laget av Hallvard Indgjerd kan du se fra lufta hvordan husene i Kastro Apalirou ligger oppe på den bratte fjelltoppen.

Angrepet på Bysants

Det østromerske riket – Bysants – var arvtakeren etter Romerriket.

På 500-tallet er Rom gått under og Det østromerske riket – Bysants – er blitt den viktigste staten i Middelhavet. Men på 600-tallet begynner den arabiske ekspansjonen og Bysants blir etter hvert kraftig svekket.

I året 1095 setter det første kristne korstoget i vei for å gjenerobre Jerusalem og Det hellige land.

Og i 1204 er tiden inne for Det fjerde korstoget. Men i stedet for å rette kursen mot Det hellige land, utvikler dette korstoget seg til en invasjon av det kristne Konstantinopel, hovedstaden i Det bysantinske riket.

Det fjerde korstoget ble utvilsomt lønnsomt for Venezia. Men det ble også til den kanskje aller mest vanærende plyndringen av en by i middelalderen.

– Trolig var norske leiesoldater med i forsvaret av Bysants. Men etter katastrofen i 1204 kommer aldri det bysantinske riket skikkelig på fote igjen. Slik ødelegges trolig også Kastro Apalirou på Naxos, forteller Ødegård.

Mer middelalder enn antikken

De norske arkeologene føler selv at de har gjort en viktig jobb.

– Vi har kartlagt en by fra en periode i Hellas historie etter antikken, som historikere og arkeologer vet lite om.

Ødegård og kollegene ser at Kastro Apalirou var en spesiell by. Den skiller seg mye fra byer som ble anlagt i antikkens Hellas.

I stedet for de rettvinklede gatene som vi finner i gamle greske og romerske byer, så følger gatene i Kastro Apalirou terrenget. Her har det vært mange trapper, kriker og kroker.

Byen ligner mye på hvordan vi i dag ser gamle byer i Italia og Hellas.

– Kastro Apalirou viser oss muligens et av de første eksemplene på hvordan byer ble seende ut senere i middelalderen, sier Ødegård.

Tre kolleger på tur

Det er ingen selvfølge at norske arkeologer får lov til å kartlegge en gammel by i Hellas. Slikt er strengt regulert. Bare greske institusjoner får i utgangspunktet lov til å sette i gang med oppgaver som dette.

Ikke hadde de norske arkeologene penger heller.

Så det hele begynte veldig enkelt. To arkeologer og en historiker fra Oslo på tur for ti år siden ruslet opp på fjellet på den greske ferieøya, for å se hva de kunne oppdage på toppen.

– Hadde vi visst hva vi satte i gang med, så hadde vi kanskje heller funnet på noe annet.

Les også

Meiner Universitetet i Bergen bør ta over Det norske institutt i Aten

– Dette er virkelig grunnforskning, hvor man må begynne helt fra begynnelsen. Det tok syv år med arbeid før den første forskningsartikkelen kom ut internasjonalt.

– Forskning som dette kaster ikke akkurat av seg i tellekantsystemet i akademia, sukker Ødegård.

Hvorfor graver norske arkeologer i Hellas?

Når de norske forskerne fikk lov til å utforske Kastro Apalirou, så skyldes det at universitetene i Bergen, Oslo og Trondheim sammen eier og finansierer Det norske institutt i Athen.

Fordi instituttet fysisk ligger i Hellas, regnes det som en gresk institusjon. Uten instituttet hadde forskerne fra Universitetet i Oslo aldri fått lov til å sette i gang dette arbeidet, mener Ødegård, som selv har vært bestyrer ved instituttet i noen år.

Norge har heller ingen lange arkeologiske tradisjoner i Hellas, slik flere andre land har. Første gang norske arkeologer drev et feltprosjekt i landet var i 1990.

Men hvorfor skal norske arkeologer drive utgravinger i Hellas?

– Vi behøver å sette vår egen fortid inn i en ramme, og da er Hellas et riktig sted for oss å delta, svarer forskeren.

– Husk at dette er områder både Sigurd Jorsalfare og en rekke andre nordmenn besøkte for rundt tusen år siden. Antakelig var hundrevis av nordmenn leiesoldater i Bysants.

Fant en by til

For noen år siden inngikk de norske arkeologene på Naxos et samarbeide med britiske arkeologer fra universitetene i Edinburgh og Newcastle. Britene tok på seg jobben med å undersøke landskapet rundt Kastro Apalirou.

Slik oppdaget de nok en by, rett nedenfor den første byen på toppen.

– Dette er spennende. For mens hovedbyen på toppen har en festningsmur rundt seg med bare en eneste inngang, så er denne nedre byen uten noen mur.

– Hvorfor har den ikke det? spør Ødegård og svarer selv:

– Noe av forklaringen kan være at den nedre byen er anlagt i en senkning i terrenget. Slik er den umulig å se fra havet.

Dette tror forskerne er blitt gjort bevisst.

– Det er også naturlig å tenke seg at eliten og soldatene har bodd innenfor murene i den øvre byen, mens vanlige folk og bønder har bodd i landsbyen nedenfor.

I den nedre byen har forskerne så langt også kartlagt minst 60 hus og tre eller fire kirker.

Mengder av amforaer

Et annet funn forskerne på Naxos har gjort er enorme mengder med rester etter gamle amforaer, avlange keramikkvaser.

– Amforaene var datidens plast.

– De fleste av dem ble nemlig bare brukt en gang, iallfall om de inneholdt olje og ofte også om de ble brukt til vin. I skråningen nedenfor byene har vi funnet 35 000 keramikkbiter etter amforaer som folk har kastet fra seg.

Nå jobber forskerne med å kartlegge hvor disse amforaene kom fra. Slik kan de få ny kunnskap om handel og kontakter som menneskene på Naxos en gang hadde med andre folk rundt Middelhavet.

Referanser:

Knut Ødegård, Håkon Roland og David Hill: «Kastro Apalirou, Naxos, A Seventh Century Urban Foundation», i New Cities in Late Antiquity. Documents and Archaeology. 2017

J. Crow, David Hill (red.): «Naxos and the Byzantine Aegean: Insular Responses to Regional Change», Papers and Monographs from the Norwegian Institute at Athens, 7, 2018.

Les også

Urgamle ritualer:
Orgasme, blod og erotisk dans skulle hjelpe etruskerne til Dødsriket

Norsk professor lanserer helt ny idé om etruskernes dødsritualer